Snertingdal Auto: Forskjell mellom sideversjoner

Det var tre ivrige menn ved navn: Bernhard Berntzen, Einar Heiberg, og bestyrer Nilsen ved Snertingdal Handelslag, som tok jobben med å selge aksjer til dalens befolkning. De fleste husstander kjøpte en aksje. Aksjekapitalen var satt til kr 15.000,-, men bare halvparten ble tegnet i første omgang. Utflytta snertingdøler som var bosatt i Gjøvik, tilbød seg å tegne resten. Men karene fra Snertingdal var ikke fornøyde med dette, så de oppsøkte ordfører i Snertingdal kommune, Kristian Oudenstad, og fremla planene for å få støtte fra kommunen. Ordføreren viste interesse og la fram planene i herredstyremøte, der han stilte dette forslaget:

Sjåførens lønn ble også avgjort slik at de skulle ha 20% av det inkjørte beløp + kr 100,- årlig, som skulle dekke utgift til underkjøringen.

Krigen skapte store vansker for både sjåfører og selskapet. Det var umulig å skaffe drivstoff og den berømte «knotten» kom i bruk. Knott var et produkt av lauvvirke, kappet i småbiter og tørket. Sammen med knott ble det brukt trekull som oppfyringsmiddel. Dette ble brukt i generatoren, som utviklet en gass som ble trukket i filteret inn i motoren ved hjelp av en vifte i oppstartingsfasen. En av disse typene ble kalt Imbert og var tyskprodusert. Ble også produsert på lisens her i Norge. Det måtte fylles på en sekk «knott» både i Snertingdal og på Gjøvik.

Omsetning og trafikk har selvfølgelig gått framover etter krigen. Bil materiellet er stadig forbedret, med moderne busser som er satt inn i trafikken. Viktig for trafikkgrunnlaget er særlig skole- og arbeids rutene. De faste skolerutene til skolene både i Snertingdal, Gjøvik og Dokka, og arbeids rutene til Gjøvik. Tidligere ble det også kjørt arbeidsrute til Oslo, men denne ble kuttet ut i 1989. Selskapet hadde også melketransport til Snertingdal Ysteri, delvis til Dokka Meieri, og i lengre tid til Gjøvik Meieri. I tillegg har det vært en betydelig trafikk med kjøring av kraftfor og kunstgjødsel. Det skal også nevnes at det har vært varetransport, særlig fra Gjøvik, før grossister og leverandører begynte å kjøre ut varene sjøl.

I 1936 befordret selskapet 29000 personer og 6262 tonn gods. Selskapet hadde i 1937, 10 vogner i drift og 7 mann i tjeneste. I 1951 hadde selskapet 16 biler og 15 sjåfører. Bedriften omfattet da person- og godstrafikk, drosjetrafikk, skoleruter, postbefordring, arbeidsrute og snøbrøyting på riksvegen og de viktigste bygdevegene.

I en avis fra 1976 forteller H. Snekkerhaugen at utgiftene til lønninger og drivstoff steg betraktelig i 1975, og at det gjorde utslag på regnskapet. Brutto omsetning var 1,8 mill, en brutto økning fra 161 000 kroner. I 1992 var omsetningen på ca. 5 mill. kroner. Økonomien må sies å være god. Det var en vanskelig periode omkr. 1970, men det har bedret seg i det senere årene. A/S Snertingdal Auto er det eldste rutebilselskapet i distriktet og har trafikkert i Snertingdal med omegn siden konsesjonen ble innvilget.

== Turkjøring ==

I tida fra deres 75 årsjubileum fram mot år 2000 har de hatt en jevnt god utvikling i bedriften. De hadde i 2000 en ruteproduksjon på ca 377 000 km i Snertingdal, og i tillegg turkjøring på ca 65 000 km.  

Fra august 2000 overtok de en avtale om skolebarns transport på Biri. Dette er en avtale som har varighet fram til 31.12.2004. Dette var en fin økning for bedriften, det ble anskaffet 5 brukte busser og ansatt 5 sjåfører. Det ble investert ca 2,3 millioner kroner i nyetableringen.