Solli (løkke): Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Solli (løkke i Oslo)|Solli]]''' var en løkke ved nåværende [[Solli plass]] i [[Oslo]].

Solli er en av de første løkkene vest på [[Oslos bymark|Bymarken]]. I 1716 fikk kjøpmann [[Hans Andersen Holm]] bevilling på en løkke på 11 mål ved [[Drammensveien (Oslo)|Drammensveien]]. Bevillingen fikk han av eieren av naboløkken, borgermester [[Niels Roll]] på [[Petersborg (løkke i Oslo)|Petersborg]]. Det var lett å skaffe seg tomt på Bymarken. Holm kalte løkken for «Sollied». Ved [[matrikuleringen i 1736]], fire år etter Holms død, var det både stue og [[urtehage]] på Solli. Dette var en tid preget av natursvermeri, og i løpet av 12 år ble prisen på Solli 2 ½-doblet. Den rike kjøpmann [[Henrich Calmeyer d.y.]] måtte gi 800 [[riksdaler]] for Solli i 1758. Han hadde også hage inne i byen, der han hadde fylt ut sumpen ved boligen sin i [[Fred. Olsens gate 11]], ved dagens [[Jernbanetorget (Oslo)|Jernbanetorget]]. Han fikk først bevilling på et større areal der [[Nasjonalbiblioteket]] nå ligger, og kjøpte så løkke nr. 333 etter skredder [[Søren Bloch]], hvor [[Oslo Handelsgymnasium]] ligger. Da var løkken på over 52 mål på et smalt platå langs Drammensveien, i dag [[Henrik Ibsens gate (Oslo)|Henrik Ibsens gate]], men med fin utsikt over fjorden.  Fra [[Uranienborg (løkke)|Uranienborg]] gikk det en bekk nedenfor [[Incognito]], mellom [[Sommerro]] og [[Skinderstuen (løkke i Oslo)|Skinderstuen]] og over Sollis marker til [[Munkedammen]].

[[Claus Pavels]] kjøpte løkken i 1815 og beholdt den til sin død, selv om han ble [[Bjørgvin bispedømme|biskop i Bergen]]. Hans enke delte Solli. Den østligste delen mot [[Løkkeveien (Oslo)|Løkkeveien]] ble i 1825 solgt til [[stadsfysikus]] [[Jens Døderlein]], [[Karl Johan]]s livlege. På folkemunne het den [[Døderleins løkke]], og ble revet i 1916 for å gi plass til [[Handelsbygningen]], overfor [[Nobelinstituttet]]. Selve hovedbølet med to etasjer, ni værelser og 28 vinduer og gavlen mot veien ble solgt til [[byskriver Johan Henrik Rye]], som solgte den til professor [[Søren Bruun Bugge]], som solgte størstedelen videre i 1828 til statsråd [[Hans Christian Petersen]], som eide naboløkken.

Han solgte hovedbølet, som nå var på bare 2 ½ mål og som ble leid ut som [[forlystelsessted]] med [[janitsjarmusikk]] og to [[kjeglebane]]r til små private selskaper. Avisannonser henvendte seg til ”honette personer”. Det ble arrangert «præmiespil» om «snekke med segl, dræg og fiskeredskaber», «smuk mahogny træes komode» og «smukt emailleret sølvforgyldt snusdaase». På festdager kunne man få se «en med bengalsk ild oplyst luftballon opstige». Forlystelsesstedet kunne også begrense pågangen; en annonse nevner at «Entreen er fri for herrer. For damer betales om søndagen 12 sk. [skilling] til salonen».   

Etter salget av hovedbølet på Solli satt statsråd Petersen igjen med den største løkken, Solliløkken på åtte mål, og oppførte et gjestfritt hus i 1830- og -40-årene, tegnet av [[Christian Grosch]]. Her bodde han med frue, fem barn, tre tjenestepiker og to tjenestedrenger. Dette er den første helårsbolig i strøket og innledet villaenes epoke langs Drammensveien. Den siste eier var grosserer Berven. Etter hans død ble løkken solgt til [[Kristiania kommune]], og i 1930-årene ble hovedhuset revet for å gi plass til [[Oslo Handelsgymnasium]].  

En tredje, større del av Solli solgte bispinne Pavels for 2500 spesidaler til [[Universitetet i Oslo|Universitetet]], som også kjøpte en liten høyderygg langs Drammensveien som fremdeles hørte til Bymarken. På ryggen lå det et lite [[Observatoriet (Oslo)|magnetisk observatorium]], som senere ble revet for å gi plass til Universitetsbiblioteket, i dag [[Nasjonalbiblioteket]].  Nærmere sjøen bygde Universitetet et [[astronomisk observatorium]]. [[Professor Hansteen]] skriver i 1846: «Observatoriets beboer er nødt til at holde hest, da han hver dag maa hente en tønde vand fra byen for at forsyne saavel vagtmesteren som sin egen familie, og da veien, som hver mand bekjendt, om høst og vaar, især for Observatoriets kvindelige beboere, er impassabel for fodgjængere.»   

Holden, Finn: ''Byløkker i Oslo'', Oslo 2007.