Statsminister
Statsminister er i Norge som i mange andre land tittelen på regjeringens sjef. Andre navn som brukes ellers i verden er premierminister, konseilpresident eller ministerpresident.
I Norge ble embetet innført ved den grunnlovsrevisjon som i 1814 var foranlediget av unionen med Sverige. Frem til 1905 bar sjefen for den norske statsrådavdeling i Stockholm tittelen statsminister, mens regjeringens hoveddel satt i Kristiania. Denne delen av regjeringen ble fram til 1873 ledet av stattholderen eller en at statsrådene i regjeringen når stattholderembetet var ubesatt. I disse tilfellene hadde den aktuelle statsråden tittelen førstestatsråd eller regjeringens formann. I de korte periodene hvor det var en kongelig som hadde stattholderembetet brukte man tittelen visekonge.
Etter stattholderstriden ble dette embetet opphevet i 1873 og det opprettet et embete for en statsminister i Kristiania som sjef for den norske regjeringen, den første i dette var Frederik Stang. Stockholmsregjeringen med til tilhørende statsministeren ble da redusert til et ekspedisjonskontor mellom regjeringen i Kristiania og kongen.
Fram til parlamentarismen ble innført i 1884 ble statsministeren utpekt av kongen, deretter var statsministeren avhengig av å ha tillit fra Stortingets flertall. Selvom statsministerkandidaten etter norsk statsskikk får regjeringsoppdraget av Kongen, er det i praksis er det den sittende statsministeren som peker på sin etterfølger. Når en statsminister trekker seg tilbake, går hele regjeringen av, og dette er en praksis som styrker statsministerens posisjon i forhold til regjeringens øvrige medlemmer.
Helt fram til utbruddet av andre verdenskrig i 1939 bestyrte statsministeren et eller flere departement i tillegg til å være sjef for regjeringen. Da ble statsministeren fritatt for dette, for å kunne ofre seg for samordningen av regjeringens politikk, og dette har siden vært praksis. Etter krigen fikk statsministeren sitt eget kontor Statsministerens kontor som koordinerer regjeringens virksomhet.