Storhamar: Forskjell mellom sideversjoner

I 1832 solgte Meyer Storhamar til oberst [[Erik Theodor Christian Bernhard Anker]] (1785-1858) for 13 000 speciedaler. Han var sønn av [[Carsten Tank Anker]], og beholdt garden til 1847.<ref>Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 92, note 14; [http://snl.no/Storhamar «Storhamar» i ''Store Norske Leksikon'']; [http://snl.no/Anker «Anker» i ''Store Norske Leksikon'']. Anker beskrives i ''Store Norske Leksikon'' som generalmajor.</ref> I 1849 ble Hamar anlagt på Storhamar og [[Holset (Hamar)|Holset]]s grunn, Storhamar avsto da ca. 200 mål med de to husmannsplassene Høyensal og Strandstua til den nye kjøpstaden. Anker hadde solgt garden i 1847 til proprietær [[Carl Krog]], men ble likevel boende på garden til 1850, da han var blitt utnevnt til kommandant på [[Kongsvinger festning]]. Rett etter at Anker hadde forlatt Storhamar ble hovedbygningen, borgstua og stabburene revet, og det ble bygd nye bygninger på andre tomter.<ref>Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 71.</ref> Anker innførte en del restriksjoner på bruken av området, og bruken av området som steinbrudd ble nå stoppet. Anker utførte også noen utgravninger på området.

I andre halvdel av 1800-tallet var Storhamar eid av tre forskjellige britiske konsortier. I 1852 var det engelskmannen J. L. Ricardo med flere som eide den, og de hadde en gardsbestyrer som het mr. Rammel. I 1855 tok så sir Samuel Peto med flere over, og siden gikk garden til et tredje konsortium.<ref>Ramseth, side 43.</ref> I 1865 het brukeren av Storhamar Tomas Erikssøn Ajer (ug, 32 år g.),<ref>{{folketelling bosted land|bf01038032004874|Storhamar|1865|Vang prestegjeld, Vang sokn og Furnes sokn}}.</ref> og det er sannsynlig at han var gardsbestyrer for det siste selskapet. I denne perioden sto også [[Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring]] for de første profesjonelle arkeologiske utgravinger på Domkirkeodden. Dette kom delvis som en reaksjon på de nye eiernes drift: Nevnte gardsbestyrer Rammel hadde nemlig anlagt svinesti i deler av domkirkeruinene, noe som fikk Foreningen til å gripe inn.<ref>Ramseth, side 43.</ref>