29 014
redigeringer
→Reformasjonen: ny puslespillbrikke!
Ingen redigeringsforklaring |
(→Reformasjonen: ny puslespillbrikke!) |
||
| Linje 21: | Linje 21: | ||
[[Jørgen Otto Brockenhuus]] (1664-1728) ble født på Storhamar. Han var fetter av [[Caspar Christopher Brockenhuus]] (1649-1713), som eide [[Hovinsholm]], og giftet seg med dennes datter. Han ble senere eier av de adelige setegardene [[Åker (Vang på Hedmarken)|Åker]] og Disen.<ref>Coldevin, ''Norske storgårder'', side 400.</ref> | [[Jørgen Otto Brockenhuus]] (1664-1728) ble født på Storhamar. Han var fetter av [[Caspar Christopher Brockenhuus]] (1649-1713), som eide [[Hovinsholm]], og giftet seg med dennes datter. Han ble senere eier av de adelige setegardene [[Åker (Vang på Hedmarken)|Åker]] og Disen.<ref>Coldevin, ''Norske storgårder'', side 400.</ref> | ||
Både kongen og de private eierne hadde brukt forvaltere til å drive Storhamar på vegne av seg. Noen oversikt over disse forvalterne finnes ikke, men noen av dem får vi vite navnet på gjennom forskjellige kilder. En av kongens forvaltere er navngitt i en suplikk fra 1661 fra «Maren Jensdatter, huis mannd Knud Andersen tilforn haffuer verrit forvalter offuer Hammers goedtz paa Hedemarcken...».<ref>Ekstrakt nummer 262 i Eriksen og Fladby, ''Norske supplikker 1660-1662'', bind 2, side 60.</ref> Det framkommer ikke om Knud er i live eller avgått ved døden. I forbindelse med ei sak fra 1666 nevnes Anders Pedersen Sverdrup som forvalter på Storhamar, rimeligvis på vegne av Gabriel Marselis. Han ønsket å kjøpe garden Opphus i Vang, men det var [[Georg Reichwein (1593-1667)|oberst Reichwein]] på Åker som fikk tilslaget.<ref>Stensrud bind 1 s. 336</ref> Året etter er han dessuten nevnt i to overhoffrettsdommer.<ref>Nygard, ''Overhoffrettsdomar 1 - 1667-1679'', 1667:26, side 35, og 1667:44, side 49.</ref> Den 27. februar 1683 avsa overhoffretten en dom om at Anders Hornes, som var «forwalter offuer Hammers godts paa Hedemarcken», måtte betale åtte riksdaler til fogden Fredrik Knudsen. Det var snakk om utgifter til en henrettelse, men det er uvisst hvem som ble henrettet.<ref>Nygard, ''Overhoffrettsdomar 2 - 1680-1689'', 1683:34, side 210.</ref> | Både kongen og de private eierne hadde brukt forvaltere til å drive Storhamar på vegne av seg. Noen oversikt over disse forvalterne finnes ikke, men noen av dem får vi vite navnet på gjennom forskjellige kilder. En av kongens forvaltere er navngitt i en suplikk fra 1661 fra «Maren Jensdatter, huis mannd Knud Andersen tilforn haffuer verrit forvalter offuer Hammers goedtz paa Hedemarcken...».<ref>Ekstrakt nummer 262 i Eriksen og Fladby, ''Norske supplikker 1660-1662'', bind 2, side 60.</ref> Det framkommer ikke om Knud er i live eller avgått ved døden. I forbindelse med ei sak fra 1666 nevnes Anders Pedersen Sverdrup som forvalter på Storhamar, rimeligvis på vegne av Gabriel Marselis. Han ønsket å kjøpe garden Opphus i Vang, men det var [[Georg Reichwein (1593-1667)|oberst Reichwein]] på Åker som fikk tilslaget.<ref>Stensrud bind 1 s. 336</ref> Året etter er han dessuten nevnt i to overhoffrettsdommer.<ref>Nygard, ''Overhoffrettsdomar 1 - 1667-1679'', 1667:26, side 35, og 1667:44, side 49.</ref> Den 27. februar 1683 avsa overhoffretten en dom om at Anders Hornes, som var «forwalter offuer Hammers godts paa Hedemarcken», måtte betale åtte riksdaler til fogden Fredrik Knudsen. Det var snakk om utgifter til en henrettelse, men det er uvisst hvem som ble henrettet.<ref>Nygard, ''Overhoffrettsdomar 2 - 1680-1689'', 1683:34, side 210.</ref> I åra 1685-1708 var viselagmann, senere assessor [[Morten Bontzen]] (ca 1646-1721) forvalter av Storhamargodset. | ||
Katedralen fortsatte å forfalle i denne perioden, og etterhvert som forfallet ble tydeligere begynte bøndene i bygdene omkring å forsyne seg av ruinene til byggemateriale. Den nordre søylegangen ble revet ned ved bevisst innsats for dette formålet. Likevel var deler av kirkeruinene i bruk til geistlige formål utover 1600-tallet. | Katedralen fortsatte å forfalle i denne perioden, og etterhvert som forfallet ble tydeligere begynte bøndene i bygdene omkring å forsyne seg av ruinene til byggemateriale. Den nordre søylegangen ble revet ned ved bevisst innsats for dette formålet. Likevel var deler av kirkeruinene i bruk til geistlige formål utover 1600-tallet. | ||