29 014
redigeringer
→1800-tallet: renskriver
(i prosessen med å renskrive avsnittet om 1800-tallet) |
(→1800-tallet: renskriver) |
||
| Linje 16: | Linje 16: | ||
== 1800-tallet == | == 1800-tallet == | ||
Fra den 13. mars 1800 var det [[Frederik Borchgrevink]] (1776-1839) som eide Storhamar, han overtok den fra krigskommissær Christian Magnus | Fra den 13. mars 1800 var det [[Frederik Borchgrevink]] (1776-1839) som eide Storhamar, han overtok den fra krigskommissær [[Christian Magnus Hetting]]s oppbudsbo for 14.350 riksdaler. Hans Chr. Johansen beskriver Storhamar slik: «Gårdens bygninger var grupperet omkring den gamle domkirkeruin med beboelseshus mellem ruinen og stranden. Den havde et jordtilliggende på ca. 400 hektar. Heraf var 300 mål agerland og 500 mål eng, og under gården hørte 14 husmandssteder. På ejendommen fandtes desuden et teglværk, et kalkstensbrud og et kalkbrænderi.»<ref>Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 91. Faren til F. Borchgrevink var [[Henrich Christian Borchgrevink]] (1732-1807), prest i Toten prestegjeld fra 1782 og prost i Toten prosti fra 1789.</ref> | ||
Borchgrevink kom etterhvert i økonomiske vansker, og ble følgelig forgjeldet. I 1810 var han blitt gift med Barbara Margrethe Lundh (1792-1819), som var søster av senere økonomiprofessor [[Gregers Fougner Lundh]] (1786-1836).<ref>Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 90.</ref> Fougner Lundh hadde etterhvert fordringer hos Borchgrevink, og derfor er det sannsynlig at han hadde personlig interesse av at det ble anlagt kjøpstad på Hamar: Skulle det blitt anlagt kjøpstad her, ville det nemlig bli nødvendig å kjøpe hele eller deler av Storhamar, noe som ville hjelpe Borchgrevink ut av pengeknipa, samt at Fougner Lundh ville få sine penger tilbake. Da spørsmålet om en kjøpstad på innlandet kom opp i 1820-åra, argumenterte Fougner Lundh altså for at valget burde falle på Hamar. | Borchgrevink kom etterhvert i økonomiske vansker, og ble følgelig forgjeldet. I 1810 var han blitt gift med Barbara Margrethe Lundh (1792-1819), som var søster av senere økonomiprofessor [[Gregers Fougner Lundh]] (1786-1836).<ref>Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 90.</ref> Fougner Lundh hadde etterhvert fordringer hos Borchgrevink, og derfor er det sannsynlig at han hadde personlig interesse av at det ble anlagt kjøpstad på Hamar: Skulle det blitt anlagt kjøpstad her, ville det nemlig bli nødvendig å kjøpe hele eller deler av Storhamar, noe som ville hjelpe Borchgrevink ut av pengeknipa, samt at Fougner Lundh ville få sine penger tilbake. Da spørsmålet om en kjøpstad på innlandet kom opp i 1820-åra, argumenterte Fougner Lundh altså for at valget burde falle på Hamar. | ||
Avgjørelsen kom imidlertid ikke raskt nok for Borchgrevink: I 1825 gikk Storhamar nemlig på tvangsauksjon for 11 000 speciedaler, en vesentlig lavere sum enn de 19 000 han hadde håpet å få for garden i utgangspunktet. | Avgjørelsen kom imidlertid ikke raskt nok for Borchgrevink: I 1825 gikk Storhamar nemlig på tvangsauksjon for 11 000 speciedaler, en vesentlig lavere sum enn de 19 000 han hadde håpet å få for garden i utgangspunktet.<ref>Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 92 og s. 96.</ref> Den eneste som ga bud på auksjonen var Borchgrevinks stefar, generalmajor [[Knud Andreas Gyldenstjerne Meyer]] (1753-1835). Borchgrevink ble boende som forvalter til sin død i 1839, dog med et anstrengt forhold til svigerfaren så lenge denne var eier. <ref>Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 92.</ref> I 1828 kom så omsider avgjørelsen om at det skulle anlegges kjøpstad på Lillehammer, og Hedemarken forble uten kjøpstad i ytterligere tjue år. | ||
I 1832 solgte Meyer Storhamar til oberst [[Erik Anker]] (1785-1858) for 13 000 speciedaler. Han var sønn av [[Carsten Tank Anker]], og beholdt garden til 1847.<ref>Johansen, «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», s. 92, note 14; SNL.</ref> I 1849 ble Hamar anlagt på Storhamar og [[Holset]]s grunn, Storhamar avsto da ca. 200 mål med de to husmannsplassene Høyensal og Strandstua til den nye kjøpstaden. | |||
I 1850-åra tilhørte garden et britisk selskap, og mye av eiendommen ble utstykket i denne perioden. I 1865 het oppsitteren Tomas Erikssøn Ajer (ug, 32 år g.), og familien Sandberg eide Storhamar fra 1876.(SNL, FT 1865) | |||
== 1900-tallet til i dag == | == 1900-tallet til i dag == | ||