Tamilenes forening i Bergen og Hordaland: Forskjell mellom sideversjoner
Ola Alsvik (samtale | bidrag) mIngen redigeringsforklaring |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
=== Fra arbeidsinnvandrere til flyktninger === | === Fra arbeidsinnvandrere til flyktninger === | ||
De første tamilene i bergensområdet var i stor grad arbeidsinnvandrere eller innvandrere som søkte utdannelse i Norge. Øivind Fuglerud har påpekt at den første lille bølgen av tamilsk migrasjon til Norge var knyttet til to institusjoner. Den ene var Cey-Nor, et norsk fiskeri-prosjekt som ble etablert i Jaffna på slutten av 1960-åra, og som ga | De første tamilene i bergensområdet var i stor grad arbeidsinnvandrere eller innvandrere som søkte utdannelse i Norge. Øivind Fuglerud har påpekt at den første lille bølgen av tamilsk migrasjon til Norge var knyttet til to institusjoner. Den ene var Cey-Nor, et norsk fiskeri-prosjekt som ble etablert i Jaffna på slutten av 1960-åra, og som ga tamiler arbeids- og utdannelsesmuligheter i Norge. Den andre institusjonen var folkehøyskolene, som åpnet en mulighet for unge tamiler til å komme til Norge også etter at innvandringsstoppen var innført av Storinget i 1975.<ref>Fuglerud 1999. s. 55ff.</ref> Men etter enda en pogromlignende hendelse - den såklate juli-massakren i 1983<ref>BBC News: Remembering Sri Lanka's Black July</ref> - var det primært som flyktninger tamiler kom til Norge, og blant annet til bergensområdet; i august 1983 var tallet på tamiler i Bergen og Hordaland økt til omtrent 200, og bergensområdet hadde fortsatt den største konsentrasjonen av tamiler i Norge.<ref>Bergens Tidende, 02.08.1983.</ref> | ||
=== Praktisk arbeid === | === Praktisk arbeid === | ||
Sideversjonen fra 27. okt. 2020 kl. 11:11
Tamilenes forening i Bergen og Hordaland ble opprettet i 1977. På denne tida bodde det bare ca. 70 tamiler i hele Norge, og den største gruppen var bosatt i bergensområdet.[1] På tross av at tamilene var fåtallige, skal foreningen - ifølge opplysninger til Umapalan Sinnadurai - ha vært den første tamilske organisasjonen av denne typen i Vest-Europa. Bakgrunnen for opprettelsen av foreningen var overfallene og drapene på tamiler i kjølvannet av valget i Sri Lanka i 1977. I tamilsk nasjonal tradisjon er denne hendelsen blitt betegnet som en «pogram», det vil si en delvis myndighetsstyrt og voldelig etnisk-religiøs forfølgelse på linje med tilsvarende forfølgelser jøder ble utsatt for i Øst-Europa og Russland på 1800- og 1900-tallet. Foran valget i 1977 hadde flere partier på venstresiden i tamilsk politikk sluttet seg sammen i alliansen Tamil United Liberation Front (TULF), som vant stor tilslutning blant tamilske velgere med et program der en uavhengig tamilsk stat var en uttalt målsetning.[2]
Oppstart og hovedmålsetninger
Allerede på stiftelsesmøtet til Tamilenes forening i Bergen og Hordaland meldte nærmere 50 personer seg inn i foreningen, som fra starten hadde en todelt målsetning: For det første ville den styrke medlemmenes tamilske identitet, ved å formidle tamilsk kultur og bevare tamilske tradisjoner. For det andre ønsket foreningen å støtte den tamilske befolkningen på Sri Lanka og tamilens arbeid for å oppnå større grad av selvstyre. Sentrale initiativtakere til foreningens opprettelse var Kandiah Mylvaganam, Manuelpillai Soosaipillai, Josef Alosiyas, Aloycius Santhiapillai, Robert Dayanandan, James Anthonipillai, Satchi Mylvaganam, Sivakanthan Nallasekarampillai og Eugene Sebastian.
Fra arbeidsinnvandrere til flyktninger
De første tamilene i bergensområdet var i stor grad arbeidsinnvandrere eller innvandrere som søkte utdannelse i Norge. Øivind Fuglerud har påpekt at den første lille bølgen av tamilsk migrasjon til Norge var knyttet til to institusjoner. Den ene var Cey-Nor, et norsk fiskeri-prosjekt som ble etablert i Jaffna på slutten av 1960-åra, og som ga tamiler arbeids- og utdannelsesmuligheter i Norge. Den andre institusjonen var folkehøyskolene, som åpnet en mulighet for unge tamiler til å komme til Norge også etter at innvandringsstoppen var innført av Storinget i 1975.[3] Men etter enda en pogromlignende hendelse - den såklate juli-massakren i 1983[4] - var det primært som flyktninger tamiler kom til Norge, og blant annet til bergensområdet; i august 1983 var tallet på tamiler i Bergen og Hordaland økt til omtrent 200, og bergensområdet hadde fortsatt den største konsentrasjonen av tamiler i Norge.[5]
Praktisk arbeid
Tamilenes forening gjorde en betydelig innsats for å hjelpe og stimulere tamilske barn til å klare seg på norsk skole og skaffe seg videregående utdannelse. I 1995 opprettet foreningen for første gang et leksehjelptilbud. Flere hundre skoleelever har benyttet seg av tiltaket. arrangerte Allerede fra begynnelsen av 1980-åra en lang rekke konkurranser for tamilske elever i intellektuelle og kunstneriske ferdigheter som kunstmaling, skjønnskrift, novelleskriving og å holde taler. Tamilenes Forening har dessuten vært ansvarlig for en rekke andre kulturarrangementer, særlig innenfor idrettsfeltet. Foreningen etablerte en tamilsk sportsklubb, som hadde som formål å samle alle idrettsutøvere i distriktet med tamilsk bakgrunn. Sportsklubben har helt siden 1986 arrangert fotballturneringer på nasjonalt nivå og har stått bak cricketturneringer siden 1990.
Referanser
Litteratur og kilder
- BBC News: Remembering Sri Lanka's Black July.
- Bergens Tidende.
- Fuglerud, Øivind: Life on the Outside. The Tamil Diaspora and Long-Distance Nationalism. London, Ann Arbor MI: Pluto Press 1999.
- Fuglerud, Øivind: Krig og fred på Sri Lanka. Følger av en norsk fiasko. Oslo: Universitetsforlaget 2019.
- Umapalan Sinnadurai: Tamilenes liv og historie i Norge, Tamil Books Publication 2016.
|
Tamilenes forening i Bergen og Hordaland er basert på en artikkel publisert i Tamilenes liv og historie i Norge, eller på oppfølging til denne, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |