Tamiltigrene: Forskjell mellom sideversjoner

I 2001 ble det innført våpenhvile mellom regjeringa og LTTE, men denne ble til stadighet brutt. I forkant av våpenhvila uttalte Tamiltigrene at de var villige til å fravike kravet om en egen stat, og i stedet finne en løsning med autonomi innafor en føderasjon eller konføderasjon. Året etter ble Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM) oppretta som overvåkingsorgan for våpenhvila. Norge fikk inn i meklinga, med [[Erik Solheim]] som hovedrepresentant. Det var velvilje mot Norge, som var og er et viktig bistandsland for Sri Lanka, fra begge sider. Under forhandlingene ble det allikevel en del kritikk. Aller sterkest var den fra singalesiske nasjonalister, som blant annet brant norske flagg ved ambassaden i Colombo. Også tamiler var til tider kritiske til de norske innspillene. Fredssamtalene stoppa opp på grunn av strid mellom presidenten og statsministeren, som tilhørte forskjellige partier. Det ble da uklart hvem som egentlig skulle forhandle fra regjeringas side. LTTE ble samtidig beskyldt for å bruke våpenhvila til å bygge opp større styrker, og for å kidnappe skolebarn som ble trent opp som soldater og å myrde rivaler. Et mer langsiktig problem var frykten for at partene så for mye til økninga i bistand som ville komme som følge av en fredsavtale, slik at de kanskje feide reelle problemer under teppet.

I 2005 ble situasjonen stadig verre mellom regjeringa og Tamiltigrene. Da utenriksministeren på Sri Lanka ble myrda i august 2005 mente mange at LTTE sto bak dette. De møttes i Genève i februar 2006, der begge kom med anklager om brudd på våpenhvila. SLMM konstaterte at begge parter hadde brutt den. I mai 2006 ble så et troppetransportskip angrepet av LTTEs sjømilitære styrke, Sea Tigers. Et av regjeringas patruljefartøy ble senka. Med dette var våpenhvila i enda større fare. Etter dette ble LTTE oppført på EUs liste over terrororganisasjoner, etter å ha støtte på USA, Canada og Storbritannia sine lister i lengre tid. Dette ble kritisert av mange, ettersom det skjedde under forhandlinger.

I løpet av første halvår i 2007 mista LTTE kontrollen over områder i det østlige Sri Lanka, og regjeringa satte inn ny administrasjon med en avhopper fra LTTE som leder. Etter dette foregikk det en lavintensistetskonflikt i området, med flere terrorangrep.  

I januar 2008 kom en dramatisk utvikling. Regjeringa trakk seg fra våpenhvila, og begynte en storoffensiv mot Tamiltigrene. Det ble satt igang en økonomisk blokade og veiene inn til LTTE-kontrollerte områder ble stengt. Internasjonale observatører og menneskerettighetsgrupper ble nekta innreise. Tamiltigrene ble pressa tilbake, og kontrollerte etter en tid bare Jaffnahalvøya og noen mindre områder. Sommeren 2008 brøt regjeringsstyrker gjennom også på Jaffnahalvøya, og trengte dypt inn i LTTEs område. Den 2. januar 2009 falt byen Kilinochchi, og 25. januar falt den siste større byen Tamiltigrene kontrollerte, Mullaittivu. LTTE ble pressa inn i et lite område nord for denne byen, og i begynnelsen av mai kontrollerte de bare ei lita halvøy der, sju til ti kvadratkilometer.  

Den 16. mai 2009 erklærte presidenten at regjeringsstyrkene hadde nedkjempa Tamiltigrene totalt, og dagen etter uttalte LTTE at de oppga den militære kampen. Lederen, Velupillai Prabhakaran, ble drept den 18. eller 19. mai av regjeringsstyrker; det er noe uklarhet, men det kan se ut til at han ble drept den 18. og identifisert dagen etter. Flere andre ledere, og muligens medlemmer av hans familie, ble også drept etter at LTTE kapitulerte. Den offisielle versjonen fra regjeringa går ut på at han falt i kamp, i et siste forsøk på å bryte ut gjennom regjeringsstyrkenes linjer. Det er store uklarheter omkring hva som skjedde. Det er klart at det var skuddvekslinger i området der han befant seg, men mye tyder på at det var regjeringsstyrkene som angrep selv om LTTE hadde kapitulert. Dersom det stemmer, og det er en svært utbredt oppfatning blant tamiler og en fullt plausibel tolkning av hendelsene, var dette egentlig en likvidering av Prabhakaran og andre ledere kamuflert som kamphandlinger. Andre medlemmer av LTTE ble internert i rehabiliteringssentre. Det er uklart hvor mange det egentlig var som ble plassert i slike sentre, men offisielle tall sier at i august 2011 var omkring 2900 personer som fortsatt var internert, mens noe over 8000 hadde blitt løslatt.