Tankefeil
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Tankefeil eller argumentasjonsfeil er en felles betegnelse på forskjellige typer feilaktig argumentasjon. De oppstår veldig ofte som følge av slurv eller uvitenhet, men kan også være gjort bevisst for å manipulere et forskningsresultat. Tankefeil har blitt klassifisert på forskjellige måter helt siden Aristoteles for første gang tok dem for seg i Sofistiske gjendrivelser. Vi skal i denne artikkelen se litt på logikkens regler og definisjoner, og deretter se på hvordan vi kan forholde oss til dette i historiefaget.
I logikken
I logikken skiller en gjerne mellom formelle og uformelle tankefeil. De førstnevnte kalles gjerne feilslutninger, og karakteriseres av at de har en ugyldig form. Med det menes at konklusjonen ikke er en logisk konsekvens av premissene. De uformelle tankefeilene kan ha en gyldig logisk form, men allikevel være uriktige fordi premissene er feil, fordi det er faktorer som ikke er tatt med eller på grunn av semantiske faktorer.
Et vanlig eksempel på en feilslutning kalles på latin post hoc, ergo propter hoc, det vil si 'etter dette, altså på grunn av dette'. Feilslutningen er at hvis B kommer etter A i tid, må B være forårsaket av A. Slik vil det jo ofte være: Hvis jeg slipper en vase i gulvet (A) og vasen knuser (B), er min handling A årsak til virkningen B. Men den logiske lærdommen i dette ikke at A alltid forårsaker B, men at dersom det er en årsakssammenheng er det alltid A som forårsaker B og ikke motsatt. Hadde vi sagt «Vasen knuste. Jeg slapp den i gulvet.» ville vi automatisk identifisere tidslinja, og skjønne at her nevnes B først, og så A, og at det er en årsakssammenheng. Men hvis vi sier at på morgenen regnet det (A), og så ble det sol på ettermiddagen (B) er ikke A årsak til B; det er bare en tidsmessig rekkefølge uten årsakssammenheng. Uttrykket «etter regn kommer sol» er en oppmuntrende metafor, ikke et logisk gyldig utsagn.
En annen formell feil, kalt petitio principii, oppstår når man i premissene antar konklusjonen. Det kan være bevisst eller ubevisst, men fører uansett til en logisk feil. Hvis vi holder oss til den knuste vasen: «Vasen ligger i tusen knas, så vi må finne ut hvem som slapp den i gulvet» vil være en feilslutning. Her går vi i premissene ut fra at noen må ha sluppet vasen i gulvet, at det ligger en bevisst handling og en skyldig person bak; realiteten kan være at vasen sto på en ujevn flate, og at rystelser i rommet førte til at den falt ned.
Nært knytta til antagelser i konklusjonen er sirkelargumentasjon. Her er konklusjonen gitt i premissene. I sin enkleste form kan dette lyde: «Oslo er Norges hovedstad. Altså er hovedstaden i Norge Oslo.». Med et så enkelt argument virker det absurd og er enkelt å avsløre, men i en større tankerekke og ved bruk av forskjellige formuleringer, kan sirkelargumentasjonen være langt vanskeligere å finne. Denne feilslutninga er noe vi ofte kan støte på i politikken. Ta en politiker som innleder et innlegg med å si at «Det er til alles beste at vi bygger mer motorvei», og så konkluderer med at «vi må bygge mer motorvei, fordi det er til alles beste». Her er altså et premiss basert på personens egen oppfatning det eneste grunnlaget for en likelydende konklusjon.
Det finnes en lang rekke andre former for logiske tankefeil, og de kan deles inn i et utall forskjellige undertyper.