Tavern: Forskjell mellom sideversjoner

Ferjemannshuset som senere ble kalt '''[[Tavern]]''' stod nede ved det gamle [[Brattøra]] i [[Trondheim]] helt ute mot [[Trondheimsfjorden|fjorden]]. Dens eldste del ble bygd omkring 1739-40. Det lå flere bygninger i området fra før som blant annet var en del av et tidligere anlagt tollanlegg. Gjennom de første 100 år av sin historie tjente gården som fergemannsbolig ved Nidelva. Vertshustradisjonen er like gammel som gården selv. Offentlig utskjenkning har neppe funnet sted før 1766, da ferjemannen for første gang svarte skatt for "Øltapp". Det var bare hovedbygningen som ble reist i 1739. Gårdens øvrige deler tilkom i løpet av 1700-tallets siste del, og de første tiår av det følgende århundre. Dens nedre del stod på påler i vannet som gikk helt opp til bygningen på flo vann.  

Hovedbygningens oppførelse ble bekostet av kjøpmann Hans Nissen Lysholm, men han skulle ikke bruke huset selv. Da han kjøpte tomten måtte han forplikte seg til å bygge et hus for ferjemannen, Joen Stephensen Stødt, som var av små kår og ikke hadde råd til å bygge selv. Huset ble etter datidens forhold både stort og staselig, og leien ble naturligvis alt for høy for ferjemannen, som snart klaget sin nød for myndighetene. Lysholm kommenterte med at leien ikke var høyere enn rimelig, og at han selv kunne overta tjenesten hvis ferjemannen ikke kunne betale. det er tydelig at Lysholm så penger i virksomheten og lot huset bygge med henblikk på at han selv skulle ta det i bruk, men ferjemannen fikk myndighetenes medhold og ble boende til sin død i 1750. Samme år døde også Lysholm, og ved skifteoppgjøret etter ham kjøpte Stødts enke, Maren, huset på auksjon.  

I 1765 overtok styrmann Peder Jansen tjenesten etter at det siden Stødts død hadde vært en del veksling. Han var visstnok den første som drev utskjenking av øl på Tavern. Ferjemannen virksomhet var etter hvert blitt ganske omfattende. I tillegg til fergingen drev han føringsbåt og ytet hjelp når skip skulle slepes opp i elven. Etter Jansens død i 1787 passet enken tjenesten inntil hennes svigersønn, den danske skipper Christian Jacobsen Cramer overtok i 1798. Foruten å drive som ferjemann var han også noen år i kongelig tjeneste. Vertshusvirksomheten la han visstnok ned etter noen få år. Cramer døde som en bemidlet mann i 1839. Med han forsvant fergemannsembedets utøvere fra Tavern, men de fortsatte å ha sitt tilhold på Brattøra.  

I 1840 kjøpte Madame Ingeborganna Levanger gården. Hun gjenopptok verthustradisjonene, og det er trolig hun som har gitt gården navnet Tavern. Brannen i 1841, som ødela all bebyggelse nord og øst for Stiftsgården, helt bort til Kjøpmannsgaten, innledet en glansperiode for hennes etablissement. Arbeidet med gjenreisning trakk en mengde håndverkere til byen, og Tavern ble et meget populært sted blant disse. Fru Levanger hadde gården til 1850. I kjelleretasjen hadde Tavern en dampskipsekspedisjon frem til 1884. I 1896 ble gården overtatt av kommunen. I 1946 ble Tavern demontert og fraktet opp til Sverresborg Folkemuseum hvor den tre år senere ble åpnet som et traktørsted her.

*Artikkelen Vertshuset Tavern på Wikistrinda