Theodor Damm Møinichen (f. 1872)

Theodor Damm Møinichen

Foto: Agderpoosten 1957

Theodor Damm Møinichen var født i 1872 og døde i Arendal i 4. juli 1957. Møinichen var politimester på Rjukan og i Arendal.

Familie

Møinichen var gift med Alfhild Kunig.

Alfhild og Theodor Møinichen fikk:

• Valborg Møinichen. Hun ble gift med Arild Elmenhorst.

Politiarbeid

1911- 1917: Rjukan

1914: I mai 1914 var spenningen høy på Rjukan. Politimester Møinichen nekter arbeiderne å arrangere demonstrasjonstog syttende mai. Tre svenske og fire nordmenn ble arrestert på Rjukan og transportert til Kristiania. Det ankom også militære styrker til Rjukan, innkvartert på politistasjonen. Det ble avholdt "et stormende møte i Folkets hus, hvor man drøftet spørsmaalet om streik og direkte aktion". Møtet sendte en deputasjon på fem mann til politimestere Møinichen med krav om at de arresterte måtte løslates. Man truet med at om ikke disse ble løslatt "vilde arbeiderne selv bestemme hvad der skulde gjøres". "Stemningen er meget alvorlig. Socialisterne bebreider politiet at det har optraadt utfordrende, men den almindelige mening gaar i motsat retning."

I Vestfold Arbeiderblad siteres krasse ord om Møinichen fra Bartsberg-Demokraten:

En stakkar. "Politimester Møinichen paa Rjukan har spillet en ynkelig rolle under de optøier som fandt sted der oppe 17' mai, ved sin optræden mot arbeiderne paa den dag, ved at negte dem at demonstrere for sine synsmaater.

Funksjonærene og krigsgale borgere har fuldstændig hat ham i sine hænder, og som et viljeløst redskap har han lat sig drive til at begaa den ene dumhet efter den anden.

Selv oplyser han nu efterpaa, at han ikke hadde bedt om assistance fra borgernes side; men allikevel har han set dem forsyne sig med gummibatonger fra politikamret og med disse banket løs paa mængden paa en maate, som mere bidrog til at opirre de demostrerende end at opretholde ordenen, som jo skal være hans og hans medhjelperes pligt.

Politimesteren har indrømmet, at han trodde langt bedre paa, at arbeiderne vilde holde ro og orden, men han var ikke sikker paa borgerne, derfor maatte han optræ. Og hans optræden gik såa ut paa at angripe de efter hans eget sigende fredelige arbeidere, istedetfor de borgerlige, som han selv frygtet uroen vilde komme fra. Det beviser tydelig, hvordan han har sat stillingens autoritet paa spil, for at kunne tækkes -forsvars-rumlerne" i deres fanatiske agitasjon. Det beviser ogsaa, at han har været et redskap i deres hænder.

Tilkaldelsen av militær beviser yderligere den nervøsitet og det fuldstændige tap av herredømmet over sig selv, som han har været utsat for, saa forsaavidt burde man kanske ikke si saa meget om det, han har gjort, men bare beklage, at det norske retsvæsen benytter sig av folk med saa liten ballance.

Politimester Møinichens optræden fra den stund, da han lot sig drive til at negte arbeiderne retten til at demonstrere for sine krav, og til nu, naar han uttaler sin anger og lover bod og bedring og aldrig mer vil la sig- lede av „for-svarsvennerne" til at begaa overgrep mot arbeiderne, er saadan, at man ikke kan finde en bedre betegnelse paa ham, end — en stakkar, skr. "Br.-Dem.".

Krigsår og avskjed

Politimester Møinichen gikk av som politimester i Arendal i 1942.

1957: Politimester Møinichen 85 år

Einar Gauslaa skrev denne omtalen i Agderposten 28/5 1957:

"Fhv. politimester Th. D. Møinichen fyller 85 år idag. Han trakk seg tilbake i 1942 og har i de senere år bodd på Røde Kors Aldershjem.

Det er sjelden å se ham på byen nå, årene drar jo på. Vi savner hans karakteristiskre skikkelse i gatebildet, - for ennå er det pondus og verdighet over vår gamle politimester.

Politimester Møinichen var en populær mann, - han hadde alltid en skarp replikk, han var i det hele tatt den rene mester til å finne rammende uttrykk for en situasjon. Det var noe staslig med ham, og hans måte å konversere på røpet at han hadde fått en fin oppdragelse i et meget kultivert miljø.

Noe som gjorde et uutslettelig inntrykk på politimesteren var kroningshøytideligheten i Trondhjem. Han var da politifullmektig i denne gamle ærværdige stad og hadde ansvaret for trafikken. Det var litt av en byrde som ble lagt på hans unge skuldre, og han følte hvilket stort ansvar han hadde.

Når man i de senere år har snakket med politimesteren har han gjerne dvelet ved årene i Trondheim - de står for ham som de virkelig store og begivenhetsrike år med kroningshøytideligheten som klimaks.

Og han dveler ved minnene fra dengang og drar fram navn som Beichmann, Mossin og Jelstrup. De har gjort et dypt inntrykk på ham som de suverene embetsmenn de var innenfor norsk politivesen.

Det var allerede i 1891 at Møinichen ble knyttet til politiet, og i denne etat forble han til avskjeden i 1942. Etter Trondheim ble han i 1911 plitimester på Rjukan, og her ble det også en tid rik på dramatiske opplevelser. Rjukan sto inne i en periode som var preget av intens industriell utbygging med alt det liv som anleggsfolk og rallare fører med seg. Demonstrasjoner og ordensforstyrrelser var periodevis en dagligdags foreteelse, og Møinichen ble satt på mangen hard prøve. Roligere fikk han det da han i 1917 ble utnevnt til politimester i Arendal, og vi tror han likte seg her i byen. Hans lynne kom egentlig vel først her til sin rett. Han kunne jo selv være blid som hele landsdelen er det, - morsk kunne han også være, men det får jo være en politimester tillatt. Hans sans for humor glattet imidlertid ut så mangen situasjon, og karakteristisk var vel hans bryske og samtidig så avvepnende og menneskelige innstilling til de gamle kjenninger av politiet, de som stadig befolket arresten på grunn av visse svakheter. Han hadde jo såpass menneskekunnskap at han visste det måtte noe i retning av en naturkatastrofe til for å få endret disse karenes livsførsel, og ut fra den synsvinkel formet hans opptreden overfor dette klientell seg. Det var så meget midt i tragedien som kunne bringe lys over situasjonen, og med sitt våkne blikk for slikt var Møinichen øyeblikkelig på pletten med en av sine replikker.

Møinichens veldige interesse for politiarbeide gjorde ham igrunnen fattig på hobbyer. Men etter at han trakk seg tilbake, syslet han litt med memoarer, og vi hadde i sin tid den glede å kunne gjengi noen av hans erindringer her i Agderposten. Typisk for disse erindringsbilleder var det at kroningshøytideligheten fikk en dominerende plass. Dette skyldes ikke bare den omstendighet at den var Møinichens store, uforglemmelige opplevelse, men også hans uendelige kongetroskap og ukuelige hengivenhet overfor vår høye monark.

For oss avisfolk var politimesteren en grei mann å ha med å gjøre. Han tok seg aldri selv høytidelig, og han møtte oss med åpen tillitsfullhet, og han beseiret oss med sin uomtvistelige sjarm.

Vi slutter oss til den lange rekke av gratulanter som idag benytter anledningen til å bringe den populære politimester sin hjertelige hilsen. Eg."