Thore Horve: Forskjell mellom sideversjoner

Thore Horve vokste opp i Stavanger.  Ved folketellingene i 1900 og 1910 er han og familien oppført med [[Karlsminnegata]] 21 som bostedsadresse. Han valgte tidlig en maritim karriere, og dro til sjøs allerede i  1915 med barken ”Carmamian”, som året etter ble senket av en tysk ubåt. Deretter seilte han med barken ”Sovurain”, den gang var Norges største seilskip, senere med barken ”Hippen”.  

Mellom 1917 og 1920 gikk Horve på Sjøkrigsskolens nederste avdeling, og ble sekondløytnant. Etter å ha vært et par år i handelsflåten gjennomførte han øverste avdeling, og ble premierløytnant. Fra 1923   tjenestegjorde Horve  på mange av Sjøforsvarets viktigste fartøyer som skipsoffiser, senere som skipssjef. Han var blant annet på mineleggeren ”Olav Trygvason”.  

I 1939 ble Horve forfremmet til kaptein og ble skipssjef på jageren ”Draug”, som var stasjonert i Haugesund da det tyske angrepet ble innledet 9. april 1940. Under Horves ledelse senket "Draug" det tyske transportfartøyet ”Main” på vei til Bergen. Mannskapet på 67 mann ble tatt til fange og ført til Scapa Flow på Orknøyene.  

Horve var skipssjef på  jageren ”Sleipner” fra juni 1940, og deretter på den nye jageren ”Glaisdale”, stasjonert i Syd-England. Han deltok blant annet  under operasjonene ved invasjonen av Nord-Afrika. I 1943 ble Horve sjef for  MTB-flotiljen på Shetland. I  januar 1945 ble han sendt til Sverige for å organisere innsatsen til spesielt utpekte marineoffiserer som skulle beskytte norske havner mot tysk sabotasje ved krigens slutt; ”Operasjon Polar Bear ”.

Etter frigjøringen i 1945 var Horve først stabsjef ved Marinekommando Sørlandet, senere sjef for planstaben i Marinens overkommando. I 1946 ble han forfremmet fra orlogskaptein til kontreadmiral, og utnevnt til Sjef for Marinen. Dette var en stilling han hadde i tre år,  de to siste årene som viseadmiral.  

Mellom 1949 og 1951 var Horve øverstkommanderende i Nord-Norge og formann i Den norske delegasjon ved Den nordeuropeiske planleggingsgruppen i London. Han tjenestegjorde deretter igjen noen måneder som sjef for Marinen, men tok avskjed i 1951 etter uenigheter med den politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet.  Horve begynte da i det private næringsliv, som leder av tarehøstingen i A/S Protan, men var tilbake i Sjøforsvaret mellom 1954 og 1965, som sjef for det norske marineprosjektet i Etiopia og rådgiver for Haile Selassie. Fra 1956 var han tilbake i næringslivet, fram til 1964 som direktør i Norsk Philips A/S.

I 1968 ble Horve en av lederne i krigsseilernes kampanje for å få et oppgjør etter krigen, en kampanje som førte til  at Stortinget i 1972 vedtok å utbetale en ex gratia lønn til norske sjøfolk som seilte for Nortraship. Han engasjerte seg også i saken om dekorasjoner til Handelsflåtens sjøfolk, og gikk var en av pådriverne for nasjonalmonumentet for krigsseilerne som ble reist på Bygdøynes.