Tjernsli nedre under Grønnerud: Forskjell mellom sideversjoner

Tjernsli nedre lå i lia ned mot Steinbittjennet og i bunnen av brattbakken på veien opp til [[Tjernsli øvre under Grønnerud|Tjernsli øvre/Skihytta]]. Husa lå øst for bilvegen og den dyrkede marka på begge sider av vegen. Det er spekulert på om forløperen til Tjernsliplassene kan være Grønnerudsætra. Det er ikke noen konkrete holdepunkter for det, men området ville være ideelt som sæter.  

Den neste kjente brukeren kom til Tjernsli mellom 1832 og 1840 og var Hans Olsen (1799 – 1849) fra [[Grønnerudbakken under Grønnerud|Grønnerudbakken]]. Han var gift med Marie Eriksdatter (1790 – 1886) og de hadde tre barn.

Folketellingen gir et lite innblikk i jordbruket og dyreholdet på plassen:  

Andreas døde i 1935, og kona Ellen fikk hjelp av sin bror Sigvart Kristiansen som flyttet inn og etter hvert overtok plassen.  

Omkring 1912 reiste Sigvart til [[Kristiania]], og returnerte til hjembygda omkring 1931 og bodde på Tjernsli nedre da datteren Solveig Elisabeth ble født der i januar 1940. I mars 1942 giftet Sigvart seg med Solveigs mor, Olga Matilde Jonsdatter (1904 – 1990) fra Nor i Brandval. I kirkeboken står det skrevet: «Viet i hjemmet – Tjernsli».

Husene på nedre Tjernsli sto øst for bilvegen, men det har vært vanskelig å få klarhet i hva det var av hus på denne plassen.  

Etter at låven brant ned, ble det på gavlen mot vest, bygd på en enkel [[sjitu]]. I den hadde de to kuer, gris og høner. Da Sigvart kjøpte seg hest ble det bygd en liten sjitu på langveggen mot nord. Hesten sto langs med husveggen på et steinsatt område, og det sies at Sigvart hadde senga si på innsiden av veggen mot der hesten sto, og da den ville ha høy på morgenen sparket den i husveggen og vekket Sigvart. Høy til dyra hadde de i høystakker i nærheten av huset. Det er mulig at de også hadde noe høy på stueloftet. Med hesten tok Sigvart på seg tømmerkjøring og hadde ellers hogging og annet arbeid i skogen.

Dette var den siste familien som bodde på Tjernsli, og da de flyttet ble plassen stående tom og uten bruker. Et par år etter at de hadde flyttet, ble tømmeret i huset solgt til Johannes Bergersen Holen på Edsberg. Han rev huset og kjørte tømmeret hjem til seg, men lot pipa stå. Den ble stående i mange år som et monument over en svunnen tid. Omkring 1960 ble plassen plantet til med gran''.''

Den 14. april kom 140 nordmenn fra Sverige som frivillig hadde deltatt på finnenes side i den finsk - russiske vinterkrigen. De forberedte et forsvar av Kongsvinger og grupperte seg på Gullbekkåsen og i lia nedover mot Vangen. Tyskerne kom den 16. april, og det ble en hard trefning med flere falne.

De som var gruppert lengst ned i lia mot Vangenspissen hadde, etter trefningen, et forferdelig slit med å komme seg opp til Gullbekkfortet. Snøen var våt og tung og lå meterdyp, selv om det var i midten av april. Det gikk så sakte i den dype snøen at de var i ferd med å bli tatt igjen av tyskerne. Når de siste nærmet seg Sæter nordre fikk de beskjed om at bussene hadde reist og at det var tyskere i nærheten av Sæter.

{{artikkelkoord|60.24574|N|11.94796|Ø}}

[[Kategori:Kongsvinger kommune]]

{{bm}}