Urbanisering: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>'''[[Metode:urbanisering|Urbanisering]]''' (av latin urbs: by) betyr bydannelse, og primært betegner ordet i dag den prosess eller de prosesser som fører til at byer og tettsteder oppstår og vokser. Men som Norsk riksmålsordbok påpeker, har substantivet «urbanisering» og det tilhørende verbet «urbanisere» to grunnbetydninger: På den ene siden betyr ordet: «[å] gjøre(område, strøk ell. samfund) bymessig.» På den andre side betegner urbanisering og urbanisere «[å] gjøre (mer) urban (i seder og skikker, opptreden, kultur).»<noinclude><ref>''Norsk Riksmålsordbok'', bind II (annet halvbind), Oslo 1957: s. 3344</ref> </noinclude>Den første definisjonen ligger helt på linje med det vi har kalt den primære betydningen og retter søkelyset mot årsakene til at byer oppstår. Den andre derimot setter fokus på byens virkning på menneskers mentalitet og atferd. Disse to språklige grunnbetydningene avspeiler også viktige sider ved den vitenskapelige debatten om urbanisering innenfor [[Metode: byhistorie|byhistorie]] og samfunnsvitenskap.</onlyinclude>

<onlyinclude>[[Bilde:1. mai 1908 på Youngstorget.jpg|thumb|1.mai-demonstrasjonen på [[Youngstorget]] i Oslo i 1908.]]Ut fra det første perspektivet dreier urbaniseringsprosessen seg primært om å analysere årsakene til at byen oppstår og vokser. Byen blir dermed den avhengige variabel, det som skal forklares, mens det som forklarer urbaniseringen ligger i samfunnet utenfor byen. </onlyinclude>I dette perspektivet er urbaniseringen nærmest en underordnet prosess: «Byutviklingen tillegges verken noen egen logikk eller noen forklaringskraft i forhold til andre samfunnsfenomener.»<ref>Myhre 1987 (II): s. 182</ref> Et slikt urbaniseringsperspektiv har ikke minst stått sterkt innenfor marxistisk byhistorie, der byen er blitt betraktet som et avledet fenomen av den moderne kapitalismen eller som et verktøy i borgerskapets tjeneste, slik det for eksempel formuleres i Det kommunistiske manifest: «Borgerskapet har underkastet landsbygda under byenes herredømme. Det har skapt enorme byer, det har i høy grad økt tallet på bybefolkninga i forhold til landsbygdsbefolkninga og slik vristet en betydelig del av befolkninga ut av landlivets idioti.»[http://akp.no/hefter/manifest/manifestet.htm] Et konkret eksempel på en norsk byhistorie skrevet på basis av dette urbaniseringsperspektivet, er kanskje bind I av ''Kristianias historie'' fra 1922, der forfatteren [[Edvard Bull]] skriver at oppgaven for en norsk byhistoriker er: «at undersøke hvad det var for økonomiske faktorer som drev folk til at flytte sammen i byer og som siden presset byene fremover i rigdom, folketal og magt.»<ref>Bull 1922: s. 2</ref>