Vøyen (gård i Bærum)

Mal:Thumb høyre Vøyen, også skrevet Wøyen, Vøien eller Wøien, i vestre Bærum, gårdsnummer 78, var en typisk proprietærgård, som aldri har vært eid av bønder.

Vøyen er en av de eldste gårdene i Bærum, og ble tidlig selvstendig. Tanum kirke eide parter i gården. Vøyen var den største gården i Bærum med 1100 mål dyrket mark og 6800 mål skog. Den var en komplett gård fra eldre jernalder, muligens skilt ut fra sentrumsgården Berger. Navnet kommer av det gamle vadvin som består av stavelsene vad og -vin, altså “gården ved vadestedet over Isielva”. Peder Anker bygde i 1800 den første Kølabrua like ovenfor vadestedet.

I middelalderen var Vøien en del av Nesøygodset. Ved Knud Franzens fallitt i 1674 kjøpte Johan Krefting på Bærums Verk gården. Kreftingfamilien solgte gården i 1775 til brødrene Løkeberg, hvis etterkommere hadde den til Bærum kommune kjøpte i 1917. Østre Vøyen ble da kjøpt fra Casper Lomnæs og Vestre Vøyen fra Ebbe Astrup. Bærum kommunes kjøp gjaldt ikke det 627 mål store jordbruket som guttehjemstiftelsen beholdt til 1971. Norges Veterinærhøgskole drev forsøksvirksomhet på jordene fra 1956 til 1971 da kommunen kjøpte også dette området.

Det er registrert et gravfelt med sju rundhauger på husmannsplassen Brenne. En steinøks fra yngre steinalder er funnet i Angerstveien. En skafthulløks fra yngre steinalder er funnet på husmannsplassen Hagen (Hestehagan). Vøiens skog var Gupumarka i Vestmarka. I 1625 var Vebekk, Brenne og Vang underbruk av Vøyen. Vøyen setret på Vuivollen, som lå på Bjørumsåsen, oppunder Køllen, nord for Brenna gård. Fra 1674 hadde Vøien tinglyst rett til laksefiske i Sandvikselva. Fiskeretten var av ikke uvesentlig betydning for gården. Allerede på 1500-tallet hadde Vøien egen sag ved Vøienfossen i Lommedalselva. Vøyensaga fikk bevilling til fortsatt drift etter forordningene i 1688. Saga lå mellom de to møllene og ble nedlagt ca 1882. Vøien hadde i 1860 to kornmøller, beinmølle og vadmelsstampe.

Vøyen bygdemølle i Lommedalselva var gammel og stor. Den malte korn for bøndene i vestre Bærum. Gården og mølla fikk lys fra en elektrisk motor allerede i 1899. I 1758 anla major Jacob Krefting et teglverk på Vøyen. Teglverket var mest kjent for sine store takstein og drensrør, og hadde lagerplass for utskipning ved Kadettangen i Sandvika. I 1826 hadde Vøien 940 mål innmark med en utsæd på 88 tønner korn og 41 tønner potet. Besetningen var da 11,5 hester, 60 kuer og 40 sauer. Det året solgte Vøien 51 tylfter sagtømmer og 230 favner ved. Teglverket ble nedlagt rundt 1895.

I 1918 ble Vøien overtatt av August Herman Francke og Bernardos guttehjem for foreldreløse gutter. Det bodde opptil 80 gutter på guttehjemmet som var i drift til ut i 1950-årene. I 1956 var Vøien mottaksleir for ungarske flyktninger.

I 1939 hadde Vøien (bruksnr. 78/1, 2, 22 og 26) et areal på 922,5 dekar, hvorav 920,5 dekar var til jordbruk. Besetningen var 9 hester, 15 kalver, 2 okser, 11 kviger, 46 kyr, 16 griser, 1 råne og 1 bikube. Det ble dyrket 65 dekar hvete, 10 dekar rug, 65 dekar havre, 3 dekar grønnfôr, 52 dekar poteter, 38 dekar kålrot, 5 dekar fôrmargkål, 3 dekar bringebær, 307 dekar eng til slått. 330 dekar var kulturbeite. I hagen var det 65 frukttrær og 120 bærbusker.

Det 100 kvadratmeter store stabburet fra tidlig 1600-tall, og våningshusene Hurumgården fra tidlig 1800-tall og Vinkelgården fra 1700-tallet er intakte. Vinkelgården leies ut til selskaper. Bygningene Hurumgården med sidebygningen Libanon, Vinkelgården og stabburet er fredet.