Skribenter
95 453
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Valløsaltet var i de første tretti år for svakt til salting av fisk, men det var godt egnet til smørsalting. Bøndene i Norge ville ikke kjøpe annet enn spansk og fransk salt, og det største markedet for saltet var i [[Sverige|Sør-Sverige]] og i [[Danmark]]. Omsetningen innenlands bedret seg etter at saltets styrke ble forbedret gjennom tilsetting av engelsk steinsalt i 1770-årene. | Valløsaltet var i de første tretti år for svakt til salting av fisk, men det var godt egnet til smørsalting. Bøndene i Norge ville ikke kjøpe annet enn spansk og fransk salt, og det største markedet for saltet var i [[Sverige|Sør-Sverige]] og i [[Danmark]]. Omsetningen innenlands bedret seg etter at saltets styrke ble forbedret gjennom tilsetting av engelsk steinsalt i 1770-årene. | ||
Ved etableringen av verket var hensikten å danne et interesseselskap med private investorer. Det var imidlertid ikke mulig å få dette i stand. Innskyterne ble innløst, og verket tilhørte deretter i sin helhet kongen. Kong [[Fredrik V]] besøkte Vallø saltverk i 1749. I 1813 ble Vallø saltverk pantsatt til den danske auditør [[Steen Andersen Bille]] som samme år overdro sitt pant til [[Peter Wilhelm Berg]] i [[Göteborg]]. Den norske stat overtok driften av verket etter freden i 1814. Etter realisasjon av konkursboet etter Berg, fikk saltverket lokalt eierskap i 1819 ved kjøpmennene [[Carl Stoltenberg]] og [[Niels Otto Bull]] og apoteker | Ved etableringen av verket var hensikten å danne et interesseselskap med private investorer. Det var imidlertid ikke mulig å få dette i stand. Innskyterne ble innløst, og verket tilhørte deretter i sin helhet kongen. Kong [[Fredrik V]] besøkte Vallø saltverk i 1749. I 1813 ble Vallø saltverk pantsatt til den danske auditør [[Steen Andersen Bille]] som samme år overdro sitt pant til [[Peter Wilhelm Berg]] i [[Göteborg]]. Den norske stat overtok driften av verket etter freden i 1814. Etter realisasjon av konkursboet etter Berg, fikk saltverket lokalt eierskap i 1819 ved kjøpmennene [[Carl Stoltenberg (1770–1830)|Carl Stoltenberg]] og [[Niels Otto Bull]] og apoteker [[Nils Jørgen Conradi (1776–1835)|Nils Jørgen Conradi]] i Tønsberg. | ||
1820-årene var vanskelige tider for saltverket, blant annet fordi innførselstollen på engelsk og lüneburgsk salt ble kraftig redusert. I 1831 forlangte staten, som den største kreditor, auksjon over saltverket. De nye eiere ble det sveitsiske handelshuset [[Blumer & Tschudy]] i [[Kristiania]]. Saltverket ble satt i gang igjen med tre kontorbetjenter, åtte saltmestere, 101 faste arbeidere og en del dagarbeidere. | 1820-årene var vanskelige tider for saltverket, blant annet fordi innførselstollen på engelsk og lüneburgsk salt ble kraftig redusert. I 1831 forlangte staten, som den største kreditor, auksjon over saltverket. De nye eiere ble det sveitsiske handelshuset [[Blumer & Tschudy]] i [[Kristiania]]. Saltverket ble satt i gang igjen med tre kontorbetjenter, åtte saltmestere, 101 faste arbeidere og en del dagarbeidere. | ||
| Linje 43: | Linje 43: | ||
[[Kategori:Etableringer i 1739]] | [[Kategori:Etableringer i 1739]] | ||
[[Kategori:Opphør i 1861]] | [[Kategori:Opphør i 1861]] | ||
{{bm}} | |||