323 355
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
(utvider) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 61: | Linje 61: | ||
Sammen med en kjerne av følgesvenner fra Nordisk folkereisning og andre grupper grunnla Quisling i 1933 – offisielt den 17. mai 1933 – partiet Nasjonal Samling. Målet var i første omgang å stille til valg samme høst. | Sammen med en kjerne av følgesvenner fra Nordisk folkereisning og andre grupper grunnla Quisling i 1933 – offisielt den 17. mai 1933 – partiet Nasjonal Samling. Målet var i første omgang å stille til valg samme høst. | ||
==Partibygging== | |||
I utgangspunktet så ikke Quisling på NS som et parti. Han ser ut til å ha hatt nokså vage ideer om hvordan NS skulle bygges opp, og i starten var det særlig [[Johan Bernhard Hjort]] som fungerte som organisator. Han mente at NS måtte ha fylkes-, krets- og lokallag. Quislings ide om en mer åndelig bevegelse og en mer eller mindre hemmelig folkereisning ble dermed nokså raskt forlatt, til fordel for et fascistisk parti etter mønster fra andre land. Faktisk bygde de opp en god partiorganisasjon, men det ga ikke uttelling i mandater på Stortinget, verken i 1933 eller 1936. Partiet fikk en solid økonomi, både gjennom gaver fra næringslivet og gjennom støtte fra det tyske propagandaministeriet under [[Joseph Goebbels]]. Aktivitetsnivået og gølden blant medlemmene var det ikke noe på si på, men det var tydelig at partiet ikke fikk stort gjennomslag utafor egne rekker – med andre ord, de hadde rekruttert en veldig høy andel av de som ville stemme på et slikt parti som medlemmer, og klarte ikke å komme lenger. | |||
Etter valgnederlaget i 1936 ble det omveltninger i partiet. Hjort forsvant ut i januar 1937, og etter en tid i kretsen rundt tidsskriftet ''[[Ragnarok]]'' skulle han under krigen ende på motsatt side. Quisling ga opp tanken om å få makt gjennom valg. I Tyskland hadde det på sitt vis lykkes for Hitler. Rett nok fikk han ikke flertall, men i kaoset ved Weimarrepublikkens fall hadde han nok parlamentarisk styrke bak seg til å klare å bli rikskansler på lovlig vis. Uten en eneste stortingsrepresentant var noe slikt umulig for NS. Partiet ble i praksis omdanna til en eliteorganisasjon, ikke etter mønster fra Tyskland, men mer i tråd med bolsjevikenes organisasjonsform. Det sentrale var ikke antall medlemmer; i stedet var det viktig å ha en kjerne som sto last og brast med sin fører. Neste valg, som skulle komme høsten 1940 på grunn av en grunnlovsendring vedtatt i forrige og inneværende periode, var uansett for langt unna. Quisling var overbevist om at krigen ville komme, og da måtte man være klar. | |||
Selv om partiet gjorde det dårlig i valget klarte Quisling å fortsette som fører på fulltid. Det var ikke så greit; etter nederlaget uteble de store bidragene fra næringslivet, så partiet betalte bare en mindre godtgjøring. Planen hans var å leve av salg av kunst han hadde samla, særlig under åra i Russland. Det ble langt mindre gevinst enn han hadde satsa på; kunsthandlerne tok det meste. Dermed måtte han begynne å bruke av farsarven mot slutten av 1930-åra. | |||
NS hadde som nevnt fått støtte fra Tyskland før valget i 1936, men det var ikke åpenbart at Quisling ville stille seg på tysk side i møte med de åpne bruddene på Versaillestraktaten som kom mot slutten av 1930-åra. I 1938 og 1939 erklærte Quisling flere ganger at han sto på Tysklands side, både politisk og ideologisk. Mange andre valgte å trekke seg unna etter innmarsjen i [[Tsjekkoslovakia]] og Krystallnatten i 1938, men Quisling søkte tvert imot tettere bånd til Berlin. Han reiste dit sommeren 1939, og møtte en rekke ledende personer i nazipartiet NSDAP. I denne tida ble hans fiendebilde overfor bolsjeviker og jøder styrka. | |||
==Krigsutbrudd== | |||
I september 1939 brøt andre verdenskrig ut som følge av den tyske invasjonen av Polen. Ti uker senere reiste Quisling til Berlin med et utkast til en fredsplan. [[Albert Viljam Hagelin]] hadde sørga for at han fikk møte marinesjefen Raeder. Selve fredsplanen hadde han aldri noen sjanse til å nå fram med, men det han kunne klare var å rette tysk interesse mot Norge. Raeder var viktig for dette formålet, for han var opptatt av å sikre marinebaser i Norge. Quisling og Hagelin forklarte at den norske nøytraliteten ikke var reell, og at det pågikk et skjult samspill med Storbritannia. Her var det en kjerne av sannhet; erfaringene fra første verdenskrig tilsa at den norske handelsflåten først og fremst ville komme de allierte til gode. Men de to overdrev en del, og ga nok Raeder inntrykk av at båndet mellom Storbritannia og Norge var både sterkere og mer formalisert enn det egentlig var. | |||
I desember 1939 fikk Quisling to ganger møte Hitler, og la fram sine tanker om mulige britiske baser i Norge. Hitler satte i gang overkommandoen med å utrede dette, og han sørga også for å gi betydelige midler til NS. Dermed ble det blant annet mulig å gi ut ''[[Fritt Folk]]'' som dagsavis. Quisling fikk ikke følge de videre militære planene angående Norge, men vi kommer ikke bort fra at han sent i 1939 faktisk oppfordra Hitler til å trekke Norge inn i krigen. | |||
==Angrepet på Norge== | |||
Da Norge ble angrepet den 9. april 1940 hadde Quisling ikke fått noe mer forvarsel enn andre. Først på morgenen 9. april fikk han besøk av Hans-Wilhelm Scheidt fra NSDAPs utlandsorganisasjon og Hagelin. Scheidt la fram en plan om at Quisling skulle gripe makta i Norge, og stoppe mobiliseringsordren regjeringa hadde sendt ut. Dette var klarert med Hitler, og dersom Quisling ikke var med på notene ville tyskerne bombe landet. Det var en løgn, og Quisling gikk fem på. Han bestemte seg for å gjøre statskupp. | |||
En regjeringsproklamasjon ble sendt til [[NTB]], og på kvelden 9. april leste han den opp to ganger i radio, klokka 19 og 22. Det var Scheidt som, med en ny bløff, sørga for å få Quisling inn i studio. Om Quisling hadde trodd at nordmenn skulle flokke til hans banner etter talen, forregna han seg kraftig. Selv i NS' egne rekker var det mange som reagerte med forferdelse. Tyskerne holdt også avstand; de kjente ikke til noen plan om at Quisling skulle ta makta, og så på ham som en forræder. I første omgang ble Quisling redda av at Hitler og Goebbels ble fornøyd med hans handlekraft. Men i løpet av de første dagene etter invasjonen så Hitler at det hele virka mot sin hensikt; Quisling provoserte nordmenn til å gjøre motstand. Den 15. april ble den norske føreren avsatt, og [[Administrasjonsrådet]] ble satt inn for å styre i de okkuperte områdene. | |||
==Krigens første år | |||
Etter kapitulasjonen 10. juni 1940 bled et kalrt at Hitler, til tross for avsettelsen, allikevel hadde tillit til Quisling. Den 16. august ble Quisling kalt til Berlin. Utover i september ble det avtalt at NS skulle få en ledende rolle. Først skulle det opprettes en overgangsregjering der NS hadde flertall, og deretter en ren NS-regjering. De andre partiene skulle forbys. [[Josef Terboven]], som var sendt til Norge som [[Reichskommissar]], var ikke enig i dette. Men fordi Hitler var takknemlig for Quislings advarsler om britisk innflytelse i 1939, ble Terboven overkjørt. | |||
Den 22. september 1940 ble [[de kommissariske statsråder]] innsatt. Quisling var ikke en av dem; hans rolle var å bygge opp NS slik at partiet kunne ta over makta seks måneder senere. | |||
{{under arbeid}} | |||
== Verdenskjent eponym == | == Verdenskjent eponym == | ||
| Linje 73: | Linje 103: | ||
* Ormtveit, Astrid S. ''Quisling-saga. Ættesaga frå det 16. århundre til 1945''. Eige forlag 1993. | * Ormtveit, Astrid S. ''Quisling-saga. Ættesaga frå det 16. århundre til 1945''. Eige forlag 1993. | ||
* [[Hans Fredrik Dahl|Dahl, Hans Fredrik]]: ''Quisling – En fører blir til'' (1991) og ''Quisling – En fører for fall'' (1992) | * [[Hans Fredrik Dahl|Dahl, Hans Fredrik]]: ''Quisling – En fører blir til'' (1991) og ''Quisling – En fører for fall'' (1992) | ||
* Dahl, Hans Fredrik: [https://nbl.snl.no/Vidkun_Quisling Vidkun Quisling] i ''Norsk biografisk leksikon''. | |||
== Lenker == | == Lenker == | ||