323 359
redigeringer
→Angrepet på Norge
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 88: | Linje 88: | ||
Etter kapitulasjonen 10. juni 1940 bled et kalrt at Hitler, til tross for avsettelsen, allikevel hadde tillit til Quisling. Den 16. august ble Quisling kalt til Berlin. Utover i september ble det avtalt at NS skulle få en ledende rolle. Først skulle det opprettes en overgangsregjering der NS hadde flertall, og deretter en ren NS-regjering. De andre partiene skulle forbys. [[Josef Terboven]], som var sendt til Norge som [[Reichskommissar]], var ikke enig i dette. Men fordi Hitler var takknemlig for Quislings advarsler om britisk innflytelse i 1939, ble Terboven overkjørt. | Etter kapitulasjonen 10. juni 1940 bled et kalrt at Hitler, til tross for avsettelsen, allikevel hadde tillit til Quisling. Den 16. august ble Quisling kalt til Berlin. Utover i september ble det avtalt at NS skulle få en ledende rolle. Først skulle det opprettes en overgangsregjering der NS hadde flertall, og deretter en ren NS-regjering. De andre partiene skulle forbys. [[Josef Terboven]], som var sendt til Norge som [[Reichskommissar]], var ikke enig i dette. Men fordi Hitler var takknemlig for Quislings advarsler om britisk innflytelse i 1939, ble Terboven overkjørt. | ||
Den 22. september 1940 ble [[de kommissariske statsråder]] innsatt. Quisling var ikke en av dem; hans rolle var å bygge opp NS slik at partiet kunne ta over makta seks måneder senere. | Den 22. september 1940 ble [[de kommissariske statsråder]] innsatt. Quisling var ikke en av dem; hans viktigste rolle var å bygge opp NS slik at partiet kunne ta over makta seks måneder senere. Han var allikevel direkte involvert, for som partileder var det han som leda de ukentlige møtene med statsrådene. Det skulle ta betydelig lenger tid, hele seksten måneder, før neste skritt ble tatt. Den tyske krigføringa var en viktig faktor, og ikke minst førte angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 til at andre ting var langt mer presserende enn maktfordeling i Norge. | ||
De kommissariske statsrådene kom med en rekke forordninger som skulle gi et korporativt styre etter tysk modell. Medlemstallet i NS økte, slik at man høsten 1941 kom opp i 35 000 medlemmer. Quisling mente at dette var nok til å ta over styret. Han oppgraderte også sin bolig: Sammen med Maria Quisling flytta han sent på høsten 1941 til [[Villa Grande]] på [[Bygdøy]]. Den ble omdøpt til Gimle og gjort om til førerresidens. | |||
Den 1. februar 1942 var det klart for innføring av rent NS-styre. I [[statsakten på Akershus]] ble Quisling innsatt som ministerpresident og leder for en NS-regjering. Den fikk myndigheten som tidligere tillå Kongen og Stortinget, altså ikke bare regjeringas utøvende myndighet, men også Stortingets lovgivende makt. Som eneveldig fører for dette partiet var Quisling blitt diktator – rett nok en diktator som måtte forholde seg til Terboven og Berlin for hvert skritt han tok. | |||
==Ministerpresidenten== | |||
Styrkinga av NS ga noe av den samme effekten som Quislings statskupp 9. april 1940 hadde gjort: Den bidro til å styrke motstanden. På dette tidspunkt var det ennå ikke noen særlig militær motstand mot okkupasjonsstyret, men motstanden mot [[nazifisering]] av Norge var økende. Quisling tok i bruk [[Det kongelige slott]] som kontorlokaler, og utstyrte seg med en [[Førergarden|førergarde]]. Han trengte ikke lenger å forholde seg til små bidrag fra partiet, men kunne forsyne seg direkte fra statskassa. Partiet fortsatte å vokse, og nådde 55 000 medlemmer. | |||
Den innerste kretsen i partiet var prega av persondyrkelse av Quisling. Det kan virke underlig at han, keitete som han ofte kunne være, var et slikt samlende ikon for bevegelsen. En faktor her er nok avskallingene i 1930-åra, da opposisjonen i NS gikk ut av partiet. En annen viktig faktor var at selv om det fortsatt var fraksjonsvirksomhet i partiet, var det Quisling som var utpekt av Hitler som fører i Norge, og dermed var det ingen reell mulighet til å opponere uten å stille seg laglig for hogg. | |||
Som nevnt måtte Quisling forholde seg til Terboven. Han hadde vetorett ved alle beslutninger. For Quisling ble det å lede et okkupasjonsstyre stadig mer problematisk. En av hans viktigste saker var å få en fredsavtale med Tyskland. Da kunne Terboven trekkes ut av styret av Norge, og det tyske militæret ville få en mindre dominerende rolle. Et selvstendig NS ville, mente Quisling, lettere kunne vinne over flere nordmenn til saken. For Hitler var det helt uaktuelt å avslutte krigstilstanden. Norge var strategisk viktig, og han krevde intet mindre enn full kontroll. Quisling besøkte Hitler en rekke ganger, men klarte aldri å få ham til å gjøre endringer i tilstanden. Det eneste han fikk en garanti om var at Norge ville få sin selvstendighet når krigen var vunnet. | |||
Når krigen var vunnet ble etter hvert en stadig tommere formulering fra tysk side. Til tross for forsikringer om seire på alle fronter, var de fleste kjent med at noe hadde fått fullstendig galt ved Stalingrad. På hjemmebane økte også motstanden, noe som gjorde det enda mindre sannsynlig at tyskerne ville gi slipp på kontrollen. Tvert imot ga det bare mer makt til Terboven og [[Gestapo]]. Quisling ble også pressa til å delta i kampen mot motstandsbevegelsen, blant annet gjennom å bekrefte en rekke [[dødsstraff under andre verdenskrig|dødsdommer]]. Han hadde siden 1930-åra hatt en tydelig brodd mot jødene, og høsten 1942 var også NS-regjeringa involvert i [[deportasjonen av jødene]]. Hvor mye han egentlig visst om hvilken skjebne som venta de norske jødene er uklart, men han hadde sett forholdene i ghettoer i Polen og Ukraina med egne øyne i 1942, og ryktene gikk om leirene. | |||
I tida etter angrepet på Sovjetunionen begynte [[den kommunistiske motstandsbevegelsen]] igjen med sabotasjeaksjoner. [[Milorg]] var lenge tilbakeholdne, men i 1944 ble også de aktive i sabotasjearbeid. Det tyske nederlaget var klart for alle mot slutten av 1944. Invasjonen i Normandie sommeren 1944 var vellykka, og tyskernes forsøk på en motoffensiv i Ardennene slo feil. Den allierte krigsmaskinen rulla ubønnhørlig mot Berlin fra både øst og vest. De mest standhaftige satte sin lit til tyske supervåpen, men utover våren 1945 ble det klart at om noe kom ville det være for sent og for lite. | |||
Det var lenge et åpent spørsmål hva som ville skje ved en tysk kapitulasjon. Enkelte i partiet ville kjempe videre, i det som kunne blitt en norsk borgerkrig. Quisling ønska ikke det, og i motsetning til enkelte andre skjønte han vel også at det bare ville ende med full invasjon av allierte styrker. For å forhindre ytterligere kamper i Norge tok han i april 1945 opp muligheten for en overgangsavtale med [[Hjemmefronten]]. Noe slikt var utenkelig. | |||
Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. De tyske styrkene i Norge overga seg; de få voldhandlingene som oppsto i den forbindelse hadde mer med fyll enn politikk å gjøre. Quisling ble orientert om at han skulle pågripes, og ble oppfordra til å melde seg. Den 9. mai 1945 gjorde han det på politikammeret i [[Møllergata 19]]. | |||
==Rettsoppgjøret== | |||
Saken mot Quisling var blant de første som ble ført for retten. Den 26. mai møtte han i forhørsretten, der han blant annet måtte fortelle om møtet med Hitler i 1939. Han ble naturligvis sittende i varetekt gjennom sommeren, og den 20. august 1945 begynte hovedforhandlingene. Lagretten – den gang var det slik at alvorlige straffesaker gikk direkte til lagmannsretten – ble satt i storsalen i [[Gamle Logen (Oslo)|Gamle Logen]], med [[Erik Solem]] som lagmann. Forhandlingene varte i ti dager. Quisling og hans forsvarer [[Henrik Bergh]] fikk legge fram sine argumenter, og begge sider førte vitner. En underlig og uheldig sak var at Quisling under forhandlingene ble underlagt en del nevrologiske prøver som var svært smertefulle. Det er ingen grunn til å tro at det gikk ut over hans forsvar, men disse prøvene var en krenkelse av hans rettigheter. | |||
Den 10. september 1945 ble Quisling dømt til døden. Dommen inkluderte også forhold som knapt hadde vært nevnt i retten, og som ikke var nevnt i tiltalen. Dette kan man undre seg noe over; de forholdene som var tatt opp var etter gjeldende lov mer enn nok til at dommen måtte bli slik. Den 13. oktober forkasta [[Høyesterett]] anken, og 23. oktober avslo Kongen i statsråd hans benådingssøknad. Klokka 02:40 den 24. oktober 1945 ble Quisling henretta ved skyting på [[Akershus festtning]]. | |||
Maria Quisling ble arrestert i mai 1945, ble ble løslatt med en gang. Hun ble ikke satt under tiltale. Etter krigen ble hun boende i Oslo fram til sin død i 1980. | |||
== Verdenskjent eponym == | == Verdenskjent eponym == | ||