Vipo AS

Trelleborg-Viking er en industribedrift innen gummiproduksjon i Krokstadelva i Nedre Eiker. Bedriften har hatt fire ulike navn opp gjennom årene. Den startet som Den norske Galoge- og Gummivarefabrik i 1896. På folkemunne ble bedriften kalt Kalosjen. Et nytt navn kom ikke før i 1952 da den ble hetende A/S Mjøndalen Gummivarefabrikk. Som følge av integreringen med andre bedrifter i konsernet fikk den i 1971 navnet Viking-Mjøndalen. AB-Trelleborg Industri kjøpte opp bedriften 01. januar 1987, og den tradisjonsrike fabrikken tok navneforandring til Trelleborg-Viking.

Fra starten og frem til 1. verdenskrig

Den 22. oktober 1896 ble et nytt selskap notert på Drammen Børs med en innbetalt aksjekapital på 312.000 kroner fordelt på 125 aksjer. Mannen som tok initiativet til å starte opp en kalosjefabrikk i Krokstadelva var Nicolai Andreas Bull Kiøsterud (født 1856). Som 20-åring hadde han overtatt ledelsen av Krokstad Spikerfabrikk, som imidlertid ble nedlagt i 1895. Kiøsterud kontrollerte vannfallene i Krokstadbekken, og han hadde sett mulighetene som lå i dampkraft og fossefall til å utvikle ny industri på stedet som erstatning for møller og sagbruk. Krogstad Cellulose begynte sin produksjon i 1893 på grunnlag av den viktige fossekraften og store mengder tømmer tilgjengelig i nærheten. Den samme utvikling med cellulose og papir som erstatning for møller og sagbruk kom også i Hokksund, Vestfossen og Skotselv. Kiøsterud var også interessert i cellulose, men i å starte med kalosjer, dvs. fottøy, så han som viktig for å få ned importen og erstatte den med lokal produksjon. En omstendighet var også at importen av skotøy var tollbelagt. Selve fabrikken lå på Eknes-jordet og var en to-etasjes murbygning på hele 70 meter med teknisk avdeling, blanderi og maskinsal i 1. etasje og kalosjeproduksjon i 2. etasje. Teknisk avdeling fikk snart stadig større betydning hvor mange nye produkter kom til etterhvert. Snart kom enda flere nødvendige bygninger og oppkjøp av nye tomter. En helt ny kraftstasjon vakte stor oppsikt med sin kapasitet på 500 hk og en spenning på 3000 volt. Dette nye industrieventyret forløp selvfølgelig heller ikke uten problemer i industriens barndom, men et samarbeid med Krokstad Cellulose hadde betydning i begynnelsen med tomtekjøp og etablering av den nye kraftstasjonen. I 1915 ble den overtatt av Krokstad. "Kalosjen" knyttet seg deretter til Drammen E-verks nett.

Kiøsterud søkte bistand i Skottland, Sverige og USA, og 14 skotske kvinner fikk jobb i bedriften, men kun på ettårskontrakt. De vakte beundring i lokalsamfunnet, og forelskelser og forlovelser ble mange. Noen rakk også å lære seg den vanskelige Eiker-dialekten. Lenge var det smått med maskiner i produksjonen, og blanding og vulkanisering var prosesser som ikke på lang tid lot seg effektivisere. Langsomt begynte imidlertid nye arbeidsformer å komme til. En konkurrent i Skien skapte hodebry, og Kiøsterud mente at det ikke var rom for to produsenter i landet. Allerede ved århundreskiftet var det rundt 150 ansatte, og en stor del var kvinner med svært lave lønninger. Dette skulle komme til å bli en typisk kvinnearbeidsplass i mange årtier fremover. Arbeidsuka var fra begynnelsen på 70 timer til en lønn av av den beskjedne sum på kroner 1.25 om dagen. Transporten til den nye fabrikken var et problem helt til den nye Mjøndalsbrua kom i 1912. Innsatsvarer og ferdigvarer gikk med hest og kjerre til og fra Mjøndalen Jernbanestasjon og ned til elvebredden, med pram over elva og tilslutt opplasting på en egen skinnegang helt fram til fabrikken. Kull kom imidlertid på prammer fra Drammen, og derfor ble den imponerende skinnegangen beholdt i mange år etter innvielsen av brua. En prisliste fra 1898 viste priser på skotøy fra kroner 1.70 og helt opp til kroner 8.50.kroner. Produksjonen ser ut til å ha kommet fort i gang, og fra 1899 til 1901 fordoblet den seg. Det gikk stadig på bekostning av ytterst lave lønninger og meget lang arbeidstid. Frem mot 1. verdenskrig skjedde det noen forbedringer, og mye av grunnen lå i Nedre Eiker Fagforening som kom i 1906, streiken i 1909 og de senere forhandlingene om dyrtidstillegg.

Fabrikken oppstod i Krokstadelva, men assosiasjonen og navnet fra Mjøndalen var helt fra begynnelsen sterk pga avhengigheten av jernbanen. All transport inn og ut av fabrikken gikk med jernbane og deretter med båt og hest og kjerre over elva inntil Mjøndalsbrua kom i 1912. Tidlig industri på tettstedet i form av møller og sagbruk ble i 1890-årene faset ut fordi ny teknologi med dampkraft og lokal fossekraft åpnet for langt større produksjonsmuligheter. Krogstad Cellulosefabrik begynte sin produksjon i 1893, og denne utviklingen rundt forrige århundreskifte var den samme for de nærstående bygdene Hokksund, Skotselv og Vestfossen. Det var således avgjørende at fossefall og tømmer i store mengder var tilgjengelig i nærheten. Nicolai Andreas Bull Kiøsterud, (født 1856), hadde overtatt ledelsen av en spikerfabrikk i Krokstadelva som 20-åring. Men etter 20 år med nedslitte lokaliteter så han langt større muligheter i å produsere kalosjer, dvs. skotøy.

Den 22. oktober 1896 oppstod et nytt aksjeselskap på Drammen Børs bestående av 160 aksjer til en verdi av hele 400.000 kroner. Kiøsterud ble direktør og fortsatte i stillingen i de neste 36 år. Men han hadde også store interesser i Krogstad Cellulose. Kiøsterud var opptatt av at importen av skotøy nærmet seg 300 000 par i året og så dermed hadde et stort produksjonspotensiale her hjemme. Antall ansatte hadde allerede i 1900 nådd 149 personer, mange av dem kvinner med ytterst lave lønninger. Men landet trengte ikke to kalosjefabrikker, og en konkurrent i Skien oppstod. Kraftstasjon ble satt opp rett ved siden av fabrikken med en kapasitet på 500 hk og spenning på 3000 volt. I 1915 solgte bedriften denne stasjonen til cellulosefabrikken og fikk deretter strøm fra Drammen E-verk. Fabrikken var en murbygning på hele 70 meter i to etasjer, men det ble også satt opp lagerskur, sagbruk og snekkerverksted i bygninger av tre. Produksjonen begynte i mai 1898, men nå gjaldt det også å sikre seg retten til de lokale vannfallene fra Krogstad, flere tomter og på kjøpet fulgte enda flere bygninger og den nedlagte spikerfabrikken. Å produsere holdbare sko i industriens barndom var ikke lett, og særlig å finne de rette gummiblandingene ble viet stor oppmerksomhet. 14 piker fra Skottland var fra første stund ansatt ved bedriften, men det var kun på ett-årskontrakt, og derfor drog alle tilbake etter kun 12 måneder. Men de hadde en viktig oppgave i å lære opp de lokale jentene. Arbeidstida var på 68 timer i uka til den nette lønn av kr. 1.25 per dag. Produksjonen økte raskt med en fordobling fra 1899 til 1901, men til stive priser i det de dyreste kalosjene for menn kostet hele kr. 8.50.

Interessen for høyere produktivitet kom umiddelbart, men i mange år gav likevel dette få utslag i det meste av arbeidet gikk for hånd. Likevel kom det en større utvikling i produktiviteten før 1. verdenskrig. Eksport utgjorde også tidlig en stor del av produksjonen, f. eks. så langt som til eksotiske byer Singapore, Hong Kong, Calcutta, Penang og Saigon. Produktutvalget ble snart utvidet til å omfatte bl.a. buffere, slanger, pakningsplater og dørmatter. Dette skjedde i den nye teknisk avdeling. Stadig flere produkter kom herfra. men skotøyproduksjonen kom på kort opp i hele 300 000 par i året, og kvaliteten ble tidlig god. Blanding av gummi og vulkanisering var et tungt og omstendelig arbeid. Bedriften begynte også tidlig med å reparere gummivalser for den store treforedlingsindustrien i nærheten. Langt senere ble denne aktiviteten til en viktig del av produksjonen.

Trelleborg-konsernet kjøpte bedriften i 1994 Bedriften produserte tidligere Viking gummistøvler og gummiringen Norgesring.

Industrielt er Trelleborg-Viking det store flaggskip i Nedre Eiker. Bedriften betjener i dag krevende industri innenfor offshore-, forsvars- og bilindustrien, i tillegg til generell landbasert industri. Bedriftens satsningsområder har i mange år vært produkter for innvendig belegging, korrosjons-beskyttelse, brannbeskyttelse og termisk isolering, sammen med pressprodukter til biler og kjøleslanger til motorer. Bedriften er verdensledende innfor sine produktområder.

Kilde

Opplev Nedre Eiker [1]

Tom Helgesen, Svein Grønvold, Tor Møllebak og Tom Schandy: Drammensvassdraget- fra fjell til fjord.