Vipo AS

Trelleborg-Viking er en industribedrift innen gummiproduksjon i Krokstadelva i Nedre Eiker. Bedriften har hatt fire ulike navn opp gjennom årene. Den startet som Den norske Galoge- og Gummivarefabrik i 1896. På folkemunne ble bedriften kalt Kalosjen. Et nytt navn kom ikke før i 1952 da den ble hetende A/S Mjøndalen Gummivarefabrikk. Som følge av integreringen med andre bedrifter i konsernet fikk den i 1971 navnet Viking-Mjøndalen. AB-Trelleborg Industri kjøpte opp bedriften 01. januar 1987, og den tradisjonsrike fabrikken tok navneforandring til Trelleborg-Viking.

Fra starten og frem til 1. verdenskrig

Den 22. oktober 1896 ble et nytt selskap notert på Drammen Børs med en innbetalt aksjekapital på 312.000 kroner fordelt på 125 aksjer. Mannen som tok initiativet til å starte opp en kalosjefabrikk i Krokstadelva var Nicolai Andreas Bull Kiøsterud (født 1856). Som 20-åring hadde han overtatt ledelsen av Krokstad Spikerfabrikk, som imidlertid ble nedlagt i 1895. Kiøsterud kontrollerte vannfallene i Krokstadbekken, og han hadde sett mulighetene som lå i dampkraft og fossefall til å utvikle ny industri på stedet som erstatning for møller og sagbruk. Krogstad Cellulose begynte sin produksjon i 1893 på grunnlag av den viktige fossekraften og store mengder tømmer lett tilgjengelig i nærheten. Den samme utviklingen med cellulose- og papirindustri som erstatning for møller og sagbruk oppstod samtidig også i de nærliggende tettstedene Hokksund, Vestfossen og Skotselv, som ble til langvarige hjørnesteinsbedrifter. Kiøsterud var også interessert i cellulose, men å starte med kalosjeproduksjon, dvs. fottøy, så han som viktig for å få ned importen og erstatte den med lokal fabrikasjon. En viktig omstendighet var her at importen av skotøy var tollbelagt. Selve fabrikken lå på Eknes-jordet og ble oppført som en to-etasjes murbygning på hele 70 meter med teknisk avdeling, blanderi og maskinsal i 1. etasje og kalosjeproduksjon i 2. etasje. Teknisk avdeling fikk snart større betydning hvor nye produkter ble utviklet til husholdninger og til bedrifter. Først var det buffere, slanger, pakningsplater og dørmatter. Snart tok bedriften også på seg å reparere gummivalser for treforedlingsindustrien. Allerede her ser vi kimen til bedriftens satsinger i fremtiden. Flere nødvendige bygninger ble også satt opp og det ble til oppkjøp av nye tomter. En helt ny kraftstasjon vakte stor oppsikt på stedet med sin kapasitet på 500 hk og en spenning på 3000 volt. Dette nye industrieventyret forløp selvfølgelig heller ikke uten problemer i industriens barndom, men et nært samarbeid med Krokstad Cellulose fikk sin betydning i begynnelsen med tomtekjøpet og etablering av den nye kraftstasjonen. I 1915 ble den overtatt av Krokstad. "Kalosjen" knyttet seg deretter til Drammen E-verks nett.

Kiøsterud søkte bistand og ekspertise i Russland, Skottland, Sverige og USA, og 14 skotske kvinner fikk jobb i bedriften, men kun på ettårskontrakt. De vakte beundring i lokalsamfunnet, og forelskelser og forlovelser ble mange. Noen rakk også å lære seg den vanskelige Eiker-dialekten. Lenge var det smått med maskiner i produksjonen, og utblandinger og vulkanisering var tungvinte prosesser som ikke på lang tid lot seg effektivisere. Langsomt begynte imidlertid nye arbeidsformer å komme. En tidlig kalosjeprodusent i Skien skapte hodebry, og Kiøsterud mente at det ikke var rom for to bedrifter i bransjen. Allerede ved århundreskiftet var det rundt 150 ansatte ved Kalosjen, og en stor del var kvinner på svært lave lønninger. Dette ble derfor en typisk kvinnearbeidsplass i lokalsamfunnet i mange årtier fremover. Arbeidsuka var fra begynnelsen på 70 timer til en lønn av av den beskjedne sum av kroner 1.25 om dagen. Transporten til den nye fabrikken var et problem helt til den nye Mjøndalsbrua kom i 1912. Innsatsvarer og ferdigvarer gikk med hest og kjerre til og fra Mjøndalen jernbanestasjon og ned til elvebredden, med pram over elva og tilslutt opplasting på egen skinnegang helt fram til fabrikken. Kull kom imidlertid på prammer fra Drammen, og den imponerende skinnegangen fikk leve i mange år etter innvielsen av brua. En liste fra 1898 viste at prisene på skotøy fra kroner 1.70 for barnesko og helt opp til kroner 8.50 for herresko. Produksjonen ser ut til å ha kommet fort i gang, og fra 1899 til 1901 doblet den seg. Det gikk stadig på bekostning av fortsatt ytterst lave lønninger og meget lang arbeidstid. Frem mot 1. verdenskrig skjedde det dog noen forbedringer, og mye av grunnen lå i Nedre Eiker Fagforening, som ble startet i 1906, den store streiken i 1908-09 og de senere forhandlingene om dyrtidstillegg.

I det hele tatt gikk ikke bedriften over all forventning i de første 20 årene, og den hadde sannsynligvis ikke overlevd uten beskyttelsestoll. Verdien på aksjene hadde også gått kraftig ned. 1. verdenskrig gjorde situasjonen betraktelig vanskeligere. Importen av utenlandske råvarer stoppet opp og med dem forsvant også eksportmarkedene. Dessuten ble sko av departementet nå ansett som luksus. Teknisk avdeling fikk en stor tid, som økte sin andel av omsetningen fra 10% til 70% mens fottøyet gikk falt fra en produksjon på 334.000 par i 1907 til 55.000 par i 1917. Men sterk prisstigning var i første omgang en fordel for fabrikken, og inntektene steg. Ved krigens slutt hadde den fått slettet sin gjeld, omsetningen gikk opp i nominelle kroner, og aksjonærene var fornøyde. De ansatte krevde i 1916 ett dyrtidstillegg, men fikk det innfridd først etter en fem ukers streik. I 1918 fikk de atter lønnsøkning, 8-timers dag og 4 dagers ferie med full lønn. Det var en stor seier, men krevde felles innsats og solidaritet hos alle arbeidere. I det hele tatt ble de ansatte nå tatt på alvor, og ledelsen hadde sluttet med å late som om fagforeningen ikke eksisterte.

Brannen i 1919

"Tilbake til det normale" var parolen i norsk industri like etter krigen, men slik gikk det ikke. Ikke her hjemme og ikke ute i den store verden. 17. mai 1919 brøt det ut en eksplosiv brann i blandingsrommet kl. 7.00, og da de fleste ansatte hadde fri, var det veldig få til å slukke. Fabrikkbygningen brant helt ned sammen med snekkerverkstedet, mekanisk verksted og kullhuset. De 200 ansatte stod på bar bakke, men det var heldigvis ingen lagerbeholdning og et stort parti gummi under snekkerverkstedet var intakt. En ekstraordinær generalforsamling bestemte etter mye nøling at bedriften skulle gjenreises, men langsomt og forsiktig. Noen av de mannlige ansatte fikk jobb i gjenoppbyggigen, men bedriftsleder August Fladmark ville benytte anledningen til å kvitte seg med noen av de mest radikale fagforeningslederne. Dette endte nok en gang i en streik som varte fra november 1919 til april 1920. Høykonjunkturen etter krigen gjorde at produksjonen atter dreide seg om sko, og salget kom helt opp i 276.000 par i 1922. Teknisk avdeling begrenset derfor sin virksomhet med produksjon mot andre bedrifter. Men arbeiderne fikk ikke beholde sine fordeler. Dyrtidsinflasjon ble avløst av store prisfall, og dette hadde sammenheng med gjenoppretting av gullstandarden. Det innebar å komme tilbake til prisnivået fra 1914, et mål som gjaldt hele industrien på den tiden. I 1920 hadde de ansatte oppnådd en timelønn for menn på kroner 2.20 og kroner 1.35 for kvinner og hele 14 dagers ferie med lønn. Men i 1922 måtte de tåle et fall i lønningene på hele 25% og kun 8 dagers ferie. Dette var noe som ble gjennomført i alle bransjer, og realønnen falt.

Forklaringen på dette tilbakeslaget var dog at antall medlemmer i fagforeningen hadde gått ned til kun 65 etter den store brannen. Derfor var lønnsutsiktene små, men 2 år etter hadde 185 meldt seg inn. Med to streiker i tillegg gav det det en forøket timelønn på 12% og ett tillegg på 15% i kvinnenes akkord. I 1924 lå omsetningen på hele 2 millioner kroner og stigende. Men i 1925 var det atter tid for et angrep på lønningene idet kronekursen hadde steget svært mye. Dette året gav derfor nok engang lønnsnedsettelser og utvidet arbeidstid med en halvtime. Det var også vanlig å si opp mange ansatte utover vinteren. Det samme gjentok seg i 1927, men nå ble samtlige ansatte oppsagt. 1920-årene bød altså som helhet på urolige tider. Den nye Askim Gummivarefabrikk som startet i 1920 ble hurtig en farlig konkurrent for Kalosjen, og beskyttelsestollen ble redusert med 20%. Men kvaliteten og utvalget var det ikke noe å si på til tross for store lagerbeholdninger. Et problem i produksjonen ble løst med at den unge ingeniøren Sverre Hassel ble sendt til USA, og kom hjem med vulkasitter, som nå gjorde vulkaniseringen mye raskere uten det gamle problemet med svovel som skapte feil farge. Ofte hadde utvidelsen av kapasiteten gått på bekostning av ny teknologi og økt produktivitet, men vulkasitten var den viktigste nyvinningen i 1920-årene. I 1930 kom satsingen på produksjon og ikke bare vedlikehold av gummivalser til treforedlingsindustrien, som ble viktig i mange årtier fremover. "Konflikten" med Askim ble stadig skarpere, og dreide seg mest om prisdumping. Løsningen ble at den ekstraordinære generalforsamlingen 8. september 1932 bestemte seg til å selge til Peter Mathias Røwde (1876-1955) og grosserer Dobloug, eierne av Askim. Røwde mente at markedet var for lite for to konkurrenter, og han så fremover med tanker om hvordan konsernet burde utvikle seg med spesialisering innen hver bedrift. Askim hadde allerede en tydelig produktportefølje med gummistøvler, sko, støvletter, sandaler, fotballstøvler og ikke minst bildekk, som ble produsert alt fra 1931.

Fabrikken oppstod i Krokstadelva, men assosiasjonen og navnet fra Mjøndalen var helt fra begynnelsen sterk pga avhengigheten av jernbanen. All transport inn og ut av fabrikken gikk med jernbane og deretter med båt og hest og kjerre over elva inntil Mjøndalsbrua kom i 1912. Tidlig industri på tettstedet i form av møller og sagbruk ble i 1890-årene faset ut fordi ny teknologi med dampkraft og lokal fossekraft åpnet for langt større produksjonsmuligheter. Krogstad Cellulosefabrik begynte sin produksjon i 1893, og denne utviklingen rundt forrige århundreskifte var den samme for de nærstående bygdene Hokksund, Skotselv og Vestfossen. Det var således avgjørende at fossefall og tømmer i store mengder var tilgjengelig i nærheten. Nicolai Andreas Bull Kiøsterud, (født 1856), hadde overtatt ledelsen av en spikerfabrikk i Krokstadelva som 20-åring. Men etter 20 år med nedslitte lokaliteter så han langt større muligheter i å produsere kalosjer, dvs. skotøy.

Den 22. oktober 1896 oppstod et nytt aksjeselskap på Drammen Børs bestående av 160 aksjer til en verdi av hele 400.000 kroner. Kiøsterud ble direktør og fortsatte i stillingen i de neste 36 år. Men han hadde også store interesser i Krogstad Cellulose. Kiøsterud var opptatt av at importen av skotøy nærmet seg 300 000 par i året og så dermed hadde et stort produksjonspotensiale her hjemme. Antall ansatte hadde allerede i 1900 nådd 149 personer, mange av dem kvinner med ytterst lave lønninger. Men landet trengte ikke to kalosjefabrikker, og en konkurrent i Skien oppstod. Kraftstasjon ble satt opp rett ved siden av fabrikken med en kapasitet på 500 hk og spenning på 3000 volt. I 1915 solgte bedriften denne stasjonen til cellulosefabrikken og fikk deretter strøm fra Drammen E-verk. Fabrikken var en murbygning på hele 70 meter i to etasjer, men det ble også satt opp lagerskur, sagbruk og snekkerverksted i bygninger av tre. Produksjonen begynte i mai 1898, men nå gjaldt det også å sikre seg retten til de lokale vannfallene fra Krogstad, flere tomter og på kjøpet fulgte enda flere bygninger og den nedlagte spikerfabrikken. Å produsere holdbare sko i industriens barndom var ikke lett, og særlig å finne de rette gummiblandingene ble viet stor oppmerksomhet. 14 piker fra Skottland var fra første stund ansatt ved bedriften, men det var kun på ett-årskontrakt, og derfor drog alle tilbake etter kun 12 måneder. Men de hadde en viktig oppgave i å lære opp de lokale jentene. Arbeidstida var på 68 timer i uka til den nette lønn av kr. 1.25 per dag. Produksjonen økte raskt med en fordobling fra 1899 til 1901, men til stive priser i det de dyreste kalosjene for menn kostet hele kr. 8.50.

Interessen for høyere produktivitet kom umiddelbart, men i mange år gav likevel dette få utslag i det meste av arbeidet gikk for hånd. Likevel kom det en større utvikling i produktiviteten før 1. verdenskrig. Eksport utgjorde også tidlig en stor del av produksjonen, f. eks. så langt som til eksotiske byer Singapore, Hong Kong, Calcutta, Penang og Saigon. Produktutvalget ble snart utvidet til å omfatte bl.a. buffere, slanger, pakningsplater og dørmatter. Dette skjedde i den nye teknisk avdeling. Stadig flere produkter kom herfra. men skotøyproduksjonen kom på kort opp i hele 300 000 par i året, og kvaliteten ble tidlig god. Blanding av gummi og vulkanisering var et tungt og omstendelig arbeid. Bedriften begynte også tidlig med å reparere gummivalser for den store treforedlingsindustrien i nærheten. Langt senere ble denne aktiviteten til en viktig del av produksjonen.

Trelleborg-konsernet kjøpte bedriften i 1994 Bedriften produserte tidligere Viking gummistøvler og gummiringen Norgesring.

Industrielt er Trelleborg-Viking det store flaggskip i Nedre Eiker. Bedriften betjener i dag krevende industri innenfor offshore-, forsvars- og bilindustrien, i tillegg til generell landbasert industri. Bedriftens satsningsområder har i mange år vært produkter for innvendig belegging, korrosjons-beskyttelse, brannbeskyttelse og termisk isolering, sammen med pressprodukter til biler og kjøleslanger til motorer. Bedriften er verdensledende innfor sine produktområder.

Kilde

Opplev Nedre Eiker [1]

Tom Helgesen, Svein Grønvold, Tor Møllebak og Tom Schandy: Drammensvassdraget- fra fjell til fjord.