Vor Frælsers kirkegård

Vor Frælsers kirkegård, ikke å forveksle med Vår Frelsers gravlund, var en kirkegård som lå rundt Oslo domkirke, tidligere Vår Frelsers kirke. Kirkegården ble innvia i 1697, sammen med domkirken. Den var omgitt av en gråsteinsmur som har helt forsvunnet; det eneste spor av den er navnet Kirkeristen som viser til ferista som lå i åpningen i muren.

Gravkapellene ved domkirken var en del av Vor Frælsers kirkegård. (Jacob Munch, ca. 1820)
Nicolai Lumholtz' gravminne er det eneste som er bevart fra kirkegården.
Foto: Fritz Holland (1937)

Kirkegården omfatta den østre delen av Stortorvet, og strakte seg ned til Dronningens gate der man nå finner Basarene.

I 1805 kom det av hygieniske årsaker forbud med begravelser inne i kirkene og inne i selve byen. Dette førte til at man ikke lenger kunne bruke verken krypten under Oslo domkirke eller kirkegården. I og med at man ikke hadde noen ny kirkegård klar ble den allikevel brukt i noen få år til. Byen kjøpte i 1807 inn tomta hvor Vår Frelsers gravlund ligger, i 1808 ble den gamle kirkegården nedlagt.

I tillegg til vanlige graver var det fire gravkapeller ved kirkegården. Kapellene for slektene Anker og Vogt ble revet i 1818, mens kapellene til slektene Collett og Leuch ble innlemma i Brannvakten i 1840-åra. Den vestlige delen av kirkegården ble planert i 1814 og brukt til utvidelse av Stortorvet. Muren ble revet i 1819, og da ble Stortorvet ytterligere utvida. Resten av kirkegården ble utlagt til park i 1823. Den ble delvis bebygd da Basarene ble oppført mellom 1841 og 1858.

I 1810 ble det gitt dispensasjon til å anlegge en ny grav for stiftsprost Nicolai Lumholtz og hans hustruer. Prosten ble gravlagt der i 1819, og hans hustru ble i 1849 den siste som ble gravlagt på den da forlengst nedlagte kirkegården. Denne graven er den eneste som er bevart.

Kilder