Wilhelm Kaarbø: Forskjell mellom sideversjoner

Etter at Wilhelm Kaarbøs far i [[1828]] solgte slektsgården på Lesja, tok familien [[Føderåd|føderåd]] på gården, men faren forlot familien rett etter dette, og Wilhelm var så gårdgutt en tid. I [[1830]] dro han og Ole Tande nordover som skrepphandlere og spillemenn. Ole spilte fløyte og Wilhelm fiolin. De havnet i Trondenes, og Wilhelm fikk arbeid på [[Røkenes gård]] (antakelig fordi han var i slekt med [[Jacob Normann]] på Schjelderup-siden). Etter at han slo seg ned i Harstad, tok han navnet Kaarbø etter farsgården. Også Ole Tande hadde navnet sitt fra gården han kom fra. Han ble for øvrig gift på [[Berg]].

På Røkenes jobbet Wilhelm med gårdsdriften og på krambua på gården. Han hadde rede på håndverk, særlig husmaling og dekorasjonsmaling (rosemaling). Han praktiserte også husmaling rundt på bygda mens han arbeidet på Røkenes. I [[1838]] etablerte han vadmelspresse og fargeri ved Botnelva.

I [[1841]] kjøpte han gården Øvre Harstad (skjøte fikk han i 1842, og etter hvert fikk gården navnet [[Kaarbøgården (Harstad)|Kaarbøgården]]) av Michael Fredrik Kildal for 455 spesiedaler og sendte bud etter sin mor, Ragnhild (1790-1851) og sine tre søsken i Lesja. Faren hadde forlatt gården og familien og det er uvisst om moren hadde midler etter salg av gården i Lesja og på den måten kunne hjelpe sønnen å finansiere den store investeringen. (Lesja bygdebok er uklar om dette.)

De bodde først en tid på Røkenes før de flyttet inn i Øvre Harstad. Før Kaarbø overtok, fødde gården 6 melkekyr, men under Kaarbø ble gården et mønsterbruk med stor aktivitet. I 1870 var det blitt 18 kyr, og det var drevet opp 50 mål åker og 230 mål eng. Kaarbø kjøpte også i 1848 (skjøte 24. april 1848) en gård i søndre del av [[Storvassbotn]]. Meningen var å drive gårdsenheter til seterdrift. Men allerede etter to år solgte han gården og etablerte seter helt sør på eiendommen. (Ruinene etter Wilhelmseter er fortsatt synlige.). Denne parsellen ved Kvantoa var bygslet av staten.

Til tross for at Kaarbø kom fra en innlandsbygd, ville han i tillegg til gårdsdriften drive maritim virksomhet og bygslet en sjøtomt på [[Klubbskjæret]] som lå på «Klokkereiendommen», hvor han bygde brygge og pakkhus. Først kjøpte han tørrfisk og klippfisk for eksport i samarbeid med [[Rasmus Holmboe]], Tromsø, senere ble  fiskeproduktene produsert ved et anlegg på Hamnesodden. Han saltet også sild i de gode sildeårene på [[1860-tallet|1860-]] og [[1870-tallet]]. Dette ble en stor aktivitet, Det ble kjøpt inn notbruk og båter. Silda ble salter i egenproduserte tønner. Produksjonen av disse ble så plasskrevende at den ble flyttet til låven på [[Kaarbøgården (Harstad)|Kaarbøgården]].

Bryggehuset var kontor for post- og dampskipsekspedisjonen også etter at sønnene [[Rikard Kaarbø]] og deretter Einar Kaarbø hadde overtatt. Rikard hadde også sitt ordførerkontor her. Sønnen Agnar Kaarbø hadde en tid tegnekontor i 2. etasje, hvor han tegnet maskinkonstruksjoner. Senere ble det i første etasje innredet butikk, hvor sønnesønnen Torfin Kaarbø hadde sitt glassmagasin. Det har også vært kafédrift i huset. Huset ble av enka etter Rikard Kaarbø, Anna Elisabeth Kaarbø, testamentert til Legatet, som bygde sin vesentligste økonomi på det. Huset ble revet midt på [[1960]]-tallet.

Fire av Wilhelm Kaarbøs sønner ble også dampskisekspeditører. [[Rikard Kaarbø]] i Harstad, Ole Kaarbø i Svolvær og Wilhelm Kaarbø i Kabelvåg. Den fjerde, Mikal  Kaarbø, ble ekspeditør i Henningsvær. Han avløste sin onkel (bror av WK), Erik Olsøn Kaarbø, som hadde kommet til Henningsvær allerede ca [[1850]].