Zacharias Schlytter: Forskjell mellom sideversjoner

{{under arbeid}}

'''[[Zacharias Schlytter|Zacharias «Zachen» Schlytter]]''' (født [[1831]] i [[Larvik]], død [[24. april]] [[1872]]) var jurist og pressemann. Han var en tid redaktør for ''[[Aftenposten]]''. Foreldrene var kjøpmann Thomas Hammer Schlytter (1792–1853) og Anne Marie Hammer Houge (1796–1861). Moren var født i [[Risør]]. Einar Diesen betegner Zacharias Schlytter i boka ''Amandus Schibsted : en mann og hans verk'' som fantasifull, men kanskje noe naiv.

''Aftenpostens'' eier, Christian Schibsted, interesserte seg for alle slags småavertissementer, som de andre avisene nødig tok inn, og var villig til å trykke dem for den prisen han kunne få. Schibsted ønsket imidlertid også å gjøre en innsats med hensyn til underholdnings- og kulturstoffet. På dette området fikk Schibsted hjelp av Schlytter. Hans debutbidrag, første del i artikkelserien «Kampen om Lyngør», kom på trykk i avisas utgave av 2. januar 1861. Den skal være grunnen til at Schibsted ble oppmerksom på Schlytter og brukte ham som skribent. Det var forresten i denne utgaven at navnet ''Aftenposten'' første gang ble tatt i bruk. Schlytter var en ivrig forkjemper for norsk skuespillkunst. [[Gunnar Christie Wasberg]] skriver i boka ''Aftenposten i hundre år'' at hans teateranmeldelser hører til det verdifulleste stoff i ''Aftenpostens'' første tiår. Folketeatret hadde en trofast støtte i ''Aftenposten'', der redaktør Schlytter skrev og talte dets sak.

Det var imidlertid en spesiell tildragelse som førte til at Schlytter og hans vesle forpjuskede hund, Pinco, ble gjengangere i karikaturtegningene og et kjent innslag i bybildet. To av Schlytters kollegaer i Indredepartementet, maleren Otto Sinding og den senere amtmannen Otto Benjamin Andreas Aubert, hadde sendt inn en famøs notis, som kom på trykk i ''Aftenpostens'' utgave av 9. april 1863. Den gikk ut på at man i USA hadde konstruert en helt ny type kanon med en enorm skuddsikkerhet. Det hele var en grov skrøne, men notisen var likevel nokså tilforlatelig skrevet, og Schlytter hadde kanskje ikke lest den tilstrekkelig grundig igjennom. Det hendte flere ganger at han gjorde slike tabber. Folk beholdt likevel tilliten til avisen.