Fel-Løden

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra ««Fel-Løden»»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Fel-Løden (Egentlig Løden Haldosen) bodde på midten av 1700-tallet på Tostensfetten i Kvikne. Han var en av de eldste spelemennene man vet om i Kvikne. Løden var fra Mærk i Rennebu og kom til Kvikne omkring 1740 der han gifta seg med Kari Tostensdt. Han var iflg. Kvikneboka[1] uvanlig musikalsk, og fela fulgte ham alle steder. Derfor fikk han dette tilnavnet.

Løden er nevnt i Rennebuboka som fjerde barn av fem i en familie som er ført på husmannsplassen Høygraven,[2] men uten at det går fram hvor det ble av ham. En gjennomgang av kirkebøkene viser at han var sønn av Haldo Rasmusen Mærk og kona Guru Jonsdt. Hoel, gift 27.10. 1689. De hadde i alle fall seks barn som vokste opp, og minst 2 barn som døde som små (1693 og 1698).

Løden og Kari på Tostensfetten hadde i alle fall fem barn, to av disse døde som små. De andre tre var: 1) Tosten Lødensen, f. 1749. 2) Kari Lødensdt. f. 1750 og Guri Lødensdt. f. 1753. Tosten Lødensen fikk i 1775 en sønn, Iver Tostensen, med Barbro Iversdt.. Denne Iver Tostensen kom til Dråggådalen under Lo, Meldal, og ble gift med Ingeborg Mikkelsdt.[3]. Der står det at hun kom fra Bjørset, men hun var høyst sannsynlig fra Gorsethagen i Rennebu.

Løden Haldosen fikk et heller tragisk endelikt. Han frøs i hjel under mosekjøring i fjellet, iflg. Kvikneboka. Han var sammen med en tjenestegutt, «svensk-Per». Løden hadde okse, mens Per hadde hest og hund. Været var fint da de dro tidlig om morgenen, men utpå dagen ble det dårlig vær. Da karene ikke kom hjem igjen, dro folk på leting. De fant da Løden litt sør for Litlinnsjø-osen, og Per et stykke derfra, begge døde. Akkurat årstallet for denne ulykken vet man ikke, ettersom kirkebøkene mangler for disse åra (1757-1763).

Litteratur

  • Hagen, Olav Tryggve (red.) 1951: Kvikne, ei bygdebok. Bd. 2 Gardsbruk, koparverk.
  • Hagen, Olav Tryggve (red.) 1952: Kvikne, ei bygdebok. Bd. 1 Bygdesoga.
  • Rennebu historielag. Årsskrift 2006, s. 78.

Referanser

  1. Bd 1, s. 222.
  2. Rennebuboka bd. 2 s. 150
  3. Meldal Bygdebok bd. 3 (1956) s. 81