Åsta-ulykka

Åsta-ulykka var en av de verste jernbaneulykkene vi har opplevd i Norge. Den fant sted 4. januar 2000 ved Åsta, sør for Rena i Åmot kommune. To tog på Rørosbanen kolliderte, og dette utløste en eksplosjonsarta brann der 19 mennesker omkom. 67 personer på toget kom unna med livet i behold, men mange fikk alvorlige skader.

Togene

Tog nr. 2302 kjørte ut fra Trondheim S kl 07.45 på morgenen den 4. januar. Lokomotivet var et dieseldrevet type Di 3, og toget hadde tre vogner. Ved avgang fra Røros stasjon var toget 21 minutter forsinka på grunn av at kryssende tog hadde forsinkelser. Mye av dette tok de inn på veien nedover Østerdalen, og ved Rena stasjon var forsinkelsen bare på sju minutter. Det var 75 personer ombord på toget, inkludert togføreren og konduktøren. Toget forlot Rena stasjon kl. 13:07, da det fikk grønt lys for å kjøre videre.

Det andre toget var nr. 2369, som kjørte nordover fra Hamar stasjon kl. 12:30 med ti personer ombord. Også dette var dieseldrevet, type 92, og hadde ei motorvogn og ei styrevogn. Dette var et lokaltog til Rena. På Rudstad stasjon plukka toget opp én passasjer, slik at det var ni passasjerer og to ansatte ombord. Klr. 13:06 kjørte toget fra Rudstad. Dette var fire minutter før ruta, da det normalt skulle vente på kryssende tog og kjøre 13:10. Det ser ikke ut til at dette toget hadde grønt lys.

Kollisjonen

Togledersentralen på Hamar fulgte ved ulykkestidspunktet med på trafikken mellom Hamar og Eidsvoll, der det var mer trafikk. Det var ikke installert lydalarm på sentralen, så det ble bare gitt melding om tog på kollisjonskurs i rød skrift nederst på skjermen. Dette ble ikke lagt merke til av togleder da meldinga dukka opp 13:08. Først 13:11:30 ble togleder oppmerksom på faresituasjonen.

Strekningen hadde ikke automatisk togstopp, og det var heller ikke radio i togene. Togleder måtte derfor ringe opp togførerne på mobiltelefon. Lokomotivføreren på det nordgående toget hadde i henhold til rutiner oppgitt sitt mobilnummer til toglederen, men dette hadde ikke blitt ført opp på lista, og det hadde vært vaktskifte. På det sørgående toget hadde konduktøren oppgitt sitt nummer til samme togleder, men heller ikke dette var ført opp. Toglederen fant et nummer, men det viste seg å være til et annet tog. Han fikk derfor ikke kontakt med noen av togene i tide.

Kl. 13:12:35 kolliderte de to togene nær Åsta stasjon, mellom Rustad og Rena. Motorvogna i det nordgående toget ble totalt ødelagt, mens styrevogna fikk mindre skader og ble stående på sporet. Lokomotivet på det sørgående toget fikk store skader og velta. Første vogn ble bøyd og spora av, andre vogn spora av og ble stående i sporet og tredje vogn holdt seg på skinnene. Det brøt umiddelbart ut brann i og ved lokomotivet og motorvogna, og etter noen få minutter hadde denne spredd seg til den første vogna i sørgående tog. Den spredde seg også etter hvert til de to andre vognene.

Flere passasjerer satt fastklemt i toget, og redningsarbeidet var svært krevende på grunn av den kraftige brannen. Den siste overlevende ble ikke henta ut før omkring kl. 17:00. Ingen av de overlevende ble livstruende skadd. Nitten mennesker ble erklært døde på stedet.

Årsaker

Den utløsende årsaken til ulykka var at nordgående tog kjørte fra Rustad uten å ha fått klarsignal. Granskninga, som ble foretatt av en ulykkeskommisjon, konstaterte at både logg og vitneobservasjoner viste at sørgående tog hadde grønt lys fra Rena, mens både logg og observasjoner fra Rustad viste at det sørgående ikke hadde grønt lys.

I tillegg til signalanlegget hadde man togleder som burde kunnet avverge ulykka. Den første svikten i den sammenheng var mangelen på lydalarm, som førte til at togleder oppfatta situasjonen først omkring ett minutt før sammenstøtet; det kunne ha blitt oppdaga tre og et halvt minutt tidligere. Den andre svikten var manglende oppfølging av rutiner for å notere mobilnummer.

Menneskelig svikt var altså den utløsende årsaken, og dette ble forsterka av en kombinasjon av menneskelig svikt og manglende lysalarm. I tillegg var det flere sikkerhetsmekanismer som kunne ha forhindra ulykka, men som ikke fantes på strekningen. Dette var radio, som ville ha gjort det mulig å varsle, og automatisk togstopp som ville ha forhindra nordgående tog i å kjøre på rødt. Det hadde lenge vært planer om å bygge ut fjernstyringssystemet CTC og det automatiske bremsesystemnet ATC på Rørosbanen. Dette skulle vært ferdig innen 1993, og ATC-utbygginga var faktisk med på statsbudjettene for 1992 og 1993 mens CTC ble utsatt. Da man bestemte seg for å oppruste Rustad fra holdeplass til stasjon, ble arbeidet med ATC også utsatt. CTC kom på plass i 1994. Dette hjalp ikke i 2000, for da situasjonen ble oppdaga hadde togene passert de sporvekslene man kunne ha brukt for å omdirigere ett av dem. ATC kom på plass i 2001 på store deler av strekninga, og var fullt utbygd i 2003. Det ble installert radio i togene i 2004.

En annen medvirkende årsak kan ha vært endringa som ble gjort i avgangsrutiner i 1997. Jernbaneverket og NSB innførte da en ny rutine, som tilsa at bare lokfører hadde ansvar for å sikre at det var grønt lys. Tidligere skulle også konduktøren forsikre seg om dette før han ga klarsignal. Statens jernbanetilsyn hadde advart spesielt om Rørosbanen, og motsatte seg at denne rutinen ble innført der. Samferdselsdepartementet godtok allikevel den nye prosedyren, hvilket økte faren for menneskelig svikt på strekninga.

Undersøkelseskommisjonen

Den nevnte undersøkelseskommisjonen ble oppnevnt den 7. januar 2000, og ble forsterka med et ekstra medlem den 26. juli 2000. Mandatet var å granske den spesifikke ulykka, og å fremme forslag til tiltak for å forhindre liknende ulykker i framtida.

Medlemmene var:

• Vibeke Groth, kommisjonens leder, lagdommder ved Borgarting lagmannsrett.
• Ingemar Pålsson, sivilingeniør ved SINTEF.
• Finn Mørch Andersen, sivilingeniør ved Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.
• Øystein Skogstad, sivilingeniør ved Det Norske Veritas.
• Marika Kolbenstvedt, sosiolog ved Transportøkonomisk institutt.
• Joakim Böcher, ingeniør ved Det Norske Veritas.
• Jakob Ferdinand Bull, kommisjonens sekretær, advokatfullmektig ved Advokatfirmaet Arntzen, Underland & Co.

Kommisjonens rapport ble levert den 6. november 2000 som NOU 2000: 30, Åsta-ulykken, 4. januar 2000. Hovedkonklusjonen var som følger:

Åsta-ulykken fikk skje fordi det i Jernbaneverket var grunnleggende mangler i sikkerhetstenkningen og sikkerhetsstyringen som innebar at det mangelfulle sikkerhetsnivået på strekningen til dels ikke ble oppdaget og uansett ikke fulgt opp. Disse grunnleggende mangler i sikkerhetsstyringen omfatter alle de deler av Jernbaneverkets virksomhet som Kommisjonen har sett på og er derfor å betrakte som en alvorlig systemfeil.

og videre

Etter Kommisjonens oppfatning må den direkte årsak til ulykken enten knytte seg til feil i signalanlegget eller at det forelå en menneskelig feilhandling.», men at «Kommisjonen kan ikke med sikkerhet forklare den direkte årsaken til ulykken 4. januar. Hverken signalfeil eller menneskelig feilhandling kan utelukkes som årsak.

Ofrene

Det tok tid før man med sikkerhet kunne fastslå at det var nitten omkomne etter utlykka. Dagen etter ulykka trodda man at så mange som 32 kunne ha omkommet. Årsaken var at en rekke personer ble meldt savna, fordi noen trodde de kunne ha vært med et av togene. Det tok tid å lete gjennom vrakene, og flere personer hadde også blitt kasta ut av toget. På kvelden den 5. januar, altså halvannet døgn etter ulykka, var det blitt funnet 16 omkomne, og tallet på mulige omkomne ble nedjustert til omkring 20. Først den 9. januar kunne avisene melde det riktige og endelige tallet, som var fastslått av politiet dagen før.

Identifiseringsarbeidet tok også tid, og først den 11. januar, ei uke etter ulykka, kunne avisene trykke de to siste navnene. De nitten omkomne var:

• Tonje Næss Amundsen, 23 år, Oslo.
• Lisa Maria Arvefors, 24 år, Sverige.
• Tordis Aurom, 69 år, Våler i Solør.
• Ole Edvard Bjørstad, 30 år, Tynset.
• Ragnhild Blom-Hagen, 57 år, Elverum.
• Eva Torbjørnsen Gimse, 48 år, Brumunddal.
• Stine Elisabeth Helseth, 13 år, Brumunddal.
• Solfrid Jakobine Henriksen, 66 år, Vågan.
• Stig Juliussen, 41 år, Ringsaker.
• Reidun Konow, 61 år, Danmark.
• Ståle Krigsvoll, 53 år, Oslo.
• Egil Lodgaard, 58 år, Hamar.
• Arne Monsen, 23 år, Gjerdrum.
• Anne Austad Nyland, 12 år, Åmot.
• Birgith Alice Næsseth, 53 år, Åmot.
• Erik Stårvik, 31 år, Hamar.
• Julia Sergeenva Tolotchko, 23 år, Russland.
• Toril Tronsmed, 18 år, Trondheim.
• Karina Trøen, 21 år, Tynset.

Mange av de overlevende hadde fysiske skader, og alle de involverte ble påført store psykiske traumer. Dette gjelder ikke bare de som var på toget, men også redningsmannskapene. Støttegruppa etter Åsta-ulykken ble oppretta for å ta hjelpe overlevende. Den ble leda av Anstein Gimse, som mista kona i ulykka.

En av de overlevende, Linda M. Ellefsrud, ga i 2003 ut boka Unnskyld at jeg lever, som i dikt og prosatekst forteller om livet etter ulykka.

Litteratur og kilder

• Åsta-ulykken, 4. januar 2000 : hovedrapport : rapport fra undersøkelseskommisjon oppnevnt ved kongelig resolusjon 7. januar 2000 : avgitt til Justis-og politidepartementet 6. november 2000 : Særskilt vedlegg til NOU 2000: 30. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Åsta-ulykken på Wikipedia på bokmål og riksmål.