17. mai i Lindesnes
17. mai i Lindesnes. 17. mai var gjerne noe som ble arrangert i regi av skolene. Lærerne ville nok få elevene til å forstå betydningen av et fritt land med egen grunnlov. Dette var jo en viktig del av historieundervisningen på skolen. Og barna likte jo alltid å være med på noe ekstra og spennende.
Snig
I Snig hadde de for en del år tilbake, sin egen 17. mai feiring. Snig var jo et ganske stort senter med havn og mye båttrafikk. Butikker hadde de, og bedehus. Så da var alle forhold på plass for ei god 17. mai feiring. De holdt til på stranda ved bedehuset. Der gikk de i tog. Et bilde fra 1934, utlånt til Lindesnes Bygdemuseums bildesamling av Mathilde Møll, viser et tog med mange barn og en god del voksne. De bar fine, store flagg. Fremst gikk en som bar et veldig stort flagg. Noe musikkorps hadde de ikke, men Willy Tjaum kan fortelle at de sang og ropte hurra, så stemningen var på topp. Willy har fortalt om lekene de hadde for barn denne dagen. Det var en del friidrettsøvelser som hopping – lengde- og høydehopp. Barna samlet seg flere dager i forkant for å øve. Det var jo om å gjøre å være best, eller i hvert fall kunne vise et godt resultat. Mat hadde de med seg, men de fikk kjøpt brus. Det var stor stas. Dette var den dagen i året, i tillegg til St.Hans, hvor de fikk drikke brus. Også båtene ute på fjorden var pyntet med bjørkelauv og flagg. Under krigen ble det ingen offentlig feiring, det var jo strengt forbudt, men i Snig lot de ikke 17. mai gå upåaktet hen av den grunn. En liten flokk barn og sikkert noen voksne også, tok en tur opp på heia til et vann der. Der kunne de synge nasjonalsanger og rope hurra så mye de ville uten at det kom fienden for øre. Men noe stor feiring ble det ikke.
Buhølen
I Buhølen har de også hatt 17. mai feiring fra ganske tidlig. Der var jo også et stort senter med mye industri og handelsvirksomhet. Skole og bedehus hadde de også. Et bilde fra 1911 viser 17. mai-tog fra Buhølen. Det var fru Juberg som lånte ut bildet, og nå finnes også det i museets bildesamling. Det er stort sett barn i toget, og de fleste bærer flagg. De er fint pyntet — jentene med staselige kjoler og hatter, og guttene i svarte knebukser og hvit skjorte. Til og med et par bunadkledde damer er med. Heller ikke der hadde de musikkorps, men det er som om bildet formidler god stemning med sang og hurra-rop.
Vigeland
På Vigeland samlet folk seg på den gamle idrettsplassen i Hestehaven — der hvor barnehagen nå ligger. Der ble det feiret med sang, taler og leker. Lekene var noe av det samme som de har i dag — hopping i striesekk, kappløp med egg i ei skje og ellers forskjellige friidrettsøvelser. Hansa-brusen på flasker med patentlokk, var den store smaksopplevelsen for barna. Og så var det håpet om en så pass varm dag at jentene kunne kaste strikkestrømpene, og gå med bare legger.
Under krigen var det heller ikke der så mye feiring, men Kenneth Skofteland husker en hest med ei møkkjerre som gikk foran i et 17. mai-tog. I kjerra satt en mann og spilte trekkspill. Han mener også å huske at skolen på Bustad hadde tur til Drøpta 17. mai 1940. Der oppe så de båter ute på sjøen som de mente var krigsskip. Men ingen kunne høre dem der oppe om de sang nasjonalsanger, så der var de temmelig trygge.
Søren Brandsnes mener å huske et bilde av et 17. mai-tog over Vigelandsbrua, og det skulle være under krigen. Det måtte være temmelig dristig å gå i tog der i sentrum, siden alt som hadde med det nasjonale og norske, var forbudt.
En annen ting som har lang tradisjon på Vigeland, er Reveljen. Den første tiden da den gikk, var det nesten bare lastebiler som kjørte. Det var før krigen, så andre biler fantes det lite av. Men lastebilene var fint pyntet med bjørkelauv, og så stablet de opp folk på lasteplanet. Asbjørn Vigeland dro til husmorskolen og fylte opp sin bil der. Martin Støle var også ute med sin lastebil. Der lastet de på noen store tønner som de slo på. Det gav skikkelig lyd. De dro fra Vigeland kl. 7 om morgenen, og kjørte oppover dalen på østsiden av elva — over Melhusbrua og nedover igjen på den andre siden. Så dro de videre utover mot Snig, forbi Lonestrand og ut til Lona. Der var det greit å snu ved å kjøre inn den ene vegen og ut igjen den andre. Denne tradisjonen har vel holdt seg helt til i dag.
Olaf Herstøl husket at han vant 1. premie i høydehopp på 17. mai på Vigeland i 1914. Noe han ble premiert for med en flott sølvkniv.[1]
Goksem
På Goksem ble det feiret 17. mai i regi av skolen. Petra Norum har fortalt til boka om Buhølen, bind 2 side 195, om en slik feiring fra hennes skoletid.
17. mai 1928 — 1929 kanskje, var en sur dag. Vi gikk til Goksem og stilte opp i 17. mai-tog. Det var ikke alle som hadde flagg, men Sofie (Erland) visste råd. Hun gikk opp på loftet på skolehuset. Der sto julepynten, og blant den lå det flere lenker med flagg. De tok hun og hengte rundt halsen på dem som ikke hadde.
Toget gikk fra skolen til Skarstas — på toppen av Skarstadbakken bodde Thea. Det var et godt stykke å gå, og på veien begynte det å sludde. Jeg frøs så på hendene. På bena hadde jeg tynne kjøpestrømper, for det var jo en festdag.
Da vi kom fram, ble vi mottatt av Thea som hadde kokt ei stor gryte med kakao. I stua hadde de tatt ut møblene og lagt inn planker på noen bukker som de hadde satt langs veggene. De skulle vi sitte på. I midten var det plassert et langbord. Kan tro det smakte godt med varm kakao til maten etter den kalde marsjen.
Mat måtte vi ha med hjemmefra. Jeg hadde brødskive med egg på, og det var veldig fint og smakte ufattelig godt. Agnes (dattera i huset), som var i 14-års alderen, gikk rundt og skjenket kakao.
Thea hadde god omtanke for barna. Hun frydet seg over å stelle til noe som kunne glede dem. Etter maten lekte vi utenfor — slo ball og hadde forskjellige leker. Vi hadde gode venner og mye glede.
Spangereid
Vivian Skofteland husker denne dagen som en dag det knyttet seg stor spenning til da de var barn. Ekstra stas var det også i Spangereid — hvis været var så fint — at de kunne gå med halvstrømper og bare legger. Og så hadde de tøysko… så fine at det lyste av dem. På butikken fikk de kjøpt noen fine 17. mai dekorasjoner som de løp rundt med. Det var noen fargerike silkepapirstrimler som var festet til en pinne. Disse viftet så fint i vinden når de løp med dem, eller viftet med dem i toget. Og så hadde de fløyter som de også fikk kjøpt på butikken. Det låt skikkelig av 17. mai når disse skulle prøves.
Feiringen der foregikk på en stor lekeplass ved skolen. Det var bak kirka der hvor naturbarnehagen holder til i dag.
Det som var ekstra stas, husker hun, var at kona til slakteren laget iskrem som barna fikk. Hvordan hun fikk det til uten fryseboks, kan vi jo lure på.
Spangereid har jo lange tradisjoner med humoristisk innslag i folketoget. Det er jeg sikker på at mange av dere har fått med dere. Jeg husker selv i ungdommen at vi måtte til Spangereid å se på dette toget.
Vigmostad
I Vigmostad har de faktisk ganske lang tradisjon på 17. mai feiring. Allerede før århundreskiftet, ble det feiret 17. mai.
Oline Ougland som var født på Tryland i 1877 har fortalt om 17. mai feiring i hennes barndom, dette må ha vært rundt 1890.
Bygdeboka for Vigmostad forteller også om tidlig feiring på side 394:
| Den mest ålmene festdagen i Vigmostad er 17. mai. Då samlast folk frå heile bygda, fyrst til gudstjeneste i kyrkja. Så går dei i tog derfrå til skule- og heradshuset. På plassen framanfør er det då idrettskonkurranse for born. Så er det og opptog av ymse slag. Om kvelden samlast både yngre og eldre i den store gymnastikksalen, som alltid er heilt fullsett. Her er det då song og taler og ellers mykje moro.
Det første syttandemaitoget i Vigmostad. Det var ein vårdag sist i 1800 tallet at ei smågjente kom springande heim til bror sin og spurde: «Vil du vera mæ å gå i tog?» «Ko æ dæ for noge?» spurde han. Men det visste ho ikkje. «Kan små eu vera mæ?» spurde han då. «Ja, bare kom,» og dermed sprang dei bort te husa «Der nede». Ved ein slipestein der var det samla ein del karar og born frå garden. Om i stund ordna dei seg i eit lite tog — to og to. Lars Eliasson og Andrias på Vodderågeren gjekk i spissen. Dei var så flinke til å syngja, og Andrias hadde eit einrada trekkspel som han var flink til å spela på. Så sette dei i gong. Dei vaksne karane gjekk føre og borna etter — to og to side om side, og Andrias spela og karane song: «Hurra for Jonas Anton Hjelm Singsalioh, Hurra. Hvo ham ei ærer er en skjelm, Singsalioh, hei — hurra, my boy, singsalioh, hurra boy. » Dei gjekk over brua og sørover den gamle dalevegen. Nokon gjekk på tresko, og enkelte hadde sko. Fleire av borna gjekk barbeint. Då dei var komne midt nedfor Tuen, snudde dei, men dei gjekk i ein liten boge, slik at dei same kom føre i toget. Dette syntes borna tok seg svært høgtideleg ut. Så gjekk dei attende under song og spel, og toget løyste deg opp der dei hadde teke til. Nokon tale blei nok ikkje halde, men høgtideleg og alvorsamt var det, og for borna blei det eit ugløymeleg minne. | ||
Det ble nok ingen årlig foreteelse dette, men omkring 1915 var de i gang igjen. Det er Per Vigmostad, bestefar til Per K. Vigmostad, som har fortalt om det. Feiringen foregikk i Tuen — på østsiden av elva, på sletta før avkjørselen mot kirka. De gikk i tog med Lars Eielsen i teten. Han spilte trekkspill, og så sang de fedrelandssangene. Per hadde på den tiden gått i urmakerlære i Kristiansand, så det er mulig at han hadde fått med seg ideen derfra.
Under krigen var det ingen offentlig feiring, men noen private våget seg til likevel. Et bilde som finnes i Lindesnes bygdemuseums bildesamling, forteller litt om det: Bilen på bildet er en Opel Blitz, som K.B. Strisland fra Konsmo eide. Grunnen til at han kom var at han hadde vært på Tryland og satt av Torkel Røyland som var veivokter - de hadde arbeid den dagen. Bilen ble dreven av vedgeneratoren med merke Imbert. Knottsekken ligger på taket på førerhuset. Løa i bakgrunnen eies av Tobias Tryland. Sjåføren - Bjarne Landås torte ikke gå med på bildet. Bildet ble tatt av maskinmester Iversen på Tryland kraftstasjon. Foran fra venstre: Kåre Randen og videre Edith Tryland, Oddlaug Tryland (Aas), Ragnhild Randen (Jensen), Anne Lise Jørgensen, Kåre Randen (fremst), Anna Tryland Gundersen og Sverre Røyland. På panseret Olav Tryland.Feiringen ble gjort opp i fjellet. Tyskerene kom da forbi på dalevegen 2-300 meter lenger nede - syngende oppover dalen. - En tropp på ca 50 mann. Da tyskerene kom trakk vi ned fra fjellet, slik at vi ikke var synlig fra veien. Maskinmester var da der og syntes dette var så spesielt at han tok dette bildet. Sjåføren ville ikke være med på bildet, da han var redd det kunne komme i gale hender.
I 1945 var det stor stas der som alle andre steder, med 17. mai. Feiringen foregikk utenfor kommunelokalet, og der holdt lærer Olav Buksholdt fra Oppsalheia, tale. Det var leker for barn som det er i dag, men også der var brusen den store opplevelsen for barna.
Kristiansand 1945
I 1945 ble det som nevnt feiret stort mange steder. Og mange dro langveis av sted for å feire. Nils Kittelsnes fortalte at han og noen andre fra distriktet her, reiste inn til Kristiansand. Der ble det feiring i tre dager. Hele byen sto på ende. Til og med kronprinsen kom (han trodde i hvert fall det var han, for kongen kunne det vel ikke være?) Han kom fra England. I virkeligheten kan det ikke ha vært verken kongen eller kronprins, for Olav var i Oslo den dagen, og kongen hadde ennå ikke kommet hjem til Norge. Dette minnet må være en sammenblanding med en annen hendelse, eller et resultat av ønsketenkning i den berusende gleden folk fikk av å vite at kronprinsen igjen var på norsk jord. Hovedarrangementet foregikk på torget, og gatene i kvadraturen ble avstengt. Hele natten holdt de på. Det ble holdt mange taler av både ordfører og tilreisende storkarer. Tusenvis av mennesker var kommet til byen. De danset i alle gatene, og til og med oppe på takene var det folk. Det var pyntet med flagg og bjørkelauv alle steder, og bilene som kjørte der de kunne komme fram, var også fint pyntet. På den tiden var jo også De hvite bussene med fanger fra Tyskland kommet, og bare det var verd en skikkelig fest. De tre dagene de var i byen, bodde de på hotell der inne.
Det er nok fremdeles mange som kan fortelle om 17. mai feiring rundt omkring i bygdene, fra den tiden da de små skolehusene var i bruk. Men etter 1960 – 70 ble feiringen konsentrert ved tettstedene der hvor skolen ble sentralisert. Da var bilen så å si blitt allemannseie, og folk kunne lettvint komme seg fram og ta del i feiringen der.
Referanser
- ↑ I Tarald og Elias Louens rike, s. 101.