Ard
Ard er et åkerredskap som brukes til å bryte opp jorda før man sår, til å mylde ned såkornet og til ugressbekjempelse. Fra omkring 1800 ble den også brukt som hyppeplag på potetåkrene. Som jordbryter er den erstatta av plog. Det norrøne navnet arðr kommer fra latin aratrum, 'åkerredskap'. Forskjellen mellom ard og plog er at arden har et symmetrisk skjær som fører jord til begge sider, mens plogskjær er assymmetriske og fører jorda til én side.
Arder ble tatt i bruk i Norge i bronsealderen. I Båhuslen, som var norsk område, finner man en helleristning som viser en mann som bruker to okser til å trekke en ard. Det er også funnet spor av ardbruk under gravhauger og under bygrunnen i Trondheim. I Magnus Lagabøtes landslov er både ard og plog nevnt, så det er tydelig at man i middelalderen brukte begge deler. En fordel med arden er at man kan klare seg med mindre jern. En treplog knekker fort, mens arden tåler noe mer. Og skal man jernbeslå den må man dekke hele plogskjæret, mens arden bare trenger jern på spissen.
På 1700- og 1800-tallet ble det brukt flere typer ard i Norge. Den vanligste ser ut til å være krokard, også kalt totenard. Denne hadde en bratt ardås der såla med jernspiss var tappet inn. Spadearden, også kalt hedmarksarden, var noe mindre vanlig, men også den ble brukt i store deler av landet. Den hadde en form som minner om en spade som en fortsettelse av en lang stand med håndtak. Grindarden hadde to oppstandere som gikk gjennom åsen og var tappet ned i sålen, med en trestykke på tvers på toppen som fungerte som håndtak. På Toten kunne man kalle en krokard for grindard, så det er noe ulik språkbruk.
Når arden fortsatt var i bruk så sent som 1800-tallet skyldes det ikke bare at den var noe billigere å lage og å reparere, men også at den er lettere å bruke i ujevnt terreng med små åkerlapper. For eksempel ser vi at bruken av ard økte i Sogn og sør i Gudbrandsdalen rundt 1800. Den kunne også brukes til ugressbekjempelse, i stedet for en harv. Da poteten ble vanlig viste det seg at arden er godt egna til å sette og hyppe poteter.
Utover på 1800-tallet ble plogen stadig med vanlig. Produksjonskostnadene gikk ned, og mange ble klar over at den er mer effektiv i de fleste tilfeller. Høstpløying ble også populært, og dette er arden ikke særlig godt egna til. Plogen bidrar også i større grad til å gjøre det lettere å rense ut stein.