Aurlandsdalen, kraftutbyggingen

Utbyggingen av Aurlandsvassdraget representerer et av de største og mest omdiskuterte vannkraftprosjektene i Norge etter andre verdenskrig. Prosjektet, ledet av Oslo Lysverker, kombinerte omfattende tekniske inngrep, politiske beslutningsprosesser og sterke interessemotsetninger mellom kraftbehov og naturvern. Resultatet ble et kraftkompleks som i dag utgjør en sentral del av norsk kraftforsyning.

Forhistorie og rettighetserverv

Oppkjøp av fallrettigheter i Aurlandsvassdraget startet allerede under første verdenskrig og rettighetene ble samlet i selskapet A/S Aurlandsfallene, men utbygging ble ikke realisert før Oslo kommune kjøpte rettighetene samlet i 1946. Gjennom senere oppkjøp disponerte Oslo Lysverker om lag 90 prosent av fallene i det planlagte utbyggingsområdet.

Planlegging for økende kraftbehov

Den sterke veksten i strømforbruket i Oslo etter krigen gjorde det nødvendig å finne nye kraftkilder utover utbyggingene i Hallingdal og Hemsedal. Aurland pekte seg ut som et ideelt område med store nedslagsfelt, betydelige fallhøyder og tilgjengelige fallrettigheter. Utbyggingen ble beregnet å gi om lag 630 MW effekt til en lav kostpris. Planene ble lagt frem for Oslo bystyre i 1965, og konsesjonssøknad ble sendt samme år.

Vern eller utbygging

Konsesjonssøknaden utløste en omfattende offentlig debatt, særlig knyttet til naturvern. På 1960-tallet fikk hensynet til uberørt natur økt politisk og ideologisk betydning, og Aurlandsdalen ble av mange sett på som et område som burde vernes. Naturvernorganisasjoner advarte mot redusert vannføring, landskapsinngrep og tap av friluftsverdier. Samtidig var lokalsamfunnet i hovedsak positivt til utbyggingen. Oslo Lysverker gjorde flere tilpasninger under planleggingen, blant annet ved å legge anleggsvei utenom selve Aurlandsdalen. Debatten bidro også til økt bevissthet om behovet for en nasjonal verneplan for vassdrag, hvorav den første ble vedtatt i 1973.

Konsesjon og gjennomføring

Regjeringen gikk i 1969 inn for utbygging, og Stortinget innvilget konsesjon med en rekke vilkår, blant annet om veibygging, naturverntiltak og tekniske krav. Utbyggingen ble gjennomført i fire byggetrinn fra 1969 til 1984 og omfattet 6 kraftverk, flere reguleringsdammer, tunneler og overføringer.

De fire byggetrinnene var:

• Trinn 1: Aurland 1, med ett-, senere to aggregater, hvert på 225 MW. Dette er det største kraftverket. Reguleringsdam ved Viddalsvatn. Veibygging. Kraftlinje Aurland-Hol. 1969-1975.
• Trinn 2: Overføring av Stemberdøla til Viddalsvatn. Bygging av stamveien Hol-Aurland. 1975-1981.
• Trinn 3: Aurland 3. med to aggregater (pumpe/turbin) på 125 MW hver. Dam Nyhellervatn. Overføring Midjevassdraget og Langedøla til Veslebotn- vatn. Dam Veslebotnvatn. Vangen kraftverk med ett aggregat på 35 MW. 1975-1981.
• Trinn 4: Aurland 2. og Reppa kraftverk med henholdsvis 140 og 10 MW installasjon. Reguleringsdammer ved Vestredalstjern, Katla, Langavatn, Krekle- vatn og Reppvatn. Diverse overføringstunneler. 1980-1984.

Samfunnsmessige og økonomiske virkninger

På det meste arbeidet rundt 900 anleggsarbeidere i området, noe som midlertidig forandret Aurland fra et lite bygdesamfunn til et mangfoldig anleggssamfunn. Prosjektet ble betydelig dyrere enn opprinnelig beregnet, blant annet på grunn av prisstigning, krevende geologi, nye lovkrav og utvidede veiprosjekter. Likevel ble utbyggingen teknisk vellykket.

Videre utvikling og betydning

Utbyggingen stoppet ikke i 1984. Aurland 1 ble senere utvidet med et tredje aggregat og ytterligere oppgradert på 2000-tallet. I perioden 2004-2006 ble de 3 aggregatene i Aurland 1. oppgradert til 280 MW hver. Aurlandsutbyggingen har etter oppgraderingene da, en installert effekt på 1275 MW,  om lag det dobbelte av det opprinnelig planlagte.

Aurlandsutbyggingen står som et sentralt eksempel på norsk vannkraftutbygging, både teknisk, politisk og historisk.

Kilder og litteratur

• Mortensen, Morten: «Oslo Lysverkers kraftutbygging i Aurland» i Bergets beseirere, ss. 69–76. Utg. Norsk forening for fjellsprengningsteknikk. 2020. Digital versjon på Nettbiblioteket.