Bask

Basken er en nordnorsk båttype som ble bygget hovedsakelig av samer. Bask er et samisk ord og båttypen er dokumentert mest brukt i samisk sammenheng. Basken ble brukt i innlandet på sjøer og elver, men også i fjordene. Den er kjent i beskjedne størrelser, men det finnes en annen samisk båttype, vanas, som ble brukt til fiske lenger utover i havet. Ordet bask har som så mange andre ord i språket endret betydning etter tiden det ble brukt, geografisk området det ble brukt i, bruk i forskjellige samfunnsskikt; akkurat som ord flest. Derfor kan en støte på ordet brukt i lokale sammenhenger som et ord som for eksempel ganske enkelt betyr for eksempel "en liten båt". Den samme "forvirringen" gjelder også de mer sørlige båttypene som for eksempel "geit" og "sjekte".

Tanabasken er en elvebåt laget for strie strømmer og har derfor ikke mye kjøl for ikke å bli revet med. Det ene eksemplarene på Norsk Maritimt Museum er nykket/nøkt, hvilket betyr at bordene er spikret sammen uten roer og at sømmen er bøyd på innsiden for å feste den. Den er laget av kun furu og banda er grovt tilhugne. Den er ikke så lang som noen andre elvebåter, noe som kan skyldes at det er en elvemunningsbåt. Kjølkrumminga ætter mye fra schnjackaen, eller omvendt. Akterskuten minner litt om nordlandsbåtens. Den har ikke beter og hvis det er tofter ligger de laust. Den kunne ha både keiper og tolleganger.

Også fjordbasken er relativt flatbunnet og kommer langt inn på grunnene. Mange basker har lavt fribord og er derfor skjøtt på ripa med det som i åfjordsbåten kalles "skott-regle" eller skvettbord, men gjort helt fast og gående omtrent fra rong til rong.

Skoltebask av elvebåttype fra ca. 1900, nå i Norsk Maritimt Museum.

Foto: Olve Utne

Også i Varangerfjorden hadde de en egen basktype.

Akkurat som med båtene ellers i landet ble baskene bygget med individuelle tilpasninger, for eksempel etter størrelsen på eieren, forholdene i elva og hva den skulle brukes til. De finnes i forskjellige lengder. I dag drives elvebaskene framover av motor, men i gammel tid var det staken som skjøv. Med stake får brukeren et helt annet fohold til elva, han vil kjenne dybdene og bunnforholdene mye bedre enn en som fyker forbi alt med motor i hekken.

Framstillingsmåten følger samme mønster som kysten for øvrig, med grodde emner til innveden og hogging av bord før saga ble vanligere. En periode etter krigen brukte noen samme teknikk som i østlandsbåtene med plugging av borda i suene. Man brukte det som var for hånden. I stedet for hestehår brukte de reinhår. Noen ganger var de "heldige" med materialen, andre ganger la materialkvaliteten negative føringer på hvordan båten ble seende ut.

Kilder

• Christensen, Arne Emil: Gamle norske trebåter, Bevaring og vedlikehold. Oslo, 1992.
• Hole, Arne: Båter og kystfolk. Oslo, 2007.
• Sæther, Arne Terje Sæther: Balanse i basker og elvebåter. I Kysten # 5, 2008.
• Borchgrevink, Anne-Berit Ø. og Asbjørn Nesheim: Elvebåt og båtbygging i Finnmark. I Norveg, tidsskrift for folkelivsgranskning. Oslo, 1981.