Bever
Bever (Castor fiber) er en gnagerart i beverfamilien, som kan bli 40 kilo tung og 90 centimeter lang. I tillegg kommer en flattrykt hale på opptil 30 centimeter, som er med på å gi dyret dets særpregete utseende. Det er to arter i beverfamilien, europeisk og nordamerikansk bever, som er de største gnagerne i Europa, Asia og Nord-Amerika. Beveren lever i ferskvann og er mest aktiv om natten. Føden består av vannplanter og trær, som den feller med de kraftige fortennene. Kvister og trestokker fra trær, samt jord og steiner, bruker den dessuten til å bygge karakteristiske hytter og demninger som kan bli så store at de demmer opp et helt elveløp.
Ordet bever kommer fra middelnedertysk bever, som tilsvarer norrønt bjórr, som dukker opp i en rekke stedsnavn. Bjor kan både bety dyret «bever», slik det for eksempel brukes i et stedsnavn som Bjorli eller det kan bety «spisst nes», av norrønt bjórr = bjore, kilde), slik det anvendes i stedsnavnet Bjornesfjorden. Den store utbredelsen til stedsnavn som refererer til beveren, vitner om at dyret har hatt stor utbredelse, men også at det var økonomisk viktig. Etter den siste istida fulgte beveren nordover i takt med utbredelsen av trær og skog. Funn fra steinalderboplasser viser at store deler av beveren ble utnyttet, både skinnet og kjøttet, men også knoklene og ikke minst de skarpe fortennene som ble formet til kniver eller brukt som skjæreredskaper.
Økonomisk utnyttelse og hard beskatning
Den harde beskatningen av beveren fortsatte gjennom århundrene i hele Europa, og allerede tidlig i Middelalderen begynte beveren å bli sjelden i Storbritannia, der den ble utryddet på 1100-tallet. Og på slutten av 1700-tallet var dyret også utryddet over mesteparten av det europeiske kontinentet. Norden var heller ikke noe unntak. Fra Finland forsvant den i slutten av 1860-åra, og omtrent på samme tid – rundt 1870 – var den også praktisk talt utryddet i Sverige. Situasjonen var også kritisk i Norge, men ifølge Johan Christian Frøstrup var det fortsatt igjen noen få og kritisk truede bestander i Agder og Telemark. Situasjonen var så kritisk at arten ble fredet i 1845, og da skal det ifølge enkelte informanter ikke ha vært stort mer enn 100 individer igjen. På begynnelsen av 1900-tallet begynte beverbestanden å ta seg opp igjen, men det var først i løpet av 1950-åra at det skjedde en markant oppgang. Zoologen Svein Myrberget gjennomførte en telling i 1965 og kom fram til at beverbestanden var et sted mellom 5000 og 10 000 dyr. Seinere har bestanden vokst ytterligere, og i dag er beveren igjen utbredt over store deler av Sørlandet, Østlandet, Trøndelag og deler av Nor-Norge. Det er også en isolert, men livskraftig populasjon i Øst-Finnmark.
Skinn og bevergjel
De to viktigste årsakene til beskatningen av beveren var det vakre skinnet og den såkalte bevergjelen. Bevergjel er betegnelsen på et svært etterspurt sekret, som dannes i i to flate «punger» som kan bli opptil 12 centimeter lange og er plassert ved haleroten til beveren sammen med to kjertler som utsondrer et oljeaktig sekret. Selve navnet gjel stammer fra tysk «Geil» som betyr testikkel. Og det var en utbredt folkelig oppfatning at disse kjertlene faktisk var beverens testikler. Bevergjel – eller castoreum – har hatt en viktig posisjon i folkemedisinen. Kjertelpungen ble røyktørket, noe som gjorde at sekretet fikk en brun farge og ble fast, sprøtt og harpiksaktig. I tørket tilstand hadde stoffet en aromatisk lukt og en temmelig skarp og bitter smak. Brukt i pulverform eller i form av en tinktur var stoffet ettertraktet blant annet som beroligende middel og til å stille kramper. Men ved siden av denne kjernebruk hadde bevergjel nærmest ry som et universalmiddel i behandling av de forskjelligste lidelser, som feber, gikt, mageplager, nervøse tilstander, epilepsi, pest, bryst- og lungeverk. Det skal også ha vært effektivt mot lus og andre plagsomme småkryp.
Kilder og litteratur
- Frafjord, Karl: «Bever». Artikkel i Store Norske Leksikon (SNL).
- Frøstrup, Johan Christian. Jakt & vilt i folketroen. Utg. Friluftsforl.. Arendal. 2005. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Norges dyr. Utg. Cappelen. Oslo. 1980. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Artikkel om bever i NAOB (Det norske akademis ordbok)