Bomvokterstua ved Stalsberg
Bomvokterstuer er like gamle som jernbanen selv her i landet. På veier med stor trafikk måtte både hestekjøretøyer og gående sikres med bommer når tog skulle passere, særlig på steder med dårlig sikt langs linjen. Det gikk mange år før bommene kunne fjernstyres, og bomvokterstuene ble da løsningen. Bomvokteren var på sin side avhengig av telegrafen for å motta og sende meldinger om tog som passerte.
En av landets første bomvokterstuer – om ikke den aller første – ble reist ved Stalsberg i Skedsmo i 1853. Her måtte den nye jernbanen krysse den bestående veien i en planovergang. Dette gjaldt hovedveien fra daværende Gisledal, som gikk opp Gislebakken for så å fortsette som «Strømsveien» – nå Gamle Strømsvei – videre til Lørenskog og Christiania.
Bomvokterstua ved Stalsberg gjorde tjeneste i nær femti år og var i drift fram til dobbeltsporet Lillestrøm-Kristiania ble anlagt i årene 1901-1904. Strømsveien kunne da krysse under linjen i den nyanlagte jernbaneundergangen. Først i 1938 ble det anlagt et stoppested på samme sted, og fra den tid ble Sagdalen tatt i bruk som navn både på stoppestedet og området rundt. Tidligere var Gisledal den vanlige betegnelsen.
Nåletelegrafen som ble brukt da landets første telegram 19.desember 1853 ble sendt fra bomvokterstuen i Sagdalen.
Nåletelegrafens historie i Norge
Nåletelegrafens alfabet nedtegnet av en telegrafist ved Randsfjordbanen.
Kartskisse fra 1950 der veisystemet fra 1850 er lagt inn med grønt. Planketrafikken mot Gamle Strømsvei gikk opp Gislebakken. Det måtte anlegges bomvokterstue da Hovedjernbanen kom i 1852-54.
Litteratur
- Bunæs, Steinar 2007: Gisledal mølle. Et hundreårsminne for Strømmen. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner.
- Bunæs, Steinar og Alf Stefferud 2006: Strømmen I. Historien om stedet og folket i hundre år fra rundt 1850. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner.