Branntakster

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy)

I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassens med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen.

I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller.

Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat.

Kjøpsteder

Branntaksasjonene for «den almindelige brandcasse» er ført i protokoller for hvert kjøpsted. Protokollene følger en fast mal og er ført tilnærmet lik for alle de undersøkte kjøpstedene. I hvert kjøpsted ble det valgt et takseringsutvalg bestående av embetsmenn og håndverkere (gjerne snekker, murer og maler), som systematisk noterte beskrivelser av, og takserte, alle eiendommer. I tillegg til egne suppleringstakseringer enkelte år, ble det tatt opp ny taksering hvert tiende år. Branntakstene inneholder detaljer om nær alle bygninger i norske kjøpsteder. Disse er beskrivelser av interiør og eksteriø. Takstene gir videre opplysninger om byggemåte og materialvalg og fargevalg. Spesielt verdifullt stedfast innbo som ovner, vinduer og redskap ble notert. Som en generell bemerkning kan det virke som om takstene i de mindre byene er mer detaljerte og omfangsrike enn takstene for Christiania. Alle byene følger samme mal.

Takstene skulle fornyes hvert tiende år fra 1767, 1777, 1787 og 1797 etc. Praksis førte dog til at takstene fra ti år tidligere ofte ble gjenbrukt og protokollene ligner hverandre i stor grad. Tilføyelser og endringer skulle meldes inn og føres inn i protokoller eller bilag, men dette ser ikke ut til å ha blitt fulgt opp i praksis. Som eksempel kan nevnes at takseringen for Tollboden i Christiania som brant i 1795, og bygd opp igjen har samme tekst i takseringen for 1797 som for 1787.

Branntaksasjonene i denne protokollen omfatter også bredden i byens bebyggelse. Siden de to andre brannkassene var frivillige, inneholder de i stor grad takseringer for de mest verdifulle bygningene. Branntakstprotokollene etter den offentlige «tvungne» forsikringsordningen inneholder også informasjon om de mindre verdifulle bygningene. Bygninger hvor arbeidsfolk og fattigfolk levde. Dette er en sosial gruppe det generelt sett er lite informasjon om i historiske kilder, og bidrar til å gjøre dette kildematerialet spesielt verdifullt.

Christiania bys brannassuransecasse

Christiania bys brannassuransecasse- oversikt i Statsarkivet i Oslo
Foto: A. Pedersen

Branntaksasjonene i byens private brannkasseinnretning dateres tilbake til 1755. Denne forsikringen var frivillig og bygningene er ført ettersom de kom til. Det eldste materiale er organisert i bunker hvor hver adresse har sin egen «sak». Endringer er ført løpende, og taksasjonene ligger som pakkesaker i bunker med 50 saker per legg. Sakene er sortert kronologisk, slik at alle tidligere takseringer følger siste takserings plassering. Slik ligger bygningens hele endringshistorie samlet. Materialet er omfattende og krever rydding før eventuell transkribering.

Det er på et tidspunkt gjort et omfattende arbeid av Statsarkivet i Oslo med å registrere og identifisere eiere og adresser pr. sak. Foran i hver pakke ligger et register, som viser til senere tids påførte saksnummer. Dette letter tilgangen til materialet. Selve sakene er allikevel ført som enkeltsaker, med kopier av korrespondanser, oppnevnelser etc., slik at man må lete for å finne selve taksten.

Landbygningenes branntaksasjonsforretninger

Landbygningenes branntaksasjonsforretninger.
Foto: A. Pedersen

Taksasjonene for landbygningene er ikke ført i protokoller, men ligger i legg på samme måte som Christiania bys brannassuransekasse. Det finnes samtidige lister og registre i noen av pakkene, men disse er lite utfyllende og gir lite informasjon.

Bilagene derimot, selve taksasjonene, inneholder til tider store informasjonsmengder (se for eksempel fra Nedenes bilde 1-15). Det er allikevel varierende notasjonspraksis. Dette synes å bero på hvilken sorenskriver som har stått for utføringen av takseringene. I likhet med i kjøpstedene har det vært oppnevnt en takseringskommisjon, men det synes at dette er oppnevnt pr. sak, og ikke pr. år, slik det er i byene. Innføringene fra Lister Amt har brukt samme mal som kjøpstedenes takseringer.

Takseringene inneholder stort sett bynære hus (forsteder) og større bygninger som hovedhus på gårder.