Bybrannen i Fredrikstad 1830

Her på hjørnet av Toldbodgaten og Voldportgaten begynte brannen. Prestegården ble oppført etter brannen, som ødela tollkasserer Grüners hus fullstendig.

Foto: Trond Svandal

Bybrannen i Fredrikstad 1830 brøt ut i Gamlebyen natten mellom 15. og 16. februar 1830. Brannen skulle utvikle seg til den mest ødeleggende siden katastrofebrannen i 1764, og innen den endelig var slukket 17. februar, hadde hele seks kvartal sentralt i byen brent helt ned.

Brannforløpet

Brannen tok til i tollkasserer Grüners hus på hjørnet av Toldbodgaten/Voldportgaten, hvor den gamle prestegården ligger idag. Her bodde en kaptein Poul Kierulf, og en av tjenestepikene hans oppdaget brannen og fikk reddet kapteinen og konen ut. Brannen tok til rundt klokken halv tolv om natten, og spredte seg raskt. Innen få minutter stod både husene til tollkasserer Wilhelm Ernst Ramm og grosserer Christian Mørch i lys lue. De to bygningene ut mot elven, den gamle Bullgården og den senere Gaaserudgården, var to av byens flotteste privatgårder.

Branninspektør Christen Wilhelm Rosing var raskt på pletten med det som kunne mønstres av byens brannkorps og brannsprøyter, men det monnet lite. Mange rømte etter hvert sprøytene og dro hjem for å redde det som kunne reddes unna brannen. Kommandant Ernst A.H. Lammers mente det ikke var nok til å slukke brannen, og han løslot 160 av festningsslavene slik at de kunne delta i slukningsarbeidet. Han roste dem i etterkant, og hevdet at det var deres iherdige innsats som gjorde at brannen ikke spredte seg til hele byen.

Tross slukningsforsøkene spredte brannen seg østover i løpet av natten, og i seks-tiden om morgenen 16. februar kunne byens borgere konstatere at de seks kvartalene mellom Færgeportgaten og Torvgaten var totalt ødelagt. Hele 43 gårder var nedbrent, og 3 gårder så ødelagt at de måtte rives. De militære kasernene ved Færgeporten ble totalskadd, i likhet med byens rådhus og sogneprestbolig.

Brannens ettervirkninger

Igjen hadde Fredrikstads borgere blitt skadelidene av brann. Noen årsak til brannen ble aldri fastslått, men mange mente at det var uforsiktig omgang med levende lys som var grunnen. Men også denne gangen var det den tette trehusbebyggelsen som gjorde at ilden fikk så godt tak så fort. En reguleringskommisjon ble nedsatt etter brannen, for å vurdere om gatene burde utvides. Det ble ikke ansett nødvendig, men noe mer åpne rom mellom gårdene ble laget etter brannen.

Mange bygninger var ødelagt, og for kjøpmennene var tap av varepartier svært alvorlig. Branninspektør og kjøpmann Rosing led de største tapene. Hans privatbolig i Kirkegaten og spikerfabrikken gikk tapt i brannen. Brigadelege Abraham Falch Siemers var også av dem som led mest skade, med sine 15 barn som skulle forsørges! Militæretaten slapp noenlunde unna brannen, men de gamle kasernene ved Færgeporten ble ødelagt. En militærkommisjon som ble nedsatt etter brannen, anså at det ikke lenger var behov for dem, og de ble aldri gjenoppført. Istedet ble Kommisjongården oppført på resten av kasernen.

På tross av borgernes store tap, gikk gjenoppbyggingen etter brannen relativt fort. Både store og staselige bygårder ble reist, som Rosinggården, Mulvadgården og Den gamle prestegården/Tamburgården i Færgeportgaten. Endel bygninger ble også gjenreist på restene av de gamle, slik som Bullgården i Toldbodgaten.

Kilder

• Dehli, Martin: Fredrikstad bys historie, bd. 2, 1973