Drammens Sparebank

Den ærverdige bankbygningen til Drammens Sparebank på Bragernes torg, bygd etter bybrannen i 1866. Bygningen ble revet for å gi plass til bankens nybygg, Sparebankhuset, som sto ferdig i 1969. Foto fra Drammens museum.

Drammens gamle rådhus før bybrannen i 1866.

Foto: Ukjent.

Drammens Sparebank ble etablert i Drammens gamle rådhus i 1823, som en av landets første sparebanker. Den eksisterte som selvstendig bank helt til 1978, da den gikk inn i Sparebanken Buskerud. Fra 2011 ble den, etter ytterligere fusjoner, en del av DnB NOR.

Etablering av banken

31. mai 1823 var Bragernes torg full av folk som ventet på å bli sluppet inn i den nystiftede Drammens Sparebank. Banken hadde leid et rom i det gamle rådhuset. "Inne i lokalet gjorde kasserer og bokholder David Dietrichs seg klar til innrykket. Protokollen lå oppslått på det malte bordet. Fjærpennen sto klar i holderen. Kontrabøkene lå i en bunke foran ham. I et annet rom ruvet ei tung og solid kiste i et lite ”hvelv” med jerndør og en halv meter tykke vegger i hollandsk murstein. Kista skulle sikre bankens pengebeholdning og dokumenter."

Direksjonen

Bankens direksjon var valgt på bankens stiftelsesdag 25. mars 1823 og besto av archivarus Nils Wulfsberg, kjøpmann T. O. Bache, konsul M. L. Madsen, kjøpmann Peder von Cappelen, assessor H. Plaudan, stadshauptmann A. C. F. Grøner, kaptein Ths. Bang, kjøpmann A. H. Kiær og kjøpmann Søfren Bloch.

Alle innbyggerne i Drammen og i de ni prestegjeldene i distriktet hadde de fått innbydelse om å benytte banken. Innbydelsen var skrevet av Nils Wulfsberg og trykket i 6000 eksemplarer. Den sluttet med ordene: ”Guds Fred, Held og Velsignelse over Indvaanerne i Drammen og dens Omegn, over Enhver der har begynt og vil fortsætte denne gode Gjærning, og over Drammens Sparebank og den Indflydelse, den vil kunne have paa hver den, der retteligen skjønner og flitteligen vil arbeide til dens velgjørende Øiemed!”

Åpningsdagen

Kunder fra alle samfunnslag, mange fra allmuen, ankom banken. "Kasserer David Dietrichs fikk en strevsom arbeidsdag. En ny kunde kom stadig fram til bordet hans. Kontonummer, navn og beløp skrev han inn i den store protokollen, deretter i kundens kontrabok som hadde rubrikker for spesidaler, skilling og mark (ort). 12 skilling var det minste beløpet som kunne settes inn. Pengene la han midlertidig i et låsbart skrin."

Da banken stengte den første dagen var det kommet inn 200 spesidaler (800 kroner) fra 163 innskytere. Drammens Sparebank hadde fått en vellykket start, og i tiden som fulgte holdt banken åpent på lørdag kveld fra kl. 18 til 20. To direktører fra bankens direksjon var alltid til stede sammen med kassereren. Det var altså byens mest fremtredende menn som etter tur tok imot penger fra kunder som i stor grad tilhørte den menige allmue. Men ikke alle hadde mulighet til å oppsøke banken i den korte åpningstiden. Derfor kunne direktørene ta imot penger utenom de to knappe timene. Innskyteren fikk da med seg en liten bok med beløpet innført og direktørens kvittering.

De første låntakerne

Lån skulle i følge bankens lover fortrinnsvis gis til personer som hadde innskudd i banken og som ville begynne en næringsvei eller annen nyttig virksomhet. Det første lånet ble gitt en uke etter åpningen til bøtker Malmquist. Det var på 100 spesidaler og ble bevilget i form av en vekselobligasjon med tilbakebetaling over tre måneder. Kjøpmennene Album, Eckersberg og Borelly var bøtkerens garantister. Etter fem års drift begynte banken å få betydning også for næringslivet i Drammen. Flere kjente forretningsmenn i byen lånte 1200 kroner, som var maksimumsgrensen for et enkelt lån.

Innskyterne

Etter det første driftsåret hadde Drammens Sparebank fått 434 innskytere. Direksjonen uttrykte glede over at spesielt mange arbeidsfolk og folk i lignende stilling var blitt kunder. De fordelte seg slik på yrke og stand: 170 daglønnere, 110 barn, 19 tjenestefolk, 36 håndverksmestre, 17 håndverkssvenner, 16 kjøpmenn, 11 ugifte fruentimmer, 7 kontorbetjenter, 1 student, 5 enker, 4 politimenn, 3 skippere og sjømenn, 3 høkere, 2 kommuner, 2 undertollbetjenter, 1 skolelærer og 27 utenbysboende.

Direksjonen var fornøyd med kundene og bankens fremgang. Like fornøyd syntes de ikke å ha vært med uttakene. Disse var særlig store i slaktetiden, til jul og til byens marked.

Sparebankens grunntanke var at den gjennom sparing skulle oppmuntre folk til å legge til side en liten skjerv nå og da. Det var særlig alle som levde i små kår som banken ville hjelpe til sparsommelighet og en tryggere eksistens. Eller for å uttrykke det slik det sto i innbydelsen til å danne Christiania Sparebank i 1822: ”Banken skal åpne adgang til, især for arbeids- og tjenestefolk og sette inn enhver sammenspart skjerv på rente så at den mindre formuende kan ha noe å ta til ved å begynne en næringsvei, inntre i ekteskap, på nødens dag eller i den besværlige alderdom.” Det sosiale innholdet i sparebanktanken var ikke til å ta feil av.

Litteratur og kilder

• Jacobsen, John Willy: Drammens sparebank. Fra det nedlagte nettstedet historieboka.no.
• Drammen byleksikon
• geni.com