En vise om veianlegget Dalen-Mo og Vinje
«En vise om veianlegget Dalen-Mo og Vinje» er et skillingstrykk, datert 1896. Teksten ble skrevet av Sveinung Ellevsen Lunde, gråsteinsmurer, til den danske melodien «Vift stolt på Kodaans bølge» av Rudolf Bay.
Teksten
1.En vise vil jeg synge alt om et veianlegg,
som går fra Dalens brygge til Vinje prestegjeld,
så her hvor før var vildsomt og bare fjell og ur,
nu med karjol og trille man kjøre kan en tur.
2.I seks år har man drevet og bygget denne vei,
men er ei ferdig blevet så fort det går jo ei.
Nu strever vi på Dalen alt med den store bro
som skal forbinde Eidsborg med prestegjeldet Mo.
3.Og denne store jernbro vil bli en raritet,
her opp i ødemarken hvor man har litet sett,
det er jo godt at noget man have kan igjen,
for det er altfor broket med skatteskillingen.
4.Ja skatten er nu lignet av våre venstremenn,
og de har så velsignet holdt av arbeideren.
For så programmet lyder, man hjelpe bør de små
dog gjerne om man kunne man ville helt dem flå.
5.Ja disse bønder siger: Lett slusken penger får,
og derfor mer de ligner i skatt oss år for år,
får slusken tyve kroner, får bonden ikke ni,
men slikt er urettferdig ja simpelt snikeri.
6.For her i Telemarken det er de beste menn,
som ligner skattebyrder hver tenker på sin grend,
når arbeidsmann som sitter med kone og de små,
en to-tre kroner tjener han sytten skatte må.
7.Ja våre stortingsmenner de tanker nok som så:
Vi med direkte skatter skal større likhet få.
Men våre pengemenner de har et annet skjønn
og de tar hele skatten av arbeidsmannens lønn.
8.Ja folk i disse dale som store huse har,
i ledigt rom så gjerne en slusk til leie tar,
for åtte kroner måneden de får et lite bur
som kanskje er litt bedre enn bondens eget skur.
9.Ja handelsmann og bønder vi her vil tage fram
de syntes ei i livet at have minste skam.
Så stor prosent de tager av hva de lar oss få,
men enda deres varer er bare så som så.
10.Og hver mann kan jo tenke at det blir ikke rart
og i den kolde vinter ni timer går ei snart,
i forskudd får vi bare en krone trettifem
og fjorten dar det varer hver gang vi hever dem.
11.Jeg har ei lenge været ved denne nye vei
jeg kom her i fjor sommer så lenge er det ei,
jeg kom her opp i Dalen, med kone og tre små
men huset det var dårlig og veden den er rå.
12.Ja pikene her oppe, de har nok slusken kjær,
det kan man der av vite så mange gifte er.
De har gått bort fra hjemmet, forlatt sin far og mor
og følger nu med mannen hvor helst han gjerne bor.
13.Ja her omkring på Dalen, finns noen rare rom
hvor man kan sitte rolig til pungen den er tom,
med brennevin og bayer så penger går som sand
og folk de går på fire og mister sin forstand.
14.Og hør nu kamerater og ta et ærlig råd,
sky slike stygge bøner og barns og konens gråt,
la disse sultne verte få drikke selv sitt kram
og la de udyr sitte og samle last og skam.
15.I øvre Telemarken der finnes litt av hvert
ja der er også kvinner som holder litt konsert,
for der går ut på kvelden og drikker øl og dram
og søker karmanns følge og har ei minste skam.
16.Titt sorgens budskap meldes, hvor der blir anlagt vei,
et offer titt det kreves og blod det spares ei.
Akk hjertet sammen krympes med mangt et sorgens bud
og mange bønner sendes i jammer opp til Gud.
17.Fra åsgrend ned mot Lien et liv der måtte gå,
Svend Åmås ifra Tørdal, der døden skulle få,
det var en ynk at skue for alle som fikk se,
den unge mann der ligger i jammer og i ve.
18.i korthet jeg vil melde hvorledes det gikk til,
med hakken i fra uren han grus bortgrave vil,
da var det at det hendte en dynamitt der lå,
den var trådt ned i jorden, så man den ikke så.
19.Og derfor hør I baser, hva her jeg sige må
alt sprengstoff bør I alltid forsiktig passe på.
Så det ei slenges og ligge og volde kval og død,
ja liv derved kan spilles og skapes kan stor nød.
20.Og når man nu betrakter hvor ugjevnt veien går
så skal man også skjønne det koster arbeidsår.
At bryte vei i fjellet og bygge bro og kar
ja det er minnesmerker som slusken reist seg har.
21.Ja snart er veien ferdig så fritt man kjøre får,
det hele lange stykket som opp fra dalen går.
Ved Lia veien deles så der det bliver to
den ene opp til Næsland den andre vest til Mo.
22.Nu må jeg slutte visen og sangen min er endt,
men først jeg ville gjerne det skulle bli bekjent,
at her på veien har vi så pene oppsynsmenn
og ingeniør så hyggelig at de er alles venn.
23.Om nogen lyster vite hvem visen diktet har
så er det Sveinung Lunde ifjor jeg tiltalt var,
fordi jeg hadde skrevet om Skiens politi
men når man sannhet skriver så blir til slutt man fri.