Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg
Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg (født 1. desember 1781, død 16. april 1857) var offiser og baron. Han er mest kjent for å ha beordret militært personell til å gripe inn mot folkemengden i det såkalte "Torgslaget" i Christiania (Oslo) 17. mai 1829.
Familie
Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg var sønn av minister (ambassadør) Frederik Anton lensgreve Wedel Jarlsberg (1748–1811) og Cathrine von Storm (1756–1802). Han var sønnesønns sønnesønns sønn av lensgreve og kommanderende general i Norge Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg (1641–1717) og bror av Herman lensgreve Wedel Jarlsberg (1779–1840). Den 16. november 1805 giftet Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg seg med Juliane Wilhelmine von Benzon (15.11.1783-24.10.1853), datter av amtmann Peter Ulrich Friederich von Benzon (1760-1840) og Juliane Wilhelmine Wedel Jarlsberg (1753-1802). Baron Wedel Jarlsberg hadde følgende barn:
- Juliana (Julie) baronesse Wedel Jarlsberg (1818–1872), senere overhoffmesterinne, gift med kommandørkaptein, øverste kammerjunker (hoffsjef), hoffmarskalk, kabinettskammerherre Frederik (Fritz) Joachim baron Wedel Jarlsberg (1819-1880). De fikk sønnen Frederik (Fritz) Hartvig Herman Wedel Jarlsberg (1855-1942), som ble minister (ambassadør) og var Norges betydeligste diplomat i første tredel av 1900-tallet.
Barndom og ungdom
Ferdinand Carl Maria baron Wedel Jarlsberg ble født i Napoli, hvor faren på dette tidspunktet var dansk-norsk ambassadør. Ferdinand hadde den ære å bli holdt over dåpen av dronningen av Napoli, Maria Carolina, og ble derfor oppkalt etter henne. Men også kong Ferdinand 4.s navn måtte med, og slik ble det Ferdinand Carl Maria. I januar 1785 flyttet familien Wedel til Haag hvor Frederik Anton var blitt ambassadør, og i juni 1788 kom Ferdinand for første gang til Norge. Han og familien flyttet til familiens herresete Jarlsberg utenfor Tønsberg. Her fikk Ferdinand og storebroren Herman skikkelig undervisning av en teologistudent. Året etter flyttet familien med unntak av faren til Slesvig, men i 1790 flyttet familien igjen, denne gangen til London hvor faren Frederik Anton var blitt utnevnt til Danmark-Norges ambassadør. Ferdinand og storebroren Herman fortsatte å få privatundervisning i hjemmet, noe som på denne tiden var vanlig for barn av adelig herkomst.
I 1797 flyktet moren Cathrine fra sin voldelige og tyranniske mann. På flukten hadde hun med seg sin eldste datter Julie. Igjen satt Herman og Ferdinand og deres fire yngre søsken. Herman og Ferdinand hadde hjulpet moren og storesøsteren med flukten. Cathrine og datteren Julie flyttet til København og moren tok ut seperasjon i desember 1797, som Anton Frederik aksepterte og som fikk kongelig godkjennelse måneden etter. Anton Frederik godtok også at Cathrine skulle få de to gjenværende døtrene over til seg i Danmark. I juli 1798 var de to søstrene Caroline og Helle fremme hos moren. Men Herman og Ferdinand satt igjen med to yngre brødre. I juni 1799 flyktet også Ferdinand og Herman fra den despotiske faren og reiste først til Langesund og deretter til København. Ferdinand var da sytten og et halvt år og Herman nesten tjue år.
Virke som offiser
Ferdinand Wedel Jarlsberg gikk kort tid etter ankomsten til København i juli 1799 inn i garden til hest. Han kom til å bli en militær til fingerspissene. Allerede bare åtte og et halvt år gammel, i juli 1790, hadde han blitt tatt opp som kornett (fanebærer) ved garden til hest i København og i 1792 ble han forfremmet til sekondløytnant også det ved garden til hest. Dette var bare formelle stillinger som antakeligvis hans far hadde sørget for at han fikk. Ferdinand Wedel ble forfremmet til premierløytnant i januar 1801, og han ble rittmester i 1804. I 1807 kjempet han mot britene under bombardementet av København. Etter oppløsningen av unionen mellom Danmark og Norge våren 1814 tok han avskjed fra den danske hæren og i november samme år ble han utnevnt til major i det norske kavaleriet. I januar 1818 ble baron Wedel forfremmet til oberstløytnant og ble sjef for Akershusiske ridende jegerkorps. I september samme år fikk han opprykk til oberst. I mai 1819 overtok han kommandantskapet på Akershus festning. I juli 1823 ble han generalmajor og sjef for kavaleriet. 10 år senere, i juli 1833, ble baron Wedel utnevnt til generalløytnant. I 1836 ble han øverstkommanderende for den norske hæren, det samme året som broren Herman ble stattholder i Norge. Ikke på mange hundre år i Norgeshistorien, hadde to norske brødre hatt så mye samlet makt.
Ferdinand Wedel Jarlsberg har i snart 200 år blitt husket, hatet og foraktet for at han beordret militært personell satt inn mot folkemengden under det såkalte Torgslaget i Christiania 17. mai 1829. Bakgrunnen for "Torgslaget" var at kongen, Carl Johan, året før hadde lagt ned forbud mot feiring av nasjonaldagen, fordi Stortinget hadde markert 17. mai i 1827. 17. mai 1829 falt på en søndag. Det var fridag, og i Christiania var det en varm fin vårdag. Klokken seks på ettermiddagen var dampskipet "Constitustionen" forventet å legge til kai i Christiania. Det samlet seg en rekke folk ved bryggen denne ettermiddagen og ropte hurra for "Constitutionen" da dampskipet la til bryggen, og i disse hurraropene lå det en dobbel betydning. Det kunne tolkes som et hurra for dampskipet "Constitutionen", og det var ikke uvanlig at folk gikk ned til kaien og ropte hurra for dampskipet når hun ankom byen, men det kunne også tolkes som et hurra og en hyllest til selve konstitusjonen, altså grunnloven av 17. mai 1814. Mens skipet var på vei inn, ropte Henrik Wergeland: "Leve Constitutionen! Hurra!" fra festningsvollene på Akershus festning. Det var selvsagt ikke skipet Wergeland hilste; han ropte egentlig et lett kamuflert "Leve grunnloven", og dermed trosset forbudet mot å markere 17. mai. Etter at "Constitutionen" hadde lagt til kai beveget folkemassen på 300-400 personer seg opp mot Stortorget foran Vår Frelsers kirke, i dag Oslo domkirke. Det lokale politikorpset observerte dem og noterte ned hvem som ropte hurra. Politiet ba folk gå hjem, men det nektet de. Mange var nysgjerrige på hva som ville skje. Politiet innkalte sivile forsterkninger, men det hjalp ikke. Klokken ti på kvelden skulle gatene være tomme, men folk ble værende. Politimesteren Ole Gjerdrum ble nervøs da han ikke fikk folkemengden til å spre seg, og da klokken 10 nærmet seg erklærte han at han måtte få bistand fra det militære dersom folk ikke ville gå hjem. Stattholderen grev Baltzar Bogislav von Platen, baron Wedel Jarlsberg og andre av byens myndighetspersoner samlet seg i et møte på rådstuen hvor de fant frem en opprørslov. En mann ble sendt til torget for å lese opp anmodningen, men det var bare de nærmeste som hørte ham. Da dette ikke ga noen virkning, anmodet baron Wedel Jarlsberg om å sette inn militære styrker fra Akershus festning, som stod under hans kommando. Von Platen gikk med på dette etter først å ha rådført seg blant andre med justisministeren Paul Holst. Under Wedel Jarlsbergs ledelse skulle de militære rydde gatene. Først ble åtte kavalerister satt inn mot folkemengden og en rekke mennesker ble ridd ned. Folk reagerte med forferdelse og vantro. Deretter ble infanterister fra festningen, som hadde fått udelt skarpe skudd, satt inn. Ingen skudd ble avfyrt, men soldatene slo med geværkolber og børsepiper. Kavaleristene slo med sabler. Folk søkte tilflukt i trappene omkring torget eller forskanset seg på hauger med oppstablet brostein. Henrik Wergeland som var iført sin studentuniform fikk jakken revnet av et sabelslag. Wergeland kom til å hevne seg ved å tegne en karikatur av selve torvslaget der han blant annet tegnet baron Wedel Jarlsberg i gallauniform med en iøynefallende fjærdusk, og Wergeland skrev også en farse om Torvslaget. Langt mer alvorlig enn at Wergeland fikk ødelagt sin studentjakke, var at rundt 30 personer ble skadet under torvslaget, en del alvorlig, men ingen døde. Etter Torvslaget var skandalen et faktum og folket var rasende.
Allerede dagen etter, 18. mai, ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon for å finne ut hva som faktisk hadde skjedd, og rundt 300 personer ble kalt inn og fortalte hvor de hadde vært og hva de hadde sett og gjort denne dramatiske dagen. Maktbruken som hadde blitt brukt mot folkemassen er et typisk eksempel på hvor raskt Europas øvrighet slo ned tilløp til folkelig oppstand på 1800-tallet. Likevel ble stattholder von Platen tillagt ansvaret for maktbruken, siden han var den formelle øverstkommanderende for den norske hæren. Undersøkelseskommisjonen førte ikke til at noen ble dømt, men baron Wedel Jarlsberg ble kritisert av kommisjonen for sitt medansvar, men han ble frikjent av kongen. Torgslaget kom til å virke stimulerende for feiringen av nasjonaldagen og ble på den måten et gjennombrudd for denne.
Baron Wedel Jarlsberg var en viktig deltaker i den nasjonale legitimeringen av forsvaret i unionstiden. Like etter at han var blitt utnevnt til kommanderende general i 1836, fikk han en stor sak på sitt bord; innstillingen fra forsvarskommisjonen av 1836. Kommisjonen kom med mange forslag om nye festninger, og Wedel Jarlsberg avviste dem alle, med ett unntak: Han gikk inn for å befeste Christianiafjorden i Drøbaksundet. I 1846 ble det vedtatt å bygge kystfestningen Oscarsborg, og i 1853 stod hovedfortet ferdig. Sett i ettertid av hva som skjedde under invasjonen av Norge 9. april, da Oscarsborg stoppet det tyske panserskipet "Blücher" må man kunne si at historien reiste ham et nasjonalt-militært minnesmerke, og som mye oppveier minnet om den militante og antidemokratiske opptreden han utviste under Torgslaget i 1829.
I 1850 bidro baron Wedel Jarlsberg til en avgjørende modernisering av forsvaret ved omorganiseringen av hærens generalstab etter prøyssisk mønster, men med et viktig unntak: Den prøyssiske generalstaben hadde faste stillinger. Den nye norske staben ble bemannet med innkommanderte offiserer, som etter endt tjenestetid i generalstaben gikk tilbake til felthæren. På denne måten forhindret man fremveksten av en isolert offiserselite. Politikerne hadde fortsatt kontrollen over offiserskorpset. Samtidig ble offisersyrket gradvis en kunnskapsbasert profesjon basert på standardisert utdannelse og maktkompetanse som hadde et særlig ansvar for nasjonens ytre sikkerhet. Generalstaben ble gjennom systematiske krigsspill, hvor nesten hvem som helst kunne spille rollen som angriper (også Sverige), et permanent kontor for trusselproduksjon og militærteknologisk lobbyisme. Generalstaben ble også en propagandasentral for de militærfaglige interessene mot Stortingets sparepolitikk. Generalstabens arbeid førte til en forholdsvis kraftig norsk opprustning i 1890-årene.
I 1850 måtte baron Wedel Jarlsberg gå av som øverstkommanderende for hæren, på grunn av at han motsatte seg å tilpasse hæren etter Sveriges mønster og behov.
Hoffembetsmann og deltaker i Christianias sivile liv
Selv om baron Wedel Jarlsberg var militær til fingerspissene, var han som representant for landets embetsmannselite også deltaker i hovedstadens sivile liv. Han var med på opprettelsen av Christiania Sparebank i 1826, og han var formann i direksjonen for Christiania Theater i perioden 1841-1850. I Ferdinand Carl Maria baron Wedel Jarlsbergs tid som kommandant på Akershus festning var også festningen landets hovedfengsel og han var derfor medlem av flere kommisjoner som ble nedsatt for å reformere straffeanstaltene i landet. Han håndhevet "med kraft" disiplinen i festningens straffeanstalt.
Ved siden av offisersgjerningen hadde også baron Wedel Jarlsberg en karriere som hoffembetsmann. Samtidig som han trådte inn i den norske hærens tjeneste i november 1814, ble han utnevnt til sjef for den nye unionskongen Carl 2.s (13.) norske hofforvaltning og adjutant hos kronprins Carl Johan. Etter at Carl Johan var blitt konge, ble Ferdinand Carl Maria baron Wedel Jarlsberg første hoffsmarskalk i 1828. I 1839 ble han sjef for adjutantkorpset og øverste kammerherre. Da Oscar 1. ble svensk-norsk konge i 1844, ble baron Wedel Jarlsberg sjef for Oscar 1.s norske hoff.
Ferdinand Carl Maria baron Wedel fikk også flere ordener. Allerede på stiftelsesdagen av St. Olavs Ordenen 21. august 1847 ble han utnevnt til storkors av St. Olavs Orden, og i 1850 fikk han Borgerdådsmedaljen i gull 1850. Baron Wedel Jarlsberg var dessuten ridder av den svenske Serafimerorden og hadde også storkors av Svärdsorden.
I 1850 avgikk Ferdinand Carl Maria baron Wedel Jarlsberg som kommanderende general, men fortsatte som hoffsjef for Oscar 1.s norske hoff og var det frem til sin død. Selv om baron Wedel Jarlsberg var pensjonert som general, fikk han fortsatt bo i Fideikommisgården (Fred Olsens gate 11) som var embetsbolig. De siste årene bodde han sammen datteren Julie og hennes mann Frederik (Fritz) Joachim baron Wedel Jarlsberg og deres barn i Fideikommisgården, hvor også dattersønnen, den senere minister, Frederik (Fritz) Hartvig Herman Wedel Jarlsberg ble født i 1855. Ferdinand Carl Maria baron Wedel Jarlsberg døde i Christiania 16.april 1857.
Litteratur
- Anker, Carl Johan: Biografiske data om 330 norske, norskfødte eller for nogen tid den norske armé generalspersoner 1628-1885. Kristiania 1885.
- Berg, Roald: Profesjon-union-nasjon 1814-1905, bd. 2 i Norsk forsvarshistorie, Bergen 2001.
- Berg, Roald: "Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg" i Jon Gunnar Arntzen m.fl. (red.), Norsk biografisk leksikon, 2. utgave. Oslo 1999-2005.
- Storsveen, Odd Arvid: "Baron blod i virkeligheten? Torgslaget i perspektiv", i Fortid (Historisk studenttidsskrift, UiO), nr. 1. 2004.
- Vogt, Carl Emil: Herman Wedel Jarlsberg. Den aristokratiske opprøreren. Oslo 2014.
- Wedel Jarlsberg, Fritz: Reisen gjennem livet. Oslo 1932.