Ferjeveien (Sandefjord)
Ferjeveien på Vesterøya i Sandefjord kommune går sørøstover fra Framnesveien til Øvre Huvikvei og er ca. 560 meter lang.
Ferjeveien har navn etter det tidligere fergeleiet for Framnæsferja. I 1931 ble veiens første del opp til Huvikveien navnsatt som Ferjebakken. Siden, uvisst når, har navnet blitt endret til dagens Ferjeveien og vedtatt fram til Øvre Huvikvei.
Navnet minner om en epoke av byens liv da det hver halvtime gikk ferje mellom Sandefjord havn og Framnes. D/S Huvig tok 34 passasjerer og hadde ruta fra 1902 til 1908. D/S Huvig II tok 75 passasjerer og var i drift fra 1908 til 1921. Da kom Framnæs II som kunne ta 182 passasjerer, og dette var verdens største elektriske ferje. Den hadde likedannet baug og hekk med propell i begge ender. Framnæs II var 68 fot lang og 17 fot bred og hadde en bemanning på to, føreren og billettgutten, ofte kalt «størrmann». I 1933 ble de elektriske motorene skiftet ut med dieselmotorer. Seks minutter tok turen mellom Sandefjord havn og Framnes, eller «New York» og «Brooklyn», som anløpsstedene ofte ble kalt på folkemunne. I 1957 ble ferjetrafikken innstilt. I alle år, fra 1902 til 1957 var billettprisen uendret; 5 øre for de daglige trafikanter og 10 øre for de øvrige. Ansatte ved Framnæs Mek. Værksted hadde egne «mynter».
I dag holder Gokstad kystlag til på det gamle ferjeleiet på Framnes.
Ved enden av Ferjeveien, nær Vesterøy kirke, står Huvikeika, som kan være Sandefjords eldste tre.
Kilder
- Kartverket, norgeskart.no
- Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, lokalhistorisk stedsnavnsleksikon, Sandar Historielag 2008.
- Rutebilhistorisk Forening, avdeling Vestfold: Rutebil nr. 113, februar 2011.
- Norsk Skipsfartshistorisk Selskap, Skipet: Ole H. Elgesem: Framnæs mek. Værksted, fra kjølhalingsplass til moderne verksted