Kjeldearkiv:Fimbul nr 1 (prøvenr) - 1976
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd
Fra nemnda
av Turid Skoglund Leiros, Formann i bygdeboknemnda
Kommunen har i år utpekt en ny bygdeboknemnd som består av 5 medlemmer:
Eva Svendsen, Tårstad
Terje Bautz, Liland
Turid Skoglund Leiros, Liland
Kjell M. Pedersen, Bogen
Olav Winnem, Botn
Vår oppgave skal da være å komme fram til en bygdebok etter hvert. Nå har enkelte her i kommunen arbeidet med innsamling av stoff i mange år, men en har ikke klart å få samlet og registrert dette materiale. Bygdeboknemndas første og viktigste arbeid blir derfor å få samlet og registrert stoff som finnes. Vi ber dere være behjelpelige med dette arbeidet slik at verdifullt stoff og bildemateriale som dere kjenner til, ikke blir ødelagt pga uforsvarlig lagring, brann etc.
Nå er det ikke bygdeboknemda som skal skrive historien om Evenes, det er det befolkningen i Evenes som skal gjøre. Det er folk rundt omkring her i kommunen som sitter inne med de kunnskaper og den viten som vi i bygdeboknemda skal prøve å sammenholde til en lokalhistorie.
To spørsmål melder seg som meget viktige i dette arbeidet.
- Hvordan skal vi få i gang en "samtale" mellom folk i bygda og den nemnda som er utnevnt?
- Hva slags viten og kunnskaper er viktige i lokalhistorisk sammenheng?
Dette heftet er et forslag fra oss om en måte å "snakke sammen" på. Vi vil også gjerne ha forslag fra dere om andre måter.
På det andre spørsmålet skal jeg ganske kort skissere opp hva slags stoff vi vil dere skal være oppmerksomme på.
En lokalhistorie skal prøve å gi et samlet bilde av folkelivet i bygda i fortid og nåtid. Den skal fortelle om folk i arbeid og fest, - om tro og tradisjon, - om samliv og samarbeid, - om båt og bruk.
Hva kan så fortelle oss dette? Fortellinger fra eldre som husker, bilder, skrifter av forskjellig slag, rester av gamle bygninger, navn fra innmark og utmark osv.
Så vil jeg til slutt ønske dere velkommen til et samarbeid og håpe at vi med tiden kan samle så mye lokalhistorisk stoff at vi kan få til en bygdebok.
av Odd Mortensen
Mange har prøvd å finne en rimelig forklaring på hvordan navnene Lofoten og Ofoten har oppstått. Joh. G. Reppe skriver i "Tillegg til Ofotens Tidende" i 1939 følgende:
"Det synes som at våre forfedre når de første gang bosatte seg i et distrikt som tidligere var ubebodd og uten navn, ofte sammenliknet lokalitetene med et dyrs eller en fugls fot med tilføyelse av foti eller fota (fot). Dette må bl a være tilfelle med det nuværende Flakstadøy, hvis opprinnelige navn var Vargfot=Ulvefot. Vestvågøy, hvis navn til ca 1790 var Lofoden, som jo betyr Gaupefot, det svenske navn for Gaupe som er "Lo". Gårdsnavnet Olfoten i Herøy, formodentlig opprinnelig Uglefoten, stedsnavnet Følfoten ol. Det er forklaring at den temmelig lange og smale Ofotfjorden med sine sterke forgreininger ved sin indre ende kunne bli sammenliknet med en fugls for, og det er overveiende sannsynlig at 1. ledd i Ofotens navn inneholder et dyr eller fuglenavn med tilføyelse av fot. Tar en kartet for seg er ikke Ofotfjorden ulik en fuglefot. Ofoten har som oftest vært skrevet med O, men også med Å. I Ofoten og deromkring sier man ikke Årfugl, men Orfugl og Or, og dette har selvsagt alltid vært tilfelle i Ofoten. Det antas at Ofotens opprinnelige navn har vært Orfoti og at r i tidligere tider har falt ut av navnet, som nå har blitt skrevet som før nevnt. Er foranstående tolkning riktig skulle Ofoten bety Årfuglfoten."
Reppes forklaring har en rimelig grad av sannsynlighet, men grunnlaget for tydningen av navnet Lofoten er etter min mening noe tynt, og jeg skal komme litt inn på dette senere.
Først vil jeg prøve å antyde en annen mulig forklaring på nevnte navns opprinnelse. Siste ord i sammensetningen -foten, kan det ikke være særlig tvil om. Det må komme av gammelnorsk fótr m=fot (både om fotblad og hele beinet) (også om labb på dyr). Men ordet fot brukes også i overført betydning f eks fjellets fot/foten av fjellet.
Så til navnenes første ledd: Ló/O. Lo- finner en igjen i gammelnorsk (f og n) i stedsnavn f eks Lo i Oppdal, Lom og også i sammensetninger f eks Oslo. Ordet brukes i nynorsk den dag i dag lo f = eng, slette. Tenker vi så på de mest karakteristiske trekk ved naturen i Lofoten (den gang bare Vestvågøy) - stupbratte fjell nesten loddrett på flate sletter eller enger og har i minnet at ordet fot ofte brukes i overført betydning og betyr overgangen fra mer flatt terreng til fjell - må det være nærliggende å tro at Lofoten (gammelnorsk Lofot = Vestvågøy) ganske enkelt betyr slettefoten, altså fjellfoten som går over i sletter.
O- kan komme fra gammelnorsk forstavelse o- eller u- (bruken skifter med dialektene). I Nord-Norge brukes formen o-. Denne forstavelse gir oftest ordet motsatt betydning av den grunnordet har. Navnet Ofoten finnes i gammelnorsk i formene Ófóti, Ófótr, Ófóta(ns) fjǫrðr og betegner bygd/fjord. Ofoten skulle om denne tolkning er riktig bety Ufoten i betydning ikke fot, manglende fot eller kanskje deformert fot, klumpfot. Ser en igjen på naturen - denne gang i Ofoten - ser en at denne beskrivelse er ganske dekkende.
Ófóti er også navn på en jotun. Om denne jotunen har fått sitt navn på grunn av små fotblad eller en forkrøblet fot har ikke lykkes meg å finne ut ennå. Det kan også tenkes at Ófóti var utstyrt med fuglefot, nemlig en orrefot. Dette vil i tilfelle støtte Reppes forklaring, for at ordet Ófóti - enten det betegner landskapet eller jotunen - på den tid beskrev et og samme fenomen eller en og samme egenskap, er svært sannsynlig.
Styrken i Reppes forklaring er, som han sier, at våre forfedre ofte ga lokalitetene navn etter et dyr eller fugl med tilføyelsen fot. Hans forklaring på navnet Lofoten synes imidlertid noe usannsynlig i og med at han må ty til den svenske betydningen av ordet lo=gaupe. Det gammelnorske ordet for gaupe er gaupa f og det er dette som brukes båte i Ofot og Lofot dialektene. Men det gammelnorske lo- var også et fuglenavn =heilo. Denne vadefuglen er jo å finne i hele landsdelen i sommerhalvåret. Er det ikke rimeligere å tro at Lofoten har fått sitt navn etter denne fuglen enn etter det svenske ordet for gaupe?
Rim og regler i Evenes
av skoleelever på Liland og bygdeboknemnda
Kan du et gammelt barnerim, ei regle eller en gammel barnesang? Der er kulturverdier og bør tas vare på. Skriv ned det du husker og send det til oss..
Elle melle deg fortelle ...
For å se om barna nå bruker de samme leker og rim og regler som "vi brukte i gamle dager", fikk vi elevene i 2. og 3. klasse på Liland skole til å skrive ned de lekene de kjenner til.
Besvarelsene kan vi dele inn i tre grupper
- Rim og regler til telling
- Sangleker
- Leker med "talekor"
En annen hensikt med dette er å hindre at leker, rim og regler som barna ikke bruker nå, skal gå i glemmeboken. Derfor vil jeg oppfordre dere som husker andre rim til å skrive dem ned og sende dem til bygdeboknemnda. Vi vil også gjerne ha andre viser og vers, barnerim, voggeviser osv.
Elevenes besvarelse 1
Elevenes besvarelse 2
Skal bygdeboknemnda skrive bygdebok?
av Terje Bautz
Ja, gjerne, men det bør ikke bli den viktigste delen av arbeidet. Personlig liker jeg ikke bygdebøker. De er som regel i skinnbind og dyptrykk, inneholder en mengde fine gamle navn og har som regel liten funksjon utover å være bokhyllepynt. Bygdeboknemdas hovedoppgave må ligge i arbeidet som kommer før bygdeboka. Nemnda bør arbeide for å bli en sentral og et sentrum for fortidsinteresse. I dette arbeidet må tilbakeføring av informasjon stå sentralt og her hører tidsskriftet hjemme. Herved foreslås en tredelt formålsparagraf for "småskriftet" i det videre arbeidet:
- Småskriftet skal være et forum for fortidsinteresserte.
- Det skal samle og formidle informasjon, og
- Det skal hjelpe bygdeboknemnda til å arbeide mot delmål som blir litt mer overkommelig enn bygdeboka.
Kunngjøring!
BYGDEBOKNEMNDA DISPONERER BRANNSIKKER OPPBEVARINGSPLASS FOR SINE PAPIRER. LA IKKE DINE LIGGE OG SLENGE, VI KVITTERER FOR ALT VI MOTTAR.
Kaia i historisk lys. Ekspedisjonskai på Liland
av Terje Bautz
Forord
Det bidrag til kaihistorie som her presenteres er ikke en dyptpløyende avhandling og gir seg ikke ut for å være historisk korrekt i detaljer. Bidraget er et forsøk på å vise at det er mulig å samle informasjon og presentere den uten nødvendigvis å være forfatter eller forsker. Det er opp til leseren å peke på feil og å utfylle der det er mangler. Dette er et av mange kapitler i Evenes' kaihistorie. Du må skrive ditt bidrag.
Innledning
Kaia er ikke et gammelt fenomen i den form vi kjenner den idag. Den kom som svar på et behov da gods- og personbefordring i organisert form overtok for de mer eller mindre tilfeldige anløp på privat initiativ. Med faste anløp fikk kaia et sosialt aspekt i tillegg til det mer iøyenfallende merkantile. Kaia ble informasjonssted på linje med kramboden. Her blåste vinder fra utenverdenen og ga perspektiv på samtalen. Det fantes kaier før ekspedering ble organisert. Jektbruk og kramboder hadde sine privatkaier, men regelen var nok helst at småbåter tok gods til og fra skip på reden. Kaias historie hører egentlig hjemme i en større utredning om kommunikasjoner. Gamle veianlegg og kaier samt bruk av båt kunne fylle tittelen: "Fra båthavn til lufthavn".
Ekspedisjon på
Den aller første ekspedering på Liland foregikk antakelig fra Klæboes jektbruk. Her fantes to større bryggeanlegg. Et på land og et på Holmen. Ekspederingen foretok man via ekspedisjonsbåt. Ekspedisjonsbåt ble også brukt den første tiden etter at Hermann J. Winnem kom fra Vanse sokn i Vest-Agder som poståpner og godsekspeditør. (når?) Winnem opererte fra sin utstikkerkai som lå ca 50 meter øst for nåværende ekspedisjonskai. (se bildet. Kaia er oppført når?)
I 1910 solgte Winnem denne kaia med krambod til Libeck Martin Olsen (opplysninger om personen ønskes), som solgte videre til Ingolf Hansen i 1920.
I 1932 ble kaia solgt for 1.150 kr til Bernt Eidsvik og antakelig revet snart etter. (når?)
Imidlertid hadde Winnem bygd ny kai (se bildet) med kaiskur som senere ble påbygd til mølle.
I 1916 kom Olaus Melbøe fra Skjoldehamn og kjøpte hos Winnem. Han bygde butikk samme år og brygge året etter. Denne kom fra Havnes. I 1930 ble fergekai påbygd for forbindelsen Vassvik - Liland.
Kai som står idag var ferdig i 1946/47 og var oppført av material kjøpt av "fientlig eiendom" fra "tyskkaia" i Sundet (se bildet).
Winnems utstikkerkai
Winnems 2. kai
"Tyskkaia i Øysundet" med kapret seilskip.
Ekspedisjonskaia med fergekai. Utfyllende opplysninger mottas med takk.
Om Ofoten
av Bjørg Melbøe (Bjørg Hansine Melbøe 1921-2015)
Bosetting
Av de mange oldfunn som er gjort i Ofoten, vet man at distriktet har vært bebodd fra stenalderen. Vår eldste historie beretter at denne fjord var bebodd av nordmenn, også kallen bumenn. Man har grunn til å anta at den del av Ofoten som var bebodd i middelalderen utelukkende var befolket av bumenn og at en flerhet av gårdene her i fjorden såvel som overalt i landet, under sortedauen ble avfolket og lagt øde. Etterhvert som befolkningen økedes er så de mest bekvemt beliggende gårder tatt i bruk, mens de mest borteliggende og tungvinte gårder, som Herjangen, Beisfjord og Skjomen har fortsatt å ligge øde til disse ble boplasser for reinlapper som av en eller annen grunn hadde mistet sine reinsdyr og bosatte seg på sine tidligere sommerbeiter for å kunne livnære seg ned ved sjøen.
Ifølge lærer Kvandahl, "må man med bestemthet anta, at de første folk til Ofoten kom østenfra. Det er ikke saga eller segn om de første beboere. Man har kun noen oldfunn å holde seg til, men de taler sitt stumme språg og forteller kun at Ofoten har vært befolket i stenalderen (1000-1500 år f Kr). Man vet ikke engang bestemt hvilket folk det var og meget mindre om deres sprog, religion, sæder og skikker".
LILAND er en av Ofotens gamle storgårder som har vært bebygget helt fra Oldtiden. Ved siden av den lå den gamle odels og storgården Bjelgam. Disse gårder hadde på grunn av sin gunstige beliggenhet og havneforhold stort jæktebruk, gjestgiveri og handel.
Liland: Man vet at Gislaug bodde her i 1440 og i tiden 1514-1521 bor Oluff og Amund her. I 1660 sees gården å være kommet helt på private hender da gårdens to oppsittere nevnes som "Odals bønnder". I 1610 bor her oldelsbonde og skipper Axel Axelsen og odelsbonde Axel Olsen. Om han senere drev skippervirksomhet vites ikke, men han eide også en våg jord i Lundenes. Han bor her ennu i 1645 og har da foruten en sønn og en datter, fem tjenestefolk i huset, så en skulle anta at han var skipper også. Likeså bodde der i 1610 en leilending Christoffer Axellsen. Der er i 1645 to brukere og to husmenn.
Litt om veibygging i Evenes fra eldre tid
STATSVEIANLÆG
I aarene 1893-1896 udførtes et veianlæg fra Evenes præstegaard langs sjøen til Liland, samt en ca 150 m lang sidearm fra præstegaarden til kirken. Veien er ganske flad uden nævneværdige stigninger, og udstyret med veidekke af sten. Veibredden er 3,75 m med indskrænkninger til 2,5 m paa kostbarere steder. Anlægsomkostningerne var kr 52.261,90 for en længde av 9,3 km. Som direkte fortsættelse av dette anlæg er i 1903-1906 bygget vei fra Evenes kirke til Tromsø amts grænse ved Stenjorden, 5,5 km lang. Straks søndenfor langvatn fører mot øst en 2,4 km lang sidelinje til Dalbakken i Evenesmarken for at tilveiebringe forbindelsen med en tidligere herhen opparbeidet kommunal vei fra Liland på nordre side av Osvatn. Da denne ennu ikke var fuldt færdig, blev der til sammes fuldførelse og delvis udbedring paa strækningen Dalbakken til noget østenfor Osvatn tilladt avvendt et fra anlægsmidlerne tiloversblevent beløb paa kr 3000. Veien Evenes - Amtsgrænsen går gjennom et ganske fladt landskab der benævnes Lavangseidet, hvor der er meget dyrkbart land. Det er bygget med stenlag og kjørebredden er 3,75 m. Stigningen er ringe. Sidelinjen til Evenesmarken, hvor oppstigningen til dette sted er 1:14 er derimod udført uden stenlag og med kjørebredde 3,5 m.
Omkostningerne for de to nævnte anlæg udgjør ca kr 42.100,-. Den samleder længde av de for statsmidler med distriktsbidrag udførte veie udgjør saaledes 17,2 km.
KOMMUNALE VEIE
Med bidrag fra amtet er i de senere aar opparbeidet følgende veie paa nordre side av Ofotfjorden. Fra Evenes gaar vei som direkte fortsættelse av veien fra Liland, forbi Taarstad til Skar, 5 km lang. Med undtagelse av en opstigning fra Taarstadosen er den for øvrigt i det hele taget ganske god. Fra Liland gaar, som allerede nævnt, den over Bjelgamhøiden til Evenesmarken førende vei. Den deler seg i Stordalen i en linje, som gaar nordover rundt Bogen til Bergviknes, hvorfra gjenstaar et uoparbeidet kortere stykke til Kleven, men er derfra igjen oparbeidet til henimod Lenvik.
Den Færdige længde er ca 18 km der er i god stand.
KILDE: Amund Helland: Norges land og folk.
Den første bilen i Evenes
Den første bilen i Evenes kom til Liland over kai 10. juni 1920. Den hadde registreringsnummer W 103 og eides av Hjalmar Hovde, Liland.
Første buss i rute: Liland - Steinsland, 1931.
av Arne Michaelsen (Arne Michaelsen 1940-1989)
Også i Evenes ser det ut til å ha vært endel folkelig diktning i form av fortellinger (forklaringer) OM særtrekk i naturen. Å skille mellom eventyr og sagn er ikke alltid helt lett. Her vil jeg nevne endel steiner som har fått navn og sin historie.
Mikkel Jonsa-steinen på Fløyet over Bogen (Strandmarka) har utvilsomt fått sitt navn etter samen Mikkel Jonsa (senior) som bodde ved steinen om sommeren for ikke så veldig lenge siden. Går vi derimot til Veggen og til Sølvsteinen der, er vi straks på mer usikker grunn. Etter sigende er dette en gammel offerstein som folk som gikk forbi kastet en sølvpenge på. "Sølvskatten" ved steinen ble tatt vare på av en munk og brukt som grunnfond til byggingen av Evenes kirke. Hvordan lyder den fullstendige fortellingen og hvor meget av den kan inneholde faktiske opplysninger?
I Bogen har vi Korssteinen. Om den er jeg blitt fortalt følgende:
To kjærringer var en dag ute og så etter sauene sine som gikk utpå Svarteberget. De ble uenige om hvem av dem som eide en bestemt sau og dette tretta de fælt om. Ingen ville gi seg. Da løsna plutselig ei stor steinblokk oppi fjellet. Så fælt krangla de to at de ikke kom seg unna i tide, så steinen "satte" seg på begge kjærringene og sauen som striden gjaldt. På den måten ble striden løst.
Her er det nok mye dikting ute og går, men man kan jo merke seg sammenhengen mellom navnet og den Salomoniske dom som ble felt. Steinen er antakelig ikke så gammel. Er det noen som vet mer om den?
Gammel er den nok den steinen på Bergviknes som har navnet Hyssteinen (Hysteinen) og fortellinga om den må sorteres under gruppen eventyr. På mørkt underlag ligger en lys, sukkerbitformet stein. Den kjedelige, moderne forklaring er at den er blitt ført dit av isen. Eventyret forteller imidlertid at det var et troll som kastet den dit i en nabokrangel engang for lenge, lenge siden. Med litt godvilje kan man se avtrykk av trollfingrene i steinen. Det fullstendige eventyret kan jeg desverre ikke, men såvidt jeg minnes ble Hyssteinen kastet av et troll på sørsiden av fjorden. Niingstrollet kastet stein det også, men av edlere slag, sies det. En av steinene det kastet heter visst Sølvsteinen og befinner seg på sørsida av fjorden. Hva krangelen gjaldt vet jeg ikke, men det skulle forbause meg om det ikke gjaldt rettigheten til fjorden. Navnet sitt har steinen trulig fått fra fisken hyse. Antakelig har den vært et med for fiskerne i strøket. Kan dette stadfestes eller finnes andre forklaringer?
Rundt om i kommunen er det sikkert andre steiner eller særtrekk som har fått sitt navn og sin historie. Det ville være synd om dette ble glemt, så de som måtte sitte inne med slike fortellinger bes om å gjøre disse kjent.
Om Pesta
av Terje O. Bautz
"Pesta gikk fra hus til hus, stundom brukte hun limen framfor døra. Da døde alle. Men om hun brukte riva skulle noen overleve."
Liknende fortellinger om "Pesta", den personifiserte svartedauen finnes over store deler av landet. Det samme gjelder vandresagn av typen: "Det fortelles at i hele soknet røk det kun fra syv skorsteiner".
Kan du noe liknende fra vår omegn? Skriv og fortell!
av Terje Bautz
Ordet Fimbul som er valgt som navn på dette småskrift betyr stor eller mektig og finnes i Eddas Voluspaa, vers 60 i sammensetning med ordet ty-tul for gud. Storguden som nevnes tolkes som regel som Odin. Bedre kjent for de fleste er vel ordet Fimbul fra begrepet "Fimbulvinter" for den lange, harde vinteren. Begrepet er i nyere tid udødeliggjort av Sigbjørn Hølmebakk i boken som ble filmatisert under tittelen "brent jord". Boken og filmen henter sin handling fra evakueringen av Finnmark.
Sagnet om Fimbulvinteren stammer sannsynligvis fra den klimatiske katastrofe omkr 500 før år 0. Da sank gjennomsnittstemperaturen flere grader over kort tid og gjorde definitivt slutt på varmetiden. Da de overlevende omsider fikk konstituert seg var livet annerledes enn før. Sterkere utnytting av fangst og fiskemulighetene sammen med flytting til de luneste steder og et utstrakt samvirke, har gitt muligheter til å overleve inntil virkelig gårdsdrift ble mulig i Norge. Kårene må ha vært ytterst små på denne tiden. Med jernet kommer revolusjonen. En så dyptgripende endring i livsvilkår gjør seg gjeldende at den ikke har sin like hverken i fortid eller frem til vår tid.
Etterlysning
Alle opplysninger om følgende emner ønskes:
- Jektbruk i Evenes
- Torvmyrer og bruken av disse
- Gamle veianlegg i Evenes
Kjenner du historier, sagn eller beretninger om henting av myrmalm? Skriv til oss om det!
Tegning av Birger Gulljord
Tegning av Birger Gulljord