Fyrsetting

Fyrsetting er en gammel teknikk for å sprenge ut stein i bergverkene. Det ble tent bål innerst i en ort, da gjerne kalt en fyrort, slik at bergveggen ble varma opp. Når steinen utvider seg oppstår det sprekker. I tillegg kan vannfylte hulrom bli sprengt når vannet utvides i gassform. Teknikken ble vanlig i Norge fra andre halvdel av 1600-tallet. Før dette var hammer og meisel de viktigste redskapene.

Fyrsetting er langt mindre effektiv enn sprengning med eksplosiver, men den løsna mye stein og gjorde det lettere å bryte seg videre med verktøy. Det gikk med mye ved til dette; en regna gjerne med ni kubikkmeter ved til én kubikkmeter løsbrutt masse. Denne veden ble henta inn fra cirkumferensen. Avhengig av hva slags fjell man arbeida i var vanlig hastighet omkring halvannen til seks meters framdrift per bergmåned.

Teknikken var farlig på grunn av all røyken som la seg i gruva, og fordi det kunne forekomme uventa eksplosjoner om det var større vannlommer i berget. Bålet krevde også mye oksygen, noe som økte faren for høye konsentrasjoner av giftig karbonmonoksid. For å sikre mot dette, og for å få nok oksygen til at forbrenninga ble god, måtte man grave ut ventilasjonssjakter. Det blir enkelte steder hevda at det var vanlig å kaste kaldt vann på bergveggen når bålet har brent ut. Dette kan ha forekommet i spesielle tilfeller, men det er helt fraværende i eldre fagbøker. Å kaste vann på bergveggen forutsetter at man står nokså nær den, og effekten kan fort bli en eksplosjon der stein slynges gjennom orten og skader eller dreper gruvearbeidere.

På 1700-tallet begynte man å bruke krutt til å sprenge ut stein, og ut på 1800-tallet avløste bruken av eksplosiver fyrsettinga helt. Siste gang man brukte fyrsetting ved Kongsberg Sølvverk var omkring 1890.

Yrkestittelen til de som leda arbeida med fyrsetting var fyrhauer.

Kilder og litteratur

• Fyrsetning i Norsk historisk leksikon.
• Fyrsetting på Wikipedia på bokmål og riksmål.