Norrønt
Norrønt eller gammelnorsk var det dominerende språket i Norge i vikingtiden og ut i middelalderen. Det utviklet seg fra urnordisk da dette språket tidlig i vikingtiden splittet seg i tre språk: gammelnorsk, gammelsvensk og gammeldansk. Den norske varianten ble også brukt på Island, og fikk der et eget særpreg slik at gammelislandsk oppstod.
Språket var nokså stabilt frem til 1300-tallet, men så fulgte nokså store forandringer i språkets annen fase. En tredje fase fant sted etter Svartedauden og kjennetegnes av en påvirkning fra svensk og dansk språkområde som sammenfaller med at en stor del av de skrivekyndige i landet falt fra under pesten. Utviklingen i denne fasen førte til så store endringer i språket at man ofte kaller det mellomnorsk og regner det som en egen språkform og ikke en variant av norrønt.
Med reformasjonen ble dansk administrasjons- og kirkespråk, og dermed døde norrønt raskt ut som et skriftlig språk. Muntlig levde det videre i dialektene, men også disse ble utsatt for sterk påvirkning fra dansk. Elementer fra norrønt språk kan gjenkjennes i enkelte dialekter, f.eks. i bruk av kasusbøyning. Det er også mange ord i dagens norsk som har opphav i norrønt.
Historie
En regner at overgangen fra urnordisk til eldre norrønt språk i store trekk var fullført omkring år 700, men enkelte lydendringer ser ut til å ha kommet noe senere. Språket holder seg forholdsvis stabilt, men omkring 1050 setter man gjerne ei grense mellom eldre og yngre norrønt. Rundt den tida hadde språket tatt noe forskjellige retninger i de forskjellige landene. Forskjellen mellom gammelvestnordisk (norsk og islandsk) og gammeløstnordisk (svensk og dansk) økte over tid. Vi ser også at islandsk og norsk norrønt begynner å skille seg fra hverandre, altså starten på den utviklinga som førte til at norsk og islandsk i dag er to svært forskjellige språk. Islandsk har beveget seg minst vekk fra norrønt, og færøysk har også beholdt svært mange norrøne trekk.
Det er også i denne tida at vi begynner å se dialektene tydeligere. Samtidig må man være klar over at kildesituasjonen endrer seg dramatisk rundt 1050 og utover på 1100-tallet. Det betydelig større kildetilfanget kan bidra til at vi i større grad kan identifisere regionale variasjoner i språket. Videre bidrar bruken av det latinske alfabetet til en mer presis ortografi enn det runene gjorde, selv om den yngre runerekke riktig nok var mer omfattende enn den eldre futhark.
Litteratur og kilder
- Norrønt i Store norske leksikon.
- Norrønt (språk) på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Haugen, Odd Einar. Grunnbok i norrønt språk. Utg. Gyldendal akademisk. 2001. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Spurkland, Terje. Innføring i norrønt språk. Utg. Universitetsforlaget. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.