Gjøe Knudsdatter

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Gjøa Knudsdatter»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Gjøe Knudsdatter (også skrevet Gye) (ukjent fødselsår, død 1623) var en kvinne som levde på Toten på slutten av 1500-tallet og tidlig 1600-tall, og som ble dømt for trolldom og brent som heks i 1623. Hun var en kvinne vi vet relativt lite om, allikevel har historien hennes satt spor, og den er kjent for mange totninger også i dag. Historien om Gjøe har ganske sikkert blandet seg med sagnet om Gjøa. Navnet som brukes lokalt, er stort sett Gjøa, men i kildene er det skrevet Gjøe og Gye.

Dommen fra lensregnskapene

I lensregnskapene for Akershus på 1600-tallet finner vi Gjøe nevnt flere ganger. I 1619 er det kvittert for å ha mottatt halve Gjøe Knudsdatters formue, 2 daler og 12 skilling. Dette beløpet var dømt fra henne fordi hun «Troldoms konnster haffuer ladet seg medbesinde». Den 8. august i 1619 ble hun dømt for trolldom og straffen var å brennes på bål. Hun ble imidlertid benådet, da det viste seg at vitnet ikke var myndig. Vitnet var hennes egen sønn Kaare Anderssønn. Betingelsen for benådningen var at hun skulle forlate Akers len og dets underliggende len. Det viser seg at hun dukker opp igjen to år senere, og det ender i en ny dom. Hendelsen er beskrevet i lensregnskapet:

Anno 1623 den 4. april på Hoffsvangen rette og alminnelige tingstue, bondelensmann Hans Alfstad og menige tingalmue overværende, var skikket ærlig og velaktet Peder Jenssøn kongelige majestets fogd over Hadelands fogderi og hadde latt for retten fremføre en kvinne ved navn Gye Knudsdatter, hvilken filform er dømt for trolldomskunst, ettersom av samme dom datert tingstuen her sammesteds den 8. august 1619 kan erfares og formedelst synderlig betenkende og allermest at hennes egen sønn ved navn Kaare Anderssønn som henne beskyldt hadde, var umyndig, hvorfor vår kjære gunstige gode herr stattholder ærlig og velbyrdige mann Jens Juell til Kieldgaard, på kongelige majestets nådigste og gode behag hadde henne på livet forskånet, med sådan omstendighet at hun Akers len og dets underliggende len fravike og rømme skulle, hvilket hun og hadde etterkommet inntil nu for kort tid siden hun er igjenkommet, hvori bemeldte seg forholdt og rettet etter samme forpliktelse. Var derfor over henne uttalelse og dom begjærendes.

Herimot var fornenvte Gye Knudsdatters erklæring og gjensvar, at efter det hun ikke var skyldige i noen trolldom, ei heller var bevist hun noen å ha forgjort, eller lovet noen ondt, derfor mente hun burde deri uskyldig å være, og bli hvor hun ernære kunne, og hendes sønn, fornevnte Kaare Anderssønn det av andre å være inngitt hende slikt å påsi, med videre hennes beretning. Da efter dette befinnes at førnevnte Gye Knudsdatter først, av førnevnte hennes sønn Kaare Andersen er tillagt å være forfaren uti trolldomskunst hvilket han her paa tingstuen i hennes eget nærvær har vedstått, og ingen kunne han derfra i noen ustandhaftighet bevege i hva middel med han bruktes. For det annet at hun er blitt døllfalden, og de kvinner som har med henne laug skulle gjøre sjølve gav henne et ondt trolldomsrykte. For det tredje at hun er dømt for å lide for trolldom, og for det siste at hun ikke har seg forholdt og rettet etter den innrømte forpliktelse hun er på tingstuen har gjort og svart. Er derfor så for retten blitt dømt og avsagt at fornevnte Gye Knudsdatter bør å lide og refses på hennes liv, som den der i trolldom er kyndig og forfaren. Og hennes boslodd å være under kongelige majestets og Norges krone forfalt, om den ikke før er blitt oppebåret. Dette til ydermere vidnesbyrd har vi trøkt våre signetter her nedenfor. (13 segl) Actum ut supra, Niels Sommer egen hånd.

En inspirasjon for sagn og fortellinger

Grunnlaget for dommen var altså oppgitt som at hun for det første ble anklaget av sin sønn for å bedrive trolldom. For det andre var hun omtalt som «døllfalden», noe som vil si at hun oppførte seg ugreit og toskete. Hun var også grinete mot kvinnene som hjalp henne før hun skulle i retten. Den tredje grunnen var at hun alt var dømt å lide for trolldom, og sist at hun ikke hadde overholdt betingelsene om å holde seg unna lenet. Straffen var bålet. Her er gir ikke kildene klare svar, men flere av sagnene nevner Smørvika på Kapp som mulig henrettelsessted. Det nevnes også i sagnene at hun skal ha blitt senket i Mjøsa i en tønne. Kanskje ble asken fra bålet helt i en tønne før den ble senket i vannet. Kanskje er det rent oppspinn og et resultat av mange ivrige historiefortellere gjennom århundrene i ettertid.

I flere versjoner av sagnene om Gjøe opptrer også Herr Ole (Ole Hannibal Hof). Han var prest i Hoff fra 1725-1759, altså hundre år etter at Gjøe ble henrettet. De to kan derfor ikke ha hatt noe med hverandre å gjøre. Det knytter seg allikevel en viss mystikk til Ole Hannibal Hoff, da han skal ha vært i besittelse av boken «Magica Naturalis» (naturens trolldom). Denne skulle blant annet inneholde informasjon om hva som kjennetegnet hekser. I et lite bygdesamfunn er det ikke rart om disse historiene som omhandler trolldom kan ha blitt samlet til en og samme fortelling i årenes løp.

Kildene oppgir ingen eksempler på hva hun skal ha utført av trolldom. Det kan være så enkelt som at hun hadde godt lag med kua hun kanskje hadde, og fikk bra med melk. Det var nok til å skape misunnelse og skepsis hos naboer og bekjente. I en versjon av sagnet som ble trykket i 1869 står det; «Hun havde i sine yngre Dage været i Finmarken, hvor hun havde gaaet i Finskole og Finkunster». Det kan selvfølgelig ha vært tilfelle, men på sent 1500-tall eller tidlig 1600-tall var det ikke så vanlig for folk fra enkle kår og gjøre store reiser. Hvis en skal sette legge noe vekt på denne detaljen i fortellingen kan en kanskje snarere tenke seg at hun kan ha hatt tilknytning til skogfinner. Disse etablerte seg i skogområdene vest for Mjøsa i samme tidsperiode, og brakte med seg en annen kultur og naturreligion som var ukjent for folk her. Dette forblir spekulasjoner, men det er spennende å leke med tanken på hvem Gjøe Knudsdatter var og hva som gjorde at hennes ferd endte på bålet.

Kilder og litteratur