Gjeldsfengsel

Gjeldsfengsel ble innført i Danmark-Norge på 1600-tallet. Man fikk da under visse omstendigheter muligheten til å sette skyldnere i arrest inntil de gjorde opp for seg. Gjeldsfengsel ble avskaffa i Norge i 1874.

Mens ordninger for gjeldsfengsel ser ut til å være ukjent i Norge i middelalderen, hadde man i Danmark innlager. Dette var en form for frivillig husarrest, der skyldneren gikk med på å oppholde seg på et nærmere bestemt sted inntil gjelda var betalt. Denne ordninga ble teknisk sett innført også i Norge i Christian Vs Norske Lov av 1687, men den var da allerede ansett som umoderne og lite effektiv. Gjeldsfengsel framsto som et bedre alternativ. Det fungerte som et sikringsmiddel ved at skyldneren ikke kunne flykte fra gjelda, og det tvang skyldneren til å gjøre så mye som mulig for å løse problemet. Trusselen om gjeldsfengsel var også i seg selv et effektivt middel for å presse skyldnere til å betale. Det var også et straffeaspekt ved ordninga. En iboende urettferdighet i ordninga er at de som hadde penger, men liten betalingsvilje, kunne komme seg ut raskt. Men fattige som bare ikke klarte å gjøre opp for seg, risikerte å bli sittende i en lengre periode i gjeldsfengsel – og det ble til og med vanskeligere å gjøre opp fordi man ikke kunne jobbe inn pengene.

De fleste land i Europa begrensa eller avskaffa gjeldsfengsel i andre halvdel av 1800-tallet, og i Norge skjedde dette i 1874. En variant av gjeldsfengsel eksisterer riktig nok fortsatt i Norge, i form av at man kan måtte sone i fengsel dersom man ikke betaler ei bot. Juridisk sett regnes ikke dette som gjeldsfengsel fordi det er en alternativ straff til det å betale bota, men i praksis fører ordninga uansett til at de som ikke kan gjøre opp for seg havner i fengsel. Samfunnsstraff har blitt et alternativ til dette.

Kilder og litteratur

• Gjeldsfengsel i Norsk historisk leksikon.
• Gjeldsfengsel i Store norske leksikon.
• Gjeldsfengsel på Wikipedia på bokmål og riksmål.