Gravdal Skifabrikk
Gravdal Skifabrikk i Andebu ble startet i 1919. Bakgrunnen for oppstarten var at noen ildsjeler i Andebu samme året hadde dannet Andebu Skiklubb (som senere gikk inn i Andebu Idrettslag midt på 1930-tallet). Det meldte seg da et behov for å få gode ski for de aktive skiløperne.
Brødrene Hans (1887-1971) og Ellef (1892-1976) Gravdal bestemte seg derfor for å starte egen produksjon av ski. De drev allerede en smie, men satte i gang med å produsere ski og Gravdal Skifabrikk ble etablert. Det var ikke mer enn rundt 20 par ski som ble produsert det første året. Men smia ble etter hvert for liten og de bygde et eget fabrikklokale.
Fabrikkens utvikling fram til andre verdenskrig
Fra starten i 1919 var begge brødrene, Hans og Ellef Gravdal, sammen om å drive fabrikken. Men i 1925 ble Hans alene om driften, da broren emigrerte til Amerika. Ellef og kona Petra slo seg ned i New Your.
Fra å produsere rundt 20 par ski det første produksjonsåret, var de i 1934 kommet opp i et produksjonsvolum på 2500 par. Av disse ble det levert 350 par til Island. I tillegg leverte de ca. 500 par ski til hæren. Flesteparten av skiene var løype- og langrenn ski i hickory og ask, men dette året begynte de også å produsere noen slalåmski.
Det gikk nå fire år før Gravdal Skifabrikk, den 7. mars 1938, ble herjet av brann. Heldigvis var det stort sett bygningen som ble skadet, mens maskinene var uskadet. Men brannen resulterte i at en stor del av ski- og emnebeholdningen brant opp. Takket være stor innsats fra de ansatte, kom fabrikken fort i gang igjen.
I fabrikken produserte de ikke bare nye ski, men de reparerte også en ganske stor mengde ski. Reparasjonene bestod av skjøting, lakkering og bøying. Det var stort folk fra nærliggende områder som kom med sine ski til reparering.
Etter krigen
Like etter krigen var det vanskeligheter med å få tak i hickoryemner til skiene. Disse kom fra Amerika, og her kom det bare 10% av det som staten hadde kjøpt inn. I tillegg var det også vanskeligheter med å skaffe arbeidskraft. Når det gjaldt norske materialer, så var det mest bok og bjørk og en del ask som ble brukt.
Gravdal Skifabrikk hadde i 1946 seks ansatte.
I Tønsbergs Blad 25. februar 1953 kunne man lese om hvor «avanserte» skiene egentlig var i sin oppbygging:
Underflaten, eller sålen som den kalles i fagsproget, er delt opp i seks lameller. Når underflaten består av så mange forskjellige strimler, risikerer man ikke at et svakt punkt på et emne blir skjebnebestemmende for skien. Hvis en av lamellene har en skjult eller synlig feil på et sted, vil de fem andre bevirke at selve skien på den grunn ikke svekkes. Med ski av hel ved stiller det seg anderledes. Der vil en enkelt feil i emnet kunne svekke hele skien.Splitkein-skiene blir vanligvis satt sammen av hickory såle og ask overdel, men mellomlagene består av letter tresorter. Størrelsesforholdet innbyrdes mellom de mange forskjellige deler i hver ski, er en del av skifabrikantens hemmelighet.Førsteklasses materiale er en forutsetning og det er god liming også.På Gravdal har man spesialutstyr for limingen. Prosessen foregår i et avlukke som kan minne litt om en gammeldags bakerovn. Emnene som skal limes, blir først lagt i en «tvingebenk», hvor de presses sammen ved hjelp av en mengde tvinger. Derefter skyves emnene inn i bakerovnen, hvor de står i press i 80 graders varme. Hver ski må behandles to ganger på den måten. Først kommer emnene til sålepartier i press. Det er en blokk på seks bord som limes sammen, og det tar to timer før den er ferdig. Av denne blokken skjæres tynne lag som blir til underlag eller således. Når skien er montert sammen, med alle 28 delene på plass, er tiden inne til den andre og siste limingprosessen. Denne varer bare tre kvarter, og når ene r ferdig kan man forme skien og sette den i spenn og bøy. Derefter blir den finpusset. For slalom- og hoppski er det fremdeles ski av hel ved som råder grunnen.[1]
Neste generasjon overtar
Fram til 1967 var det Hans Gravdal som hadde vært ansvarlig for driften av fabrikken, men dette året overlot han driften til sine to sønner, Einar og Hans Ragnar.
Når man går inn i 1970-årene ble det større endringer. Gravdal skifabrikk hadde i 1973 en produksjon på ca. 6000 par ski hvorav 75% gikk som underleveranse til andre fabrikker, mens 25% gikk ut på det innenlandske markedet. Det ble også mer og mer barneski for fabrikken og etter hvert utgjorde dette ca. 70% av hele skiproduksjonen.
1974 ble et historisk år for skiidretten. Under VM i Falun i februar dette året, ble Thomas Magnusson den første til å vinne et verdensmesterskap på glassfiberski. To dager senere, ble Magne Myrmo den siste til å vinne på et par treski.
Dette medførte at Gravdal skifabrikk også begynte med å produsere glassfiberski, hovedsakelig for barn. Samtidig opprettholdt de en treskiproduksjon.
Med introduksjonen av glassfiberski ble det vanskelige tider for de mange små skiprodusentene. Det var blitt en sterk konkurranse fra utenlandske skiprodusenter. I 1980 var antall skifabrikker i Norge gått ned fra tolv til seks. Gravdal skifabrikk var nå den eneste, gjenværende skifabrikk i Vestfold etter at det tidligere hadde vært tre-fire fabrikker i fylket.
Nedleggelse
1981 ble et dramatisk år for Gravdal skifabrikk. I begynnelsen av februar begynte det å brenne, og hele fabrikken brant ned til grunnen. Det ble fort bestemt at man skulle forsøke å få gjenreist fabrikken. De fikk tak i en skipresse fra en skifabrikk på Kongsberg og regnet med å kunne få kjøpt en del utstyr etter en konkurs ved Eggen Skifabrikk i Engerdal. Men etter hvert ble det klart for familien Gravdal at det ville bli vanskelig å få til en lønnsom drift, og de bestemte seg derfor for at Gravdal Skifabrikk ikke skulle gjenoppstå i Andebu.
Bilder fra skiproduksjonen i 1980
Referanser
- ↑ Tønsbergs Blad 1953.02.25. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Kilder og litteratur
- Vestfold 1938.12.31. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Vestfold Presse 1942.02.24. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Sandefjords Blad 1946.11.23. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Sandefjords Blad 1959.02.02. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Tønsbergs Blad 1962.01.26. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Tønsbergs Blad 1974.02.02. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Tønsbergs Blad 1980.01.17. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Sandefjords Blad 1981.01.02. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Vestfold Fremtid 1981.02.16. Digital versjon på Nettbiblioteket
Artikkelen inngår i Sandefjord Lokalhistoriske Senters prosjekt på Lokalhistoriewiki. Wikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |