Grunnfjord (Hamarøy gnr. 243)
| Grunnfjord (lulesamisk: Rudnávuodna) | |
|---|---|
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 243 |
Grunnfjord vestre, som på 1940-tallet endret navn til Solheim vestre, omkranser Grunnfjordens østlige utbuktning. Navnet Grunnfjord kommer av fjorden, som etter Oluf Ryghs ”Norske Gårdsnavn” er uavmindelig grund. Boniteten er middels ettersom gården består av mineraljord fra is- og elvemorener, og med delvis sterke innsalg av organisk jord. Fra gammelt av grenset gården mot Råna i vest, med felles grense opp mot fjellet over Sommerset, mot statsallmenningen og Gresvik på vestsida av fjorden. Etter at Grunn-fjordbotn ble skilt ut som eget gårds-nummer har grensen i sørvest gått mot denne gården. De østlige grensene har strekt seg opp mot høyfjellet.
[[Image:]]
Gården i dag.Foto: Isak K. Hassel
Grunnfjord i de eldste tider
Grunnfjord er en av de sist matrikulerte finnerydningene i Tysfjord. Gården ble på grunn av sine naturforhold lenge ansett for å være lite drivverdig. Lensmannen forklarte dette svært godt etter ei befaring i 1776: Det [er] meget Vand der vælder op af Jorden, [og] som hvert Aar skiller Opsidderne af med hoben baade af Ager og Eng.' Dette har ført til et bruksmønster hvor jorda først og fremst har blitt brukt til gressleie for bumennene lenger ut i fjorden, men også som sommerbeite og boplass for reindriftsnomadene i fjellet. Vi finner i dag fornminner på plassen som trolig kan strekke seg tilbake til denne driftsformen. De store oppmurte hellerne her ble brukt også utover 1900-tallet. En annen utfordring i Grunnfjord har vært at vika utenfor plassen har blitt islagt på vinterstid. Likevel har fiske, både i fjellvann og på sjøen vært viktige bidrag både til matauk og til økonomien. Den siste gjelder hovedsakelig Lofotfisket, som i større grad enn husdyr og reinsdyrhold var i stand til å frembringe kapitalinntekter. Deltakelsen i vinterfiskeriene styrket også kontakten med omverden for ellers så isolerte Grunnfjerdinger.
Selv om gårdens beliggenhet i utgangspunktet ikke legger opp til det, har Grunnfjord vært en sentral arena for møtet mellom fjordfolk og fjellfolk. Nes har sammen med Grunnfjordbotn vært tilholdssted for samenes sommermarked. Som beskrevet under Gnr. 44 var denne kontakten avgjørende for å supplere kosthold og økonomi. Kontakten mellom de ytre og de indre delene av fjorden kunne likevel også ha uheldige bivirkninger med seg. Vi kjenner blant annet til at Tysfjærdingenes salg av brennevin til samene ble oppfattet som et problem av myndighetene. Ved høsttinget på Myklebostad, 27. oktober 1725, ble Jakob Jakobsen fra Skarberget tiltalt for å ha solgt brennevin til ”lapper” på markedet i Grunnfjord. Anklageren var ingen andre enn misjonær Jens Kildal. Kildal hadde også tatt med seg 2 ½ kanne av bevismaterialet til tinget. Utfallet av saken ble at Jakob Jakobsen fikk en streng advarsel. Utfallet for brennevinet var også enkelt. Fordi det ikke var av bedre kvalitet, og derfor det ikke hadde noen særskilt verdi, som det står i tingboka, henfaller samme brennevin denne gang til prosessens omkostning.
Grunnfjordmarka har fått navnet sitt etter en jaktform som ikke lenger er gjeldende i dag. Navn som Bjørnfjell, Bjørnvatnet og Bjørndalen beretter om at dette en gang i tida har vært bjørneland. Tingbøkene forteller at det har blitt felt mang en bjørn på gården. Jacob Henriksen, som i 1785 skjøt en voksen bjørn i Grunnfjordmarka, og Anders Eriksen, som i 1796 skjøt en halvvoksen bjørn samme sted, er eksempler på dette.
Som på nabogården Grunnfjordbotn har bosetningen på gården blitt preget av kontakten med de svenske reindrifts-nomadene. Jokkmokk- og Gellivare- kulturene har derfor vært representert i fjorden fram til i dag.
Gårdshistorie for Grunnfjord
Grunnfjord er i likhet med Grunnfjordbotn en av de yngste bosetningene i Tysfjord. Selv om gården har blitt brukt til gressleie, må vi ut på 1700-tallet før vi finner at folk slår seg ned på helårsbasis. I en beskrivelse av skogene i Lødingen prestegjeld for 1737-1739 finner vi at Lars Pedersen og Ole Klemetsen er registrert som oppsittere på gården. Skyldsettingen av Grunnfjord skjedde ikke før i 1776, da siste rest av den gamle finneodelen ble overført til den norske stat. I forkant av skyldsettingen hadde plassen hatt 10 års rydningsfrihet, og ble ved gjennomgangen bebodd av Paul Jakobsen og Anders Eriksen. Det vites ikke hvem som i sin tid ryddet plassen.
Skyldsettingen av gården gir ikke noe lystig bilde av driftsmulighetene her. Jorda var tørr og skrinn, og som vi har sett hadde elva en lei tendens til å vaske ut jordsmonnet. Det ble likevel anslått at gården kunne så 1 tønne korn og fø 4 kyr og 30 småfe. Det var også tilstrekkelig med fyringsved og noe småtømmer som kunne brukes til byggevirksomhet. Skyldsettingen på 1 pund skulle likevel ikke bli stående lenge, for allerede i 1781 sendte amtmann Knagenhielm en ny rapport for rydningsplassen Grunnfjord. Etter at det var blitt holdt en ny skyldforretning 25. mai 1781, så man nå gårdens muligheter som svært begrensede, trolig etter at vårflommen hadde gjort stor skade. Det var derfor vanskelig å fastsette noen bestemt årlig skyld på plassen. Det ble i stedet bestemt at man skulle frafalle den årlige skylden, og heller pålegge gården en avgift tilsvarende husmanns-skatten, dvs. 2 ort. I år da gården ikke var beboelig på grunn av vannskader skulle husmannsskatten falle bort, og jorda skulle gjøres tilgjengelig for gressleie. Ved sommertinget, 27. og 28. mai 1799 utstette fogd Aurkiell bygsel på husmannsplassen Grunnfjord til Jacob Palsen.
Folketellingen 1801
Folketellingen for 1801 gir et godt innblikk i både hvem som bodde i Grunnfjord, men også hva de beskjeftiget seg med. Det blir opplyst at gården hadde tre familier, og at det til sammen bodde 11 mennesker her. Den første husstanden bestod av Jacob Paulsen f. ca 1771, og hans kone Marit Anderdtatter f. ca 1770. Jacob, som i 1799 hadde mottatt bygsel på husmannsplassen er oppført som finn og gårdbeboer. Ut fra denne definisjonen er det vanskelig å tolke i hvor stor grad han også drev jordbruk. Sammen hadde Jacob og Marit datteren Caren, som ble født i 1798. Den andre husstanden besto av Peder Ericsen f. ca 1767 og hans kone Ane Gullicsdatter f. ca 1771. Sammen hadde de datteren Malena f. 1800. Peder blir oppgitt å være finn og jordløshusmann som ernærer seg av sjøen, altså var familien strandsittere. Den tredje og siste husstanden i Grunnfjord besto av finneenken Ane Paulsdatter f. ca 1776 og hennes tre barn; Joen Andersen f. 1796, Caren f. 1798 og Andrea f. 1800. Ane hadde også far Paul Jacobsen f. ca 1741, boende hos seg. Ettersom skyldsettingene av gården viser at både jordsmonnet på gården og fisket i fjorden var skrint, er det lett å se for seg at disse tre familiene, som livnærte seg av nettopp disse næringene, må ha hatt en strevsom tilværelse her inne i fjorden.
Skyldsettingen 1804
Etter at gården kun hadde figurert i husmannsmanntallet siden 1781, ble Grunnfjord igjen skyldsatt i 1804. Gården blir oppgitt å ha hatt 10 års rydningsfrihet, og at oppsitteren nå var Hans Paulsen. Gårdens muligheter hadde ikke forbedret seg noe nevneverdig siden førstegangs skyldsetting i 1776. Jorda ble ansett for å være middelmådig, og fisket fiske-fangstene likeså, mens det var tilstrekkelig med brennskog og tømmer. Det kunne såes 1 ½ tønne korn og ½ tønne rug og holdes 1 hest, 10 kyr, 10 geiter og 18 sauer. På bakgrunn av dette ble gården skyldsatt for 2 pund. 28. mai 1816 ble bygselen på gården på ny delt ut. Denne gang var det Jacob Johansen som fikk tildelt rettig-hetene på gården. Skylden lå fremdeles på 2 pund. Jacob var fremdeles oppsitter i 1820 da gården ble gjennomgått av Hoved-matrikuleringskommisjonen. Det ble da funnet at utsæden var ½ tønne rug og 1 ½ tønne bygg. Av dette kunne Jacob høste tre fold. Gården hold i tillegg også følgende husdyr; 1 hest, 3 kyr, 1 kalv og 18 småfe. For dette fikk gården proporsjonstallet 6. Dette er et gjennomsnittlig tall for hele fjorden, men sammenlignet med for eksempel Drag, som hadde propors-jonstallet 34, så ser vi at mulighetene i Grunnfjord var begrensede. Vi finner også samme Jacob Johnsen som oppsitter i matriklene for 1836 og 1838.
Selveie og oppdeling
9. desember 1843 mottok Hans Christensen Kjårnes kongeskjøte på Grunnfjord av skyld 2 pund, og ble dermed første selveier av gården. For skjøtet betalte han 60 spesidaler. Hans var gift med Gurine Lindegaard f. ca 1796. Sammen hadde de barna Ingeborg f. 1820, Kristian Fredrik f. 1826 og Nils f. 1830. Familien distribuerte hele gården fram til 20. juli 1846, da Grunnfjord ble delt i to deler, løpenummer 209 a, Grunnfjord vestre, og 209 b. Løpenummer 209 b skulle senere bli til bruksnummer 3, Grunnfjord Østre. Kjøperen av den utskilte parten var Jacob Lind i Kjøpsvik, som betalte 30 spesidaler for skjøtet. Skogen og utmarka ble holdt utenfor skillet, og skulle brukes av begge gårdpartene. Den endelige utskiftingen av skogen kom først 24. oktober 1859. Det ble da bestemt at jorda skulle brukes etter de gamle merkene, og at utmarksbeitet skulle være felles.
I 1855 kom det inn en ny familie i Grunnfjord vestre, nemlig Aren eller Arnt Eriksen, som bygslet jorda fra 17. september samme år. Arnt, f. 1806, som selv kom fra ytre Kjær, var gift med Karin Jacobsdatter f. 1813. Sammen fikk de barna; Hanna f. 1839, Peder f. ca. 1841, Andreas Erich f. 1843, Karen Bergithe f. 1847, Ingeborg Marie f. 1850, Cornelius Jacob f. 1852, Peder Andreas f. 1855 og Ole f. 1858. Familien bygslet jorda av Hans Kristensen fram til 9. mai 1857 da Grunnfjord vestre ble solgt til sønnen Nils Marstrand Hansen på Kjårnes for 50 spesidaler. Familien fortsatte å bygsle jorda også under Nils Hansen.
Folketellingen 1865
Folketellingen fra 1865 gir oss et lite innblikk i hverdagslivet til Arnt Eriksen og familien hans. Et av de tydeligste tegnene på at livet i fjorden var tøft, er dødsfallene til to av barna. I august 1862 hadde Hanna gått bort, og i oktober 1865 var det Karen Bergithes tur. Tilbake på gården satt Arnt Eriksen og Karin og de fem gjenlevende barna. Hos seg hadde familien også tjenestejenten Bereth Larsdatter f. ca 1837. Om gårdsdriften blir det opplyst at Grunnfjord vestre hold 1 hest, 5 storfe og 20 sauer. I tillegg ble det sådd 1 ½ tønne bygg og satt 2 tønner poteter.
Arnt Eriksen døde 23. mars 1875. Sønnen Peder Arntsen tok dermed over bygselen, og ble leilending under Nils Marstrand Hansen på Kjårnes gård. Hos seg hadde han søsteren Ingeborg Marie som tjenestejente, og broren Peder Andreas som tjenestedreng. I tillegg tjenestegjorde Hansine Ellevsdatter f. ca 1847 og Oluf Lauritsen f. ca 1859 på gården. Det var ellers lite som hadde endret seg siden 1865 hva gjaldt produksjon og husdyrhold. Arnt holdt fremdeles 1 hest og 5 storfe. At saueholdet blir oppgitt å være redusert fra 20 til 14 kan i like stor grad skyldes uttak i slaktingen eller rovdyrskader som at det reelle husdyrholdet var redusert. Ellers var kornproduksjonen noe redusert, og potet settingen over fordoblet til 5 tønner.
1880-årene
23.-27. juni 1881 ble innmark og utmark for Grunnfjordgårdene utskiftet. Samtidig ble skogen fordelt på seks teiger, Pålsnesteigen, Skjåvikteigen, Eideteigen, Norddalsteigen, nesteigen og Furunes-teigen, som strakk seg fra Baisaelven til grensen mot Grunnfjordbotn. Utskiftingen la grunnlaget for skylddelingsforretningen som ble avholt 12. oktober samme år, hvor bnr 2 Garvarneset ble utskilt. I samme skylddelingsforretning påviste eier Nils Marstrand Hansen at eiendommen var overført til Nils Nilsen, med påtegnet skyld 2 skilling.
Grunnfjord vestre rundt 1900
Ved folketellingen i 1900 blir Nikolai Aanesen oppført som ny leilending på Grunnfjord vestre. Nikolai blir oppgitt å være født omkring 1820, men det reelle årstallet må ligge nærmere 1845. Det samme gjelder for konen hans Inga Andersen. Hun blir oppgitt å være født omkring 1830, mens det riktige årstallet trolig ligger rundt 1850. En av årsakene til denne unøyaktigheten kan være at familien opprinnelig kom innvandret fra Sverige, og at det derfor var vanskelig å oppdrive slike opplysninger. Nikolai og Inga livnærte seg som gårdbrukere, og skaffet seg mat på bordet gjennom en kombinasjon av korndyrking, husdyrhold og fiske i fjorden. Fisket tok sønnen Peder Nikolaisen seg i stor grad av. Peder var født i 1876, og ble unnfanget mens familien fremdeles levde i Sverige. Datteren Inga Nikolaisdatter bodde også på gården, og hadde hyre med å stelle husdyrene. Ettersom Inga f. 1880, blir ikke oppgitt å være født i Sverige. Dette forteller at Nikolai og Inga flyttet til Grunnfjorden i årene mellom 1876 og 1880. Deres flytting faller sammen med den store flyttestrømmen av svenske reindriftsnomader som fant veien til Tysfjord i denne perioden.
Eieren av Grunnfjord vestre, Nils Hansen på Kjårnes, døde 6. september 1900. Da skiftet etter ham ble holdt 29. november 1902 var det datteren Jakobine Nilsdatter som tok over skjøtet på gården. Hun var gift med Markus Kristensen. Jakobine overtok skjøtet, som hadde en verdi av 700,- kr, mot å svare panterettsutlegg til søsteren Barbara Nilsdatter, gift med Benoni Kristensen, for 292,64 kr. Hun måtte også svare panterettsutlegg til lensmann Bygge, lensmann Andersen og takstmannen for noen mindre beløp. Jakobine og familien hennes bodde i 1880-årene på Smines i Kjøpsvik. Dette var naturlig ettersom Markus var vokst opp nettopp her. Sammen hadde de to barna Konrad Ingolf f. 1880, Leonora Amanda f. 1885, Harda Gurine f. 1887, Martha f. 1893, Mathias Jentoft f. 1896, Arthur Kristoffer f. 1898 og Thora Marie f. 1900. Det er usikkert i hvor stor grad familien drev gården i Grunnfjorden alene, eller om Jakobines søster Barbara og mannen Benoni drev den sammen med dem. 2. mars 1908 ble Markus Kristensen i det minste oppført som eier av gården. Dette skjedde i forbindelse med utstedelsen av et skadesløsbrev.
Ny eiere og delinger
21. juli 1924 ble bnr 1 Grunnfjord vestre delt i tre like store parseller. Dette skjedde ved at bnr 6 Heimdal og bnr 7 Solheim ble skilt ut med henholdsvis 46 og 45 øre i skyld. Grunnfjord vestre sto da igjen med 46 øre i skyld. Dette skiftet var med på å avklare eierforholdet mellom søstrene Jakobine og Barbara. I etterkant satt Barbara Nilsdatter og Benoni Kristensen med skjøtet på bnr 1 Grunnfjord vestre, mens Jakobine og Markus Kristensen ble boende på bnr 6 Heimdal. Barbara og Benoni fortsatte driften fram til 1941, da sønnene deres Jakob, Sverre og Alf Benonisen overtok skjøtet på gården. Etter deres overtakelse skulle gården oppleve en snarlig bruksdeling. 3. juli 1943 ble gården delt i fire. Bnr. 8 Skogheim fikk 12 øres skyld, bnr 9 Indre Skjånes fikk 8 øres skyld og bnr 10 Bjørnehaug fikk 6 øres skyld. Dermed ble gnr 1 stående igjen med 0,20 mark eller 20 øre i skyld. I følge matrikkelen av 1950 var Jakob, Sverre og Alf fremdeles eiere av gården, men en vesentlig endring var at bruket nå hadde skiftet navn til Solheim vestre.
I 1985 tok Marie Benonissen fra Kjøpsvik over den ene parten av gnr 1, mens Leonora Skarstad fra Harstad gjorde det samme for en siste part i 1994.
Garvarneset ble utskilt fra lnr. 209 a, bnr 1 Grunnfjord vestre, 12. oktober 1881. Bnr 2 er det nordvestligste bruket under gnr. 43, med grense mot gnr 42 Råna både i vest og mot høyfjellet. Kontakten mot Råna var en åpenbar for brukets første eier Nils Nilsen f. 1849, ettersom han også var eier og bruker her. Nils tok over gnr. 2 bare måneder etter å ha giftet seg med Rebekka Olsdatter f. 1855. I en geistlig utredning fra 16. november 1899 blir Garvarneset regnet inn under Råna. Dette kan sees i sammenheng med at statistikken fokuserte på den individuelle skattebetaler framfor det enkelte bruksnummeret skyldsetting.
Folketellingen for 1900 klargjør hvordan Nils og Rebekka distribuerte bruken av Garvarneset. Dette året blir det nemlig registrert to husmannsplasser her. Den første husmannsfamilien var Thomas Aanesen f. 1858, og Elen Andersdatter f. 1859. De to levde her sammen med de syv barna Sigga f. 1884, Anders f. 1886, Karen f. 1889, Inga f. 1892, John f. 1894, Thomas f. 1897 og Knud f. 2. august 1900. Livet på Garvarneset må ha vært tøft. For å livnære seg måtte husmannsfamilien lite på at fiske i fjorden, og sesongfiskeriene i Lofoten var gode. For å spe på føda drev de også jorda, hvor de hadde noen husdyr og dyrket korn.
Den andre husmannsfamilien besto av Laurits Larsen f. 1864, kona Kaja Paulsdatter f. 1872 og sønnen John Lauritsen f. 20 november 1899. Hos dem bodde også føderådskonen Inger Johnsdatter f. 1842 og hennes sønn Nils Paulsen. Arbeidsfordelingen i husstanden ser ut til å ha vært at Laurits og Kaja drev jorda mens Nils livnærte seg av fiske. Fra denne periode har vi fornminner som tyder på at husmannsfamiliene på Garvarnes langt ifra levde i noen stor velstand. Vi finner blant annet flere store hellere som har blitt gjort om til sommerfjøs og sommerboplass ved at de har blitt murt opp med naturmur.
1900-tallet
Om lag 1916 tok Laurits Larsen over skjøtet på Garvarneset. Et skadesløsbrev fra 1917 forteller oss at kontakten med Råna fremdeles var til stede. Dette kan vi se gjennom at Nils A. Nilsen, den forrige eierens sønn, sto som en av kreditorene. Lauritz og Kaja drev Garvarneset fram til 18. januar 1946, da de overlot skjøtet på gården til sønnen John Larsen for kr 1000,- Hvor lenge John holdt driften oppe er uklart, men skjøtet ble overdratt til Viggo Johansen i Kjøpsvik i 1998.
Grunnfjord østre, som ble eget bruks-nummer etter den første delingen av Grunnfjord i 1846, består i dag av tre teiger. Teig 1 ligger langs fjorden, mellom Vika og Grunnfjord. Grensene strekker seg opp mot fjellplatået under Báisaèohkka. Teig 2 ligger nord i vika, og strekker seg mot Eidet og statsallmenningen i Mannfjorden. Teig 3 har en liten strandsone i den samme vika, og strekker seg opp mot Bjørnfjellet.
Gårdshistorie for Grunnfjord østre
9. desember 1843 fik Hans Kristensen fra Kjårnes kongelig skjøte på Grunnfjord for 60 spesidaler. Bare to år senere, 24. mai 1845 ble halve gården solgt til Jacob Lind. Kjøpesummen var 30 spesidaler. Grunnfjord ble derfor delt i to like deler ved en skylddelingsforretning avholdt 20. juli 1846. Grunnfjord østre, lnr. 209 b sto da igjen med en skyld på 2 ort og 1 skilling. Gården ble forpaktet bort til leilendinger, men det mangler en oversikt over brukerne for de første årene. Da Jacob Willumsen Lind gikk bort 14. april 1848 fikk sønnen Willum Schytte Lind ansvaret for å administrere driften. Dette ble klarlagt under skifteforhandlingene etter Jacob Lind den 11. mars 1851. Gården ble nå taksert til 40 spesidaler.
23. oktober 1859 ble brukets tilhørende skogsarealer utskiftet. Åker og eng skulle benyttes etter gammelt mønster, og utmarksbeitet skulle være felles. Av dette forsår vi at utskiftningen hoved-sakelig var ment for å stadfeste rettig-hetene til Grunnfjord østre. Den var i mindre grad holdt for å gjøre endringer på teigene.
Leilendingene drifter
Folketellingen for 1865 forteller at Grunnfjord østre ble drevet av Anders Paulsen f. ca 1805 og Anne Nilsdatter f. ca 1805. Sønnene Paul f. ca 1846 og Anders f. ca 1847 arbeidet også på gården. Anders og Anne hadde innvandret til Grunnfjord fra Sverige, men det er ikke registrert om paret bodde andre steder i Tysfjord før de flyttet til Grunnfjord. Brødrene Paul og Anders ble født i Tysfjord. De ble født omtrent samtidig som Jacob Lind tok over gården og bygslet den vekk. Det er derfor en relativt sikker antakelse at Anders Paulsen og Anne Nilsdatter var de første leilendingene under lnr. 209 b. Folketellingen for 1865 forteller videre at familien drev en kombinasjon av tradisjonelt husdyrhold og reinsdyrhold. De hadde 4 kyr og 18 sauer i tillegg til de 3 reinsdyrene. Kornprodukter og poteter supplerte fisken i det daglige kostholdet.
I tillegg til leilendingene Anders og Anne finner vi for 1865 at gården beboes av en husmannsfamilie. Peder Olsen f. ca 1830, og Elen Jacobsdatter f. ca 1830 bodde her på en umatrikulert hustomt sammen med barna Siri Anna f. ca 1852, Peder f. ca 1855, Elen f. ca 1859 og Maren f, ca 1861. Beskrivelsen ”husmannsfamilie uten jord”, med fiske som eneste levebrød, klassifiserer dem som strandsittere, som var den klart vanligste husmannsformen i Tysjord. Peder var oppvokst i Jokkmokk i Sverige, og var sønn av Ole Pedersen. Elen var vokst opp i Hellemobotn, og var datter av Jacob Andersen. Hva som skjedde med husmannsfamilien i de videre årene er usikkert, men de økonomiske forholdene ser ikke ut til å ha blitt bedre. I folketellingen for 1875 ser vi at familien hadde flyttet til Borg. Peder og familien blir da oppført å være innerster hos Jacobine Jacobsdatter. Dette betyr at Peder, Elen og ungene måtte ta til takke med å overnatte der Jacobine så det likt å finne plass. Innerstene var å anse som den laveste klassen i Norge. Ettersom Peder fremdeles levde av fiske kan vi tolke dette dit hen at fiskemulighetene på Hulløya og Borg var bedre enn i Grunnfjorden. Folketellingen for 1900 forteller at Elen, som nå var enke, dette året tjenestegjorde i Råna hos Jens Jakobsen.
Framgang og tragedie
Selv om husmannsfamilien hadde sett seg nødt til å flytte fra Grunnfjord østre før 1875, fant Anders Paulsen gården driv-verdig, og fortsatte å bygsle jorda av Willum Lind. Anders var nå blitt enkemann, etter at kona Anne gikk bort 1. oktober 1868. Sammen med seg på gården hadde han sønnen Anders, som nå var i ferd med å ta over driften. Tjenestejenta Maren Tommasdatter f. ca 1851 var også i arbeid hos dem på gården. Gården kunne nå fø 3 kyr, 20 sauer og én gris, et heller uvanlig innslag i indre Tysfjord. Far og sønn drev i tillegg på med reinsdyrhold, kordyrking og potetsetting.
Da Anders Paulsen døde, den 17. april 1876, tok sønnen Anders Andersen over. Samme år som farens død, giftet han seg med Siri Johnsdatter f. 1841, fra Hellemofjorden. 1. august 1879 ble papirene endret, og bygselen fra Willum Schytte Lind ble stående i deres navn. Paret fikk fire barn sammen, men skjebnen var ikke nådig med den lille familie. I 1877 fikk Anders og Siri en dødfødt sønn. Lykken smilte likevel til dem, og døtrene Inger Karoline og Anne Marie kom til verden i 1878 og 1881. I 1884 fikk de også sønnen Paul. 1889 skulle bli et tøft år for familien, da de ble rammet av sykdom. I løpet av bare noen få maidager ble Inger Karoline og Anne Marie revet vekk. Bare Anders, Siri og sønnen Paul satt igjen på Grunnfjord østre.
Videre oppdeling og tilflytting
I 1893 skulle det komme endringer på eierfronten i Grunnfjord. Willum Schytte, som selv drev gårdsbruk på Øvre Kjøpsnes, ga 10. oktober 1893 bort halv-parten av bnr. 3. Den påfølgende skyld-delingsforretningen 30. oktober skilte ut bnr. 4 Nes. Willum Schytte ga bort de resterende restene av bnr. 3 til Vilhelm Johannessen, som hadde flyttet til Tysfjord fra Vik i Sogn. Ved overtakelsen av Grunnfjord østre i 1893 hadde han allerede drevet gårdsdrift her i noen år. Dette kan vi blant annet se av matrikkel av 30. juni 1891. Etter skylddelingen ble de to brukene liggende igjen med 67 øre i skyld hver seg. Willum Schytte beholdt selv bnr. 4 Nes til eget bruk. Forholdene rundt transaksjonen er ellers ukjent. Ettersom som leilendingene Anders Andersen og Siri Johnsdatter fortsatte å drive gården under Willum Schytte, må vi fortsette fortellingen om dem under bnr. 4 Ness.
Vilhelm Johannesen f. 1843, som drev videre på bnr 3, var gift med Lorenze Olsdatter f. f, 1847. Sammen hadde de barna Elen f. 1876, Bergitte f. 1884, Olea f. 1887 og Vilhelm Johannes Vilhelmsen f. 1890. Familien levde av det den ny-ervervede gården kunne bringe fram. Dette ble i hovedsak noen husdyr og korn og potetdyrking. I motsetning til sine naboer i Grunnfjorden holdt ikke familien reinsdyr. Detter har nok sammenheng med at Vilhelm Johannessen kom fra Sogn, og at reindriftskulturen må ha framstått som svært fremmed.
Da Vilhelm Johannessen gikk bort 5. juni 1913 tok sønnen Vilhelm Johannes over driften. Han giftet seg i 1914 med Sandra Magdalene Jensen f. 1895 på Helland, og fikk barna Wally Lorense Pernille f. 1914, Elida Marie f. 1916, Jarle Asmund f. 1918, Vilhelm Sigurd Peder f. 1919, Agnes Vihelmine f. 1923, Aslaug Jensine f. 1925, Lilly Manda f. 1928, Johan Roald f. 1930 og Jens Kristian f. 1935. Vilhelm Vilhelmsen drev gården til ut på 1970-tallet. En pantsetting av gården i 1953 tyder på at gården fremdeles ble oppfattet som drivverdig. Før Vilhelm bortgang i 1974 ble gården overdratt til barna. I 2009 står disse fremdeles oppført som eierne av bnr 3 Grunnfjord østre. Der noen har gått bort er det deres arvinger som har tatt over.
Ness, som ble fraskilt bnr. 3 i 1893, består i dag av to teiger. Hovedteigen ligger på selve neset, og grenser mot Grunnfjordbotn i vest ved Geitvika, og mot bnr. 3 Grunnfjord østre i øst. Området mellom Bjørnelva og bnr. 3 er skilt ut som feste-tomt nr 1.
Gårdshistorie for Ness
Etter skylddelingen av bnr. 3 ble Anders Andersen og Siri Johnsdatter med sønnen Paul Andersen boende under bnr. 4, og bygslet gården av Willum Schytte. Folketellingene for 1900 og 1910. Beretter om at driftsmønsteret fortsatt var det samme, noe som vil si at Anders og Siri drev gården mens Paul hadde fullt hyre med fiskeriene. De drev gården sammen fram til 1923 da Anders døde. Året etter var også Siri borte. Det var trolig i perioden etter foreldrenes bortgang at Paul overtok skjøtet på gården.
[[Image:]]
Ness sett fra fjordsida. Plassen skal ha vært en av viktigste møtestedene for kon-takt mellom bumenn og samer i eldre tid.
Foto: Isak K. Hassel
Paul Andersen giftet seg i 1913 med Marie Andersen f. 1885 fra Tranøy. Sammen fikk de barna Petra Magdalena f. 1915, Agnes Edvarda f. 1918 og Augusta Ingeborg f. 1923. Paul giftet seg for andre gang i 1935. Denne gang med Sara Kristine Jonsen fra Hellemofjord.
Krigsårene skulle bli dramatiske på Ness. Vi vet ikke den direkte bakgrunnen for aksjonen, men 9. februar 1944 ble eiendommen beslaglagt av lensmannen i Narvik. Hva okkupasjonsstyret gjorde med gården er også uvisst, men den var tilbake i Pauls hender etter krigen. I matrikkelen for 1950 kan vi også se at Paul har skiftet navn fra Andersen, og har tatt gårdsnavnet Nes. Siden 1998 har Kristine Andersen, Karen Paulsen, Johan Andersen, Theodor Andersens arvinger, Anne-Lise Knutsen, Torvald Mikkelsen, Mareno Mikkelsen, Lenhard Mikkelsen, Sigsten Mikkelsen, Ingmary Eivik, Filip Mikkelsen og Elisabeth Paulsen vært eiere av bnr. 4, Ness i Grunnfjord.
I 1973 ble hyttetomten med festenummer 1 skilt ut fra bnr. 4. Denne ligger mellom Bjørnelva og bnr. 3 Grunnfjord østre. Tomten er i dag eid av Henry N. Nilsen.
Elvebakken ble 28. mai 1924 utskilt fra bnr. 1, som den gang var Konrad Markusens dødsbo. Gården ble ei og drevet av Vilhelm Vilhelmsen, som drev denne parsellen i kombinasjon med bnr. 3 Grunnfjord østre. Han satt med eiendommen like inntil sin død i 1974, da barna overtok skjøtet. Eierne av Elvebakken er pr. 2009 de samme som for bnr. 3.
Heimdal ble utskilt fra bnr. 1 den 21. juni 1924, og overtatt av Markus Kristensen. Markus drev gården fram til krigsårene, da han gikk bort. 14. juni 1944 vedtok skifteretten å overføre eiendommen til barna Harda Kristoffersen, Josefa Markussen, Mathias Markussen og Thuva Markussen. De arvet samtidig bnr. 2 på Kjårnes. Av barna ble det Mathias som skulle ta over driften av Heimdal.
I dag er gården eid av Harald Kristoffersen, Asmund Markussen, Kanutta Dahl, Marie Johansen, Asbjørn Skjetne, Nils Gøsta Markussen, Odd Kristen Hansen, Jan Magne Hansen, Per Arne Hansen, Edmund Kristoffersens arvinger, Reidun Kristoffersen, Bente Kristoffersen og Rikke Anthonsen.
Solheim ble skilt ut fra bnr. 1 den. 21. juni 1924, med ny eier Markus Johansen. Markus drev gården fram til 1976, da den ble overdratt til sønnen Peder Johansen.
Skogheim ble skilt ut fra bnr. 1 i 1943, og var eid av Marstrand Kjårnes fram til 1994 da Nikoline Fjeldheim, Bjørn B. Tjårnes, Gudrun Tjårnes og Gudmund Gustavsen overtok som eiere.
Indre Skjånes ble utskilt fra bnr. 1 i 1943. Gården ble eid av Kristen Benonisen fram til 1987 da Rolf Benonissen, Åse Pedersen, Johan Benonissen, Knut Benonissen og Bjørg Dybedal overtok skjøtet.
Bjørnhaug ble skilt ut fra bnr. 1 i 1943, og ble eid og drevet av Hans Benonisen. I 1964 tok Kåre Benonisen over, og har hatt skjøtet på gården siden den gang.
|
Grunnfjord (Hamarøy gnr. 243) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |