Handel med andre deler av Norge på 1700-tallet

I dag er Norge å regne som ett marked. Med det menes at det er fri flyt av varer og tjenester mellom landets regioner. Å få til dette var en lang prosess, og mange av de viktige, første skrittene ble tatt sent på 1700-tallet, og tidlig på 1800-tallet. Skipsanløpslistene og tollistene viser at norske tollsteder tidlig på 1700-tallet først og fremst handlet med andre norske havner som lå i nærheten. Med ”i nærheten” menes da ikke bare ved langs kysten, men også på tvers av fjorden.

Derimot ser det ut til å ha vært lite kontakt mellom de større regionene. Dette kan delvis forklares ved at Trøndelag og Bergen gjennom mye av 1700-tallet hadde privilegert tilgang til å handle med Nord-Norge. Dette gjorde at folk i nord ikke reiste til for eksempel Østlandet for å kjøpe varer, men heller til Bergen eller Trondheim. Mellom Bergen og Trondheim var det heller ikke mye kontakt. Noe av årsaken kan være at de produserte mange av de samme varene, og derfor ikke trengte kontakten. Øst- og Sørlandet og de andre regionene hadde heller ikke mye kontakt med Vest- og Nord-Norge, eller Trøndelag. Fra vest til øst ble det fraktet noe fiskevarer, samt talg og tran som ble brukt til særlig produksjon av lys. I retur kom det bl.a. jernvarer.

Noen tollsteder ser ut til å ha vært omlastningspunkter enten for utenlandske varer, for varer som kom fra Danmark, eller fra andre deler av Norge. Med et stort antall skipsanløp, peker særlig Langesund, Arendal og Risør seg ut som slike havner. Fra disse havnene ble varene så fraktet videre til andre steder i Norge, og muligens også Danmark.

Ett eksempel på en kaptein som reiste på andre deler av Norge var Ove Lindved (se egen sak)