Haug kirkested
Haug kirkested er et middelaldersk kirkested og arkeologisk kulturminne på gården Haug (gnr. 51) på Hadseløya i Hadsel kommune. Det forhenværende kirkestedet omfatter rester av en mulig torvkirke, en kristen gravplass og en større gårdshaug. Kirkestedet ble påvist ved arkeologiske utgravninger sommeren 1987.
De eldste funnene
I 1875 gjennomførte Hans Thøger Adolph Winther (1845-1910), bestyrer ved Tromsø Museums arkeologiske avdeling, en serie arkeologiske undersøkelser i Nordland og Troms. Store deler av Hadseløyas ble besøkt og kartlagt, men Th. Winther kom seg aldri lenger vest enn til Melbu (gnr. 50). Likevel er gården Haug nevnt i beretningen fra undersøkelsene: ”[...] men ved Samtaler erfaredes, at paa Haug findes mange Gravhauger; det fortælles, at i enkelte Hauger er Brædder som af Ligkister fundne”.[1]
Th. Winthers sitat vitner om at det allerede før 1875 eksisterte beretninger om funn av brædder (treplanker) fra likkister på gården. Utover slutten av 1800-tallet gjorde befolkningen på Haug flere funn av samme karakter.
I 1878/79 drev oppsitteren på bnr. 11, Jens Rasmussen, med dreneringsarbeid på marken mellom fjellfoten og bebyggelsen da han fant 7 likkister. Hver kiste var laget av fire bord, i tillegg til lokk og bunn. I enden på hvert bord var det stanset ut et hull på størrelse med en femøring. Trolig var kistebordene sammenbundet med vidje.[2] Kvaliteten på treverket var fremdeles god, mens beinmaterialet i kistene var oppløst til ei «kalkrøre». Historien forteller at Jens Rasmussen tok vare på de beste bordene og brukte dem til «kasse» på bikkvognen sin.[2]
På bruket Unarheim (bnr. 8) alene ble det funnet elleve skjeletter. Under anlegging av en fjøsmur ble det i 1878 funnet 7 skjeletter i jorda. Skjelettrestene ble samlet sammen og lagt i muren som var under konstruksjon.[2] Omkring 1912-13 ble det funnet ytterligere to skjeletter under gjerding. Disse ble imidlertid gravd ned igjen på samme sted. Noen år senere ble det funnet ytterligere to skjeletter, et voksent menneske og et barn.[2]
I 1959 og 1965 gjorde to av gårdbrukerne funn av skjelettmateriale som ble sendt til Tromsø Museum.[3] I 1963 drev Televerket grøftegraving ved gårdshaugen, og her avdekket de tre flatmarksgraver. Funnet ble imidlertid aldri rapportert, noe som førte til at Vegvesenet skulle få seg en overraskelse i 1986.[4]
De arkeologiske utgravingene
Høsten 1986 startet Statens Vegvesen en opprustning av «yttersi’veien», Fylkesvei 7634 på vestsiden av Hadseløya, mellom Melbu og Stokmarknes. Gravearbeidet tok til i september, men det ble snart full stans etter at en av gravemaskinførerne hadde fått to kranier i skuffen.[5] Tromsø Museum ble varslet og sendte arkeologer til Haug. De konstaterte at det dreide seg om en gravplass og en stor gårdshaug.
Sommeren 1987 var 12 arkeologer fra Tromsø Museum engasjert i det som skulle vise seg å bli den største utgravningen av en gårdshaug i Nord-Norge.[6] Utgravningsleder var arkeolog Anne Karine Sandmo. I løpet av fem uker i juni og juli ble det gravd ut ca. 125 m³ av den østlige delen av gårdshaugen.[7] Undersøkelsene ble fordelt på 4 felt, hvorpå det ble påvist og utgravd 12 graver eller deler av graver. Her ble det påvist skjelettmateriale etter minst 30 individer. 13 av disse lå i uforstyrrede graver, mens 17 ble identifisert blant bein i omrotede graver.[8] Funnene omfattet 26 voksne og 4 barn, med en kjønnsfordeling på 13 menn og 9 kvinner. Åtte av skjelettene kunne ikke kjønnsbestemmes.[8]
Gårdshaugen ble datert til eldre jernalder med kontinuerlig bosetning frem til nåtiden. Gravene ble C-14-datert til perioden ca. 995 – ca. 1255. Selve gravplassens bruksperiode ble datert til perioden ca. 970 – ca. 1070, noe som viser til bruk i både førkristen og kristen tid.[9] Gravskikken på Haug var blandet, med innslag av både kristne og førkristne elementer. Skjelettenes stillinger i gravene varierte fra mageleie til sovestilling og utstrakt ryggleie. Gravorienteringen varierte over mer enn en kvart kompassrose.[10]
Andre funn fra utgravningen omfattet vanlig gårds- og husholdningsavfall, som potteskår, jernbiter, deler av baksteheller, krittpiper, bryner og glasskår. Et område av gårdshaugen hadde en stor konsentrasjon av lærkutt og rester av sko, nærmere 1000 biter. I avfallslagene ble det også funnet flere godt bevarte sko. Sålestørrelsene vitnet om representasjon av både barne-, kvinne- og mannssko. Undersøkelsene av disse funnene tydet på en lokal hjemmeproduksjon av sko på gården.[11]
Etter utgravningene ble området frigitt for videre vegarbeid. Før veien var ferdigstilt, dukket det opp ytterligere skjelettmateriale som ble tatt vare på og sendt til Tromsø Museum. Under utgravningene hadde arkeologene påvist restene av en bygning, men hva dette var, skulle først offentliggjøres i 1988.
Torvkirken
I februar 1988 ble det kjent at arkeologene hadde gjort et enestående funn i østre ende av gårdshaugen. Her hadde de støtt på langsiden av en bygning som ble antatt å ha vært tilknyttet gravplassen.
Bygningsstrukturene besto av sammenrast torv og never fra ett eller flere tak, rester av en torvvegg, deler av en støttemur av stein, et brolagt gulv og to stolpehull parallelt med torvveggen. I tillegg ble det funnet en firkantet steinoppbygning på 2 x 1 meter i hjørnet av feltet. Denne steinoppbygningen var dekket med et tynt trepanel og hadde hull etter stolpekonstruksjoner i hjørnene. Arkeologene avdekket totalt 3,5 x 2,5 meter av bygningen, mens resten fortsatte utenfor feltet både mot sør, øst og nord.[12]
Under gulvet ble det funnet en eldre brolegging, og utenfor torvveggen ble det avdekket hjørnet av en annen bygning. Denne konstruksjonen hadde hatt yttervegger av tre og kraftige stolper.[12]
Arkeologene mente det var overveiende sannsynlig at de hadde funnet spor av minst en, trolig flere, tidligere kirker som hadde hørt til gården Haug. Ei såkalt gårdskirke.[13] Funnene stemte overens med beskrivelsene av tidlige kirker i Norden.[14]
Restene etter torvkirken lå i det ene hjørnet av gravplassen, og den ble antatt å ha vært brukt i perioden 1000-1300. Funnene antydet ombygning i flere omganger. Trekull blant bygningsrestene vitnet om at bygningen hadde brent helt ned på ett tidspunkt.[12]
I Trondhjems Reformats 1589 nevnes et korshus på Melbu, om lag 3 kilometer øst for Haug. Lokalbefolkningen hadde i mange år før arkeologenes oppdagelse hatt en teori om et kirkebygg på stedet. Lærerinna og lokalhistorikeren Anna Henriksdotter Haug (1876-1962) var født og oppvokst på bruket Unarheim (bnr. 8). Ut fra de stadige gravfunnene på gården var hun overbevist om at det hadde stått en kirke på Haug. Store deler av livet forsøkte hun å bevise denne teorien, uten å lykkes.[15]
Hålogalandshistorikeren Mikal Jakobsen (1859-1942) var en av dem som støttet teorien: ”Det er dog et spørsmål, om nævnte kapel ikke snarere må antages at have stået på Haug at dømme efter de der forefundne levninger af ligkister m.m.”[16]
Nærmere 25 år etter Anna Haugs død ble kirkerestene funnet i jorda på heimgården hennes.
Haugplanken
Sommeren 1989 ble det gjort nok et unikt funn på en av markene ved Unarheim. Like øst for utgravningsfeltene fra 1987 kom bonden Asbjørn Andersen over flere planker og plankestumper i jorda under åkerpløying. En av furuplankene skilte seg ut seg, da denne var dekorert og hadde utskjæringer.[17] Funnet har derfor blitt kjent som Haugplanken, men også omtalt som Hadselplanken og Hadselstykket.
Planken ble tatt opp av jorda og lagt til side på låvebroen. Først etter en stund ble Vesterålsmuseet på Melbu varslet. Konservator Geir Remen beskrev senere opplevelsen av å hente det unike funnet i et internskriv i Vesterålsmuseet: ”Eg lyfta det forsiktig frå låvebrua over på ei treplate og la det inn i mi stasjonsvogn. Eg hugsar godt den litt sitrande kjensla av å berge eit eineståande minne frå fortida der eg kjøyrde inn mot Melbu. [….] På Vesterålsmuseet blei det dekorerte trestykket registrert, avteikna og fotografert, og så surra inn i plastfolie. Treet var heilt gjennomblautt, så det blei lagt i ein fryseboks for å hindre tørkeskader. Eg varsla Arkeologisk avdeling på Tromsø Museum om funnet, og fekk det frakta nedfrossen med hurtigruta til Tromsø.”
Planken målte 163 cm i lengde, med en varierende bredde fra 8,5 til 26,7 cm. Lengde antas å være det opprinnelig størrelsesmålet, mens breddevariasjonene skyldes forhugging og tilpasning.[17] Ornamenteringen er skåret i et lavt toplansrelieff og motivet viser to båndformede dyr (drager), sammenslynget med et bimotiv som ender i lange, smale skudd.[18] Flere elementer ved ornamenteringen viser sammenheng med Ringeriksstil fra første halvdel av 1000-tallet, mens hovedkomposisjonen er karakteristisk for Urnesstil.[19]
Signe Horn Fuglesang, kunsthistoriker og førsteamanuensis ved Universitet i Oslo, konkluderte med følgende hva gjelder datering i 1991: ” [….] Hadselplankens dekor ligger morfologisk i overgangsfasen Ringerike/Urnesstil, med en sannsynlig datering til annen og tredje fjerdepart av 1000-tallet. Hadselplanken selv tilhører Urnesstilen utfra komposisjon og linjeføring, men har som nevnt innledningsvis noe Ringerikstilelementer. Den sannsynlige dateringen er midten av 1000-tallet, ved avslutningen av Urnesstilens eldste fase”.[20]
Funksjonsaspektet ved Haugplanken har vært gjenstand for flere tolkninger. Basert på funnkonteksten ble plankens sekundære bruksområde antatt å ha vært et kistelokk. Den opprinnelige funksjonen har derimot vært vanskeligere å fastslå.
.jpeg)
Til sammen fem naglehull i endene viser tydelig at planken har vært montert som del av en større konstruksjon, men samtidig er det påfallende at ornamenteringen ser ut til å ikke være fullført.[20] Posisjonen har med stor sannsynlighet vært vertikal, basert på plankens format og ornamenteringens plassering og motiv. Hovedtolkningene rundt plankens opprinnelig funksjon peker mot at den enten har vært del av et praktmøbel eller inngått i en bygningskonstruksjon.[21] På bakgrunn av funnene fra utgravningene i 1987 fremstår det som sannsynlig at planken kan ha tilhørt en av de tidlige kirkebygningene på stedet, trolig som en del av veggkonstruksjonen.[21]
Signe Horn Fuglesang har tolket planken som en del av ryggstykket på en benk, muligens en kirkebenk.[20] Den nærmeste kjente parallellen er en benk fra Kungsåra kirke i Västmanland i Sverige. Denne er dekorert med to dragemotiver på utsiden av ryggstykket i en stil som representerer overgangsfasen mellom Urnesstil og romansk stil. Kungsårabenken er datert til midten av 1100-tallet.[20]
Om tolkningen og dateringen stemmer er Haugplanken det eldste bevarte eksemplet på en dekorert benkerygg i Norge.[20]
De siste gravfunnene
Funnet av Haugplanken førte til en ny utgravning på Haug sommeren 1990. Denne utgravningen skulle også bli den siste på gården. I 10 dager jobbet to arkeologer fra Universitetet i Tromsø med en begrenset gravsone på 50 x 1 meter. Her ble det funnet flere spor av den gamle gravplassen i form av 8 bevarte likkister uten innhold.[22]
I nyere tid er det gjort en rekke funn av ulike gjenstander på jordene rundt gårdshaugen med metallsøkere.
Fotnoter
- ↑ Winther 1875: 114
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Haug 1928: 415
- ↑ Bladet Vesterålen 1966
- ↑ Bakke 1986: 2
- ↑ Bakke 1986: 4
- ↑ Vikeby 1987: 9
- ↑ Sandmo 1990: 51
- ↑ 8,0 8,1 Sellevold 1996: 3
- ↑ Sellevold 1996: 23
- ↑ Sandmo 1990: 68
- ↑ Sandmo 1990: 61
- ↑ 12,0 12,1 12,2 Sandmo 1990: 71
- ↑ Sandmo 1990: 74
- ↑ Sandmo 1990: 73
- ↑ Gundersen 2021: 27
- ↑ Jakobsen 1936: 5
- ↑ 17,0 17,1 Munch & Fuglesang 1994: 249
- ↑ Munch & Fuglesang 1994: 250
- ↑ Munch & Fuglesang 1994: 253
- ↑ 20,0 20,1 20,2 20,3 20,4 Munch & Fuglesang 1994: 256
- ↑ 21,0 21,1 Munch & Fuglesang 1994: 252
- ↑ Higraff 1990: 2
Kilder og litteratur
- Bakke, Einar. (1986, 30. september). Yttersi’vegen på Haug: Oldtidsfunn gjort under vegarbeidet. Bladet Vesterålen.
- Bakke, Einar. (1986, 22. oktober). Viktig funn i Hadsel. Bladet Vesterålen.
- Bladet Vesterålen. (1966, 18. januar). Hele 42 arkeologiske funn fra Vesterålen i løpet av 1965.
- Gundersen, Thomas: «Anna Henriksdotter Haug: Historien om ei høvdingkvinne fra Haug». I: Melbuposten, Nr. 1, 2021.
- Haug, Anna: «Gard og grend i sogeljos». I: Håløygminne. Nr. 2, 1928.
- Higraff, Anita. (1990, 4. juli). Hel kirkegård funnet. Bladet Vesterålen.
- Jakobsen, Mikal: Melbo gaard, dens eiere og brugere i fortid og nutid. 1936.
- Munch, Gerd S. & Fuglesang, Signe H.: «Den dekorerte planken fra Haug i Hadsel». I: Hofdasegl, Nr. 39, 1994.
- Sandmo, Anne-Karine: «Haug i Hadsel: Gårdshaug med graver og mulige kirkerester». I: Tromura, Nr. 17, 1990.
- Sellevold, Berit: Haug på Hadseløya: en gravplass fra kristningstiden. Norsk institutt for kulturminneforskning, 1996.
- Vikeby, Morten. (1987, 4. juli). Gåtefulle gravfunn på Hadseløya. Bladet Vesterålen.
- Winther, Hans Thøger: «Arkæologiske undersøgelser i Nordlands og Tromsø Amter i 1875». I: Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, Aarsberetning, 1875.