Helleristningene i Familiedalen
_02.jpg)
Helleristningene i Familiedalen nedenfor Sjømannsskolen på Ekeberg i Oslo er sannsynligvis de best kjente helleristningene i Oslo-området. En søndag i september 1915 satte preparant Paul Johannessen ved Universitetets Oldsaksamling seg ned på en skrånende bergflate øverst i Familiedalen. Som arkeologer flest har for vane, kastet Johannessen et blikk omkring seg. Til hans store forbauselse stanset øynene opp ved furene til en dyrefigur i berget. Etter en rask undersøkelse fikk han øye på flere figurer. Han meldte saken til professor Brøgger, og neste dag var han med dr. Jan Petersen på ny på stedet, og det ble konstatert at man virkelig stod overfor en helleristning av den ”arktiske” type.
Her ble funnet 6-7 dyr, sannsynligvis elger, muligens også hjort, til dels temmelig utydelige, og flere bare mulig å få tak i ved særlig god sidebelysning. Under den tredje og totale gjennomgåelsen av hele helleristningsfeltet i 1932, ble det konstatert at det omfattet 13 figurer. Ti av dem dyrefigurer, hvorav to med sikkerhet kan bestemmes som elgkoller. Det er også en menneskefigur på dette feltet, som er Oslos eldste. En langstrakt, spiss-oval figur med fem tverrstreker er tolket som en klappfelle. Og der det skulle vært et dyrehode, er det isteden risset en fugl – som om kunstneren har ombestemt seg under arbeidet. Det en ser, er gjengivelsen av et miljø med vilt, fugl og fangst. Av stor interesse er strekene inne i dyrekroppene. Dette er trekk en finner på mange helleristninger som tilhører jegerkulturer, de såkalte veideristninger.
Figurene fremtrer svært utydelig. Med velvilje fra Oslo Lysverker ble det lagt elektrisk ledning frem til et tre ved ristningene, her kunne en koble til kraftige prosjektører. Ved hjelp av denne metode fikk en klarhet i feltets totale innhold. Alle figurene er innenfor et felt på 5.55m x 2,4 m.
Siden bildene ble risset inn i berget for 5-6000 år siden har landet hevet seg kanskje 40 meter, så vannet har stått langt opp i Familiedalen.
Kilder
- Artikkelen er basert på foredrag av Petter Hartnes publisert i Nordstrands blad 2003