Hellmoboten (Hamarøy gnr. 253)

Hellmoboten (lulesamisk: Vuodnabahta)
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	253

Gården Hellmobotn er den innerste gården i Hellmofjorden, Hamarøy kommune. Grensen i nord går mot gården Nordbukt, i øst og sør mot statsskog, og i vest mot Hellmofjordens statsallmenning.

Gårdsnavnet, som uttales ”hællmóbåtn”, kan trolig utledes fra det forhistoriske ”hallir” eller ”hallr”, som betyr stein.

Jordsmonnet i Hellmobotn består av mineraljord, alt overveiende fra is- og elvemorener. Sandkornene er av meget variabel sortering og størrelse. Dette gir plassen lav til middels bonitet.

Hellmobotn i de eldste tider

Gården Hellmobotn har røtter som strekker seg langt tilbake i tida. Området innerst i Hellmofjorden var opp mot vår tid ikke skyldsatt, men hadde status som statsallmenning. Fra den eldste sjøsamiske tid antar man at de indre delene av Hellmofjorden ble benyttet som sommerbeite for hovedgården på Helland. Kilde-beskrivelsene fra denne perioden er naturlig nok svært marginal, men det har blitt registret fornminner på gården som vitner om at gården har vært benyttet. Man har blant annet funnet ei gravrøys fra middelalderen, og en heller fra etter-reformatorisk tid.

At gården ikke ble skyldsatt før på 1800-tallet henger trolig sammen med tre viktige faktorer. De klimatiske forholdene gjorde Hellmobotn til en lite ønsket boplass for de første bosetterne i fjorden. Spesielt på vinterstid kunne lokaliseringa, ved utløpet til Rávgajohka [Sørelva] og Njallajohka [Stabburselva], by på utfordringer. Sekundært var fiskemulighet-ene på heimsjøen utilstrekkelige. Det tredje momentet var kvaliteten på jorda, som ikke ga ei avkastning på mer enn 2 fold.

Første del av 1800-tallet

Ved inngangen til 1800-tallet berørte bumennenes ekspansjon innover i landet nærmest alle gårdene i Tysfjord. De områdene som ennå ikke var ryddet befant seg innerst i Grunnfjorden og i Hellmofjorden. Fra starten av 1800-tallet begynte de dårlige tidene å melde seg i reindriftsnæringa, som hoved-sakelig hadde hatt fotfeste på svensk side av kjølen. Hellmofjorden, som tidligere hadde blitt benyttet som sommerboplass, ble nå alternativet for mange av dem som ville gå bort fra nomadelivet. Arkivmaterialet for de første årene beretter at de første brukerne likevel ikke først og fremst utvandret til Hellmobotn fra Sverige, men fra andre gårder i Lødingen.

Skyldsettinga av Hellmobotn

Plassen Hellmobotn, i daværende Lødingen prestegjeld, ble skyldsatt 23. juli 1839. I forbindelse med skyldsettinga ble det utformet en beskrivelse av stedet. Plassen hadde vært bebodd av Anders Andersen i om lag 10-12 år, og av beskrivelsen kommer det fram at han hadde satt opp flere hus, omtrent 100 alen [ca 60 meter] fra elva innerst i botn. Her kunne Anders holde 1 ku og 3-4 småfe, samt så 1 ½ tønne korn. I gode år kunne han, ble det sagt, forvente ei avkastning på opp mot 3 fold. Det mest nedslående var nok likevel at det ikke lot seg gjøre å dyrke poteter. Om jordkvaliteten ble det sagt at både ut- og innmark var sand- og steinaktig og mager. Utmarka kunne derfor knapt sørge for det nødvendige beitet som husdyrene trengte. Om jordkvaliteten var dårlig, hadde gården likevel noen positive trekk. Spesielt god var tilgangene på fyringsved, ettersom det fantes rikelig med skog på eiendommen. Til enkelte tider var det også mulig å fiske laks ved utløpet av elva. På bakgrunn av dens beskaffenheter, ble Hellemobotn skyldsatt for 16 skilling.

HELLMOBOTN

• Gnr. 53 Bnr. 1 med 1,13 mark i skyld
• Matr.nr. 159 L.nr. 263 med 16 skilling i skyld

Gårdshistorie for Hellmobotn

Etter at plassen ble skyldsatt i 1839, gikk det over ti år før Hellmobotn ble kjøpt av private eiere. 4. januar 1851 ble handelsmann Rones tildelt kongeskjøte for matr.nr. 159, men det skulle gå enda fire år før vilkårene i skjøtet var oppfylt. Etter å ha betalt inn de avkrevde 78 spesidalerne for gården den 1. mai 1855, var Hellmobotn å regne for Rones’ eie.

Kildematerialet for plassen fra 1850-tallet er svært begrenset. Vi dermed ut på 1860-tallet før vi får oversikt over brukerne og bruksmønsteret. I herredsbeskrivelsen av 6. juni 1863 får vi opplyst at gården var bebodd av Erik Mikkelsen og hans familie. Eiendommen besto av i alt 25 mål åker og dyrket eng, og fra utslåttene kunne man hente 6 lass høy. Erik sådde i et vanlig år 1 tønne korn og 1 tønne poteter, som ga ei avkastning på 2 fold. Av storfe kunne gården fø 2 kyr og 6 sauer, blant annet fordi utmarksbeitet var tilstrekkelig. I 1863 ble gårdens viktigste naturrikdom anset for å være skogen, som i seg selv ble taksert til 30 spesidaler. Ellers ble det registrert at Hellmobotn var utsatt for elvebrudd. Til tross for Storelvas tendens til å finne seg nye løp, ble landskylda foreslått økt fra 16 skilling til 1 ort og 19 skilling. Bakgrunnen for forsalget kom trolig av at oppsynsmennene, som utarbeidet matrikkelforslaget, hadde et fokus på antallet husdyr gården kunne holde, og ikke jordkvalitet og produksjon på innmarka. Hadde man så gjort, ville man ha funnet at plassen trolig var en av de minst produktive i hele Tysfjord. Hvordan kunne så Hellemobotn, som tilsynelatende var så dårlig stilt på ressurssida, likevel holde et tilsynelatende normalt antall husdyr?

Fjellfolket

Oppbygginga av gårdsbruket i Hellemobotn i siste halvdel av 1800-tallet var bare mulig fordi brukerne hadde blikket vendt mot fjellet. Som det blir beskrevet i jordbrukstellingene fra denne perioden, ble bare 24 % av fôret til husdyrene sanket på gårdens nærmeste slåttemark. De resterende 76 % ble sanket i skogen og på fjellet. I skogen hadde Hellemobotningene de fire plassene; Buvràsjluoppar, Burvràskåhppe, Subàsjgiedde og Luopparjiegge. Mens man kunne høste vanlig høy på de tre første plassene, var sistnevnte slåtteplass først og fremst ettertraktet for sennegresset. Det viktigste området for fôrsanking i fjellet var ”Forloftet”, fjellplatået som blant annet innbefatter slåtteplassene Bassaoalgge, Tjårogavuolle og Roaveskåhppe. Selv om det i utgangspunktet var tungvindt å flytte fôret over så lange avstander, ble jobben forenklet ved at man mellomlageret høyet på fjellet, i høysåter eller under hellere. Når vinteren kom kunne fôret pakkes i snøresekker og fraktes ned til Hellemobotn med hest eller sendes nedover på skaren.

Bruken av fjellet ble gjort mulig gjennom ei ekstensiv bygging av jordgammer. Med gammene som utgangspunkt kunne man både drive sæterdrift og høste av naturens ressurser. Den viktigste av disse var i så måte sennegresset, som blant fjellfolket nærmest var å regne for klær. Som ellers i klesveien fantes det ulike kvaliteter også på sennegresset. Det ble derfor lagt ned en ekstra innsats for å tilegne seg gresset av den aller beste kvalitet. Denne var å finne på svensk side av grensa ved en plass som heter Niennarådo. For å komme hit tok det vel 5 timer å gå, men så var også ”kvaliteten på sennegras fra Nienarådo legendarisk”. Av fjellet kunne man ellers sanke den viktige multebæra, jakte etter småvilt og fiske i fjellvannene. Med det var ikke bare i fjellet at Hellemobotningene satte opp gammene sine. Også nede ved fjorden finner vi i dag spor etter de første bosetterne på gården. Tromsø museum har registrert mer enn fire gammetufter og ei rydningsrøys nede i Hellemobotn, som alle daterer seg til perioden 1860-1900.

Siste del av 1800-tallet

Folketellinga for 1865 opplyser at det nå var oppført tre husstander i ”Indre Hellemofjorden” med i alt 24 beboer. To av brukerne, Anders Andersen f. ca 1798, og Anders Andersen [Tjouolda] f. 1832, var trolig bosatt på nabogården Peta. Oppsittere i Hellemobotn var Erik Mikkelsen f. 1823, som var oppvokst i Evenes, og kona Ingeborg Andersdatters f. 1829, som var oppvokst i Rødøy. I 1865 holdt familien en husdyrbestand på 2 kyr og 10 sauer. Som tidligere var jorda skrinn, men med vanning av åkrene kunne familien så 1 tønne bygg og 2 tønner poteter. I tillegg til Erik og Ingeborg besto familien i 1865 av i alt seks barn.

14. august 1874 ble Helemobotn solgt ved auksjon til fru Marianne Lund for 150 spesidaler. Folketellinga for 1875 forteller at eierskiftet ikke hadde noen videre påvirkning på brukerne, som fremdeles var Erik Mikkelsen og Inger Andersdatter. Jordbrukstellinga samme år forteller at innsatsen lagt ned i gården hadde økt betydelig over de siste ti årene. Husstanden holdt nå 1 hest, 3 kyr og 15 sauer. Dette var et tilnærmet gjennomsnittlig antall husdyr for de indre delene av Tysfjord, men om vi tar de vanskelige driftsforholdene på hjemgården med i betraktninga, ser vi hvilken innsats familien la ned i gårdsdrifta. I 1875 hadde barneflokken vokst til syv, og besto av Ingers datter Siri, f. 1853 og deres felles barn; Per f. 1859, Nils f. 1860, Inger f. 1861, Karen f. 1863, Mikkel f. 1866, og Kirsten f. 1867. Tradisjonen skal ha det til at Erik Mikkelsen var en velstandsmann. Påstanden kan ha noe for seg om man ser på de inntektene Erik klarte å skaffe til veie. Mens gjennomsnittsinntekta i Hellemofeltet var på 257,- kr i 1895, hadde Erik tjent hele 425,- kr. Dette forteller at gårdens ressurser i utmark og i fjellet ble svært godt utnyttet, hvor en sentral inntektskilde var salg av tømmer.

Selv om han jobbet og slet på gården i store deler av sitt liv, fikk Erik Mikkelsen aldri oppleve å bli eier av Hellemobotn. Indirekte kan en likevel si at Erik sto for kjøpet, for etter hans bortgang i 1895, brukte sønnene, Nils og Mikkel Eriksen, arven etter sin far til å overta gården. 12. mars 1897 overtok brødrene skjøtet på gnr. 51, bnr. 1 for 800,- kr, og ble dermed eiere av farens livsverk.

Nytt århundre – nye brukere

Inngangen til 1900-tallet ble markert av at tidligere oppsitter Erik Mikkelsen gikk bort, og ble erstattet av sine sønner Nils f. 1860, og Mikkel Eriksen f. 1866. Folketellinga for 1900 forteller at Hellemobotn var bebodd av søsknene Nils, Mikkel, Inger, Anders og Kristin, som alle var ugifte. Samme tok de også vare på sin mor Inger.

Tromsø museum har registrert rester etter en Arran [teltboplass], datert til begynnelsen av 1900-tallet, på plassen kalt Biedda. Dette skal ha vært en tradisjonell ”giedde” [melkeplass]. Funnene bevitner at den tradisjonelle bruken av fjellet fortsatte også etter Erik Mikkelsen.

Folketellinga for 1910 forteller at de to brødrene var i ferd med å etablere hver sin familie på gården. I den første husstanden bodde Nils Eriksen, kona Karen Pedersen f. 1865, og deres datter Inger f. 1907. Nils’ bror, Mikkel Eriksen bodde i den andre husstanden. Etter å ha giftet seg med Inga Nikolaisdatter fra Grunnfjorden i 1907, fikk de barna; Sara f. 1908, Peder Nikolai f. 1912 og Nils Andreas f. 1914. I deres husstand bodde også søstrene Inga og Kjersten i 1910. Om brødrene og deres husholdninger blir det beskrevet at de livnærte seg av som gårdbrukere og fiskere. Mye tyder dermed på at det tradisjonelle fokuset på fjellet som næringsvei var i endring.

Store omveltninger

15. mai 1913 ble bnr. 2 Hellemobotnelven nordre skilt ut fra bnr. 1 med 0,07 mark i skyld. Kjøper av eiendommen var J. Dahl i Kristiania, som overtok skjøtet for 800,- kr. Som både i Nordbukt, Mannfjorden og Grunnfjorden, kjøpte Dahl opp elveløpet i Hellemobotn med hensikt om å bygge ut et kraftanlegg og mulig industrivirksomhet. For gården, som tidligere hadde vært basert på et delvis nomadisk liv i fjellet, kom det industrielle storsamfunnet stadig nærmere.

Årene 1915 til 1917 medførte store endringer for den videre drifta i Hellemobotn, ettersom de selveiende brødrene begge gikk bort i løpet av perioden. Mikkel Pedersen f. 1875, flyttet til gården med sin familie i 1921. 30. oktober 1922 overtok han skjøtet på den ene halvparten av bnr. 1 fra sin søster Karen Eriksen, enka etter Nils Eriksen. I 1925 overtok Anders Mikkelsen Urheim f. 1894, den andre halvparten av gården fra sin søster Inga Eriksen, enka etter Mikkel Eriksen. Anders ble gift med dattera til Mikkel Pedersen, Karen Kristine Mikkelsen f. 1903, samme år.

Selv om gården nå hadde fått nye brukere, var forholdene fra naturens side fortsatt de samme. Tradisjonen forteller at ”høyavlingene variert alt ettersom hvordan sommeren var. I tørre somre var det lite gras å finne, og det graset var hardt. Derfor måtte vi slå om natta, for at ljåen skulle bite”. Anders Urheim skal også ha fortalt at ”en av somrene var særdeles tørr, slik at slåtta var unnagjort på en halv time. Han slo med ljåen, rakte sammen med ljåen, og bar årets høyavling under den ene armen. Potetene ble berget sånn noenlunde ved vanning […]”.

En vesentlig forskjell på gården før og etter 1920-tallet, var at de to nye brukerne hadde slåttemark på andre gårder i fjorden, og var derfor ikke avhengige av å sanke høy på ”Forloftet”. Mikkel Pedersen var sammen med sin bror, Paul Pedersen, eier av gnr. 52, bnr. 1 Nordbugten. Mikkel høstet hvert år høyet fra sin halvpart, og førte det over til Hellemobotn. Anders Urheim eide to småbruk, bnr 15 og 16 under Hellemofjord. Herifra ble høyet fraktet med båt innover fjorden. En siste mulighet, som også var benyttet i tidligere tider, var å bytte tømmer mot fôr; eks. én båtlast tømmer mot én båtlast høy.

Hellemobotn i den nyere tid

10. november 1943 ble bnr. 3 Urheim skilt ut fra bnr. 1, med 0,53 mark i skyld. Skjøte på den utskilte gårdparten [bnr. 3] ble gitt til Anders Urheim, mens Mikkel Pedersen ble sittende som eier av bnr. 1. Den 31. januar 1950 ble skjøtet på bnr. 1 Hellemobotten solgt til sønnen Anders Nils Mikkelsen f. 1906, for 2000,- kr.

Anders Mikkelsen fortalte i 1976 at han i sine yngre år hadde bedrevet reindrift sammen med folk fra Grunnfjorddalen og Nordbukta. Til å kontrollere dyrene hadde de blant annet satt opp reingjerde oppfor Grunnfjordvatnet. Innenfor det lokale reinbeiteområdet var det ikke behov for å beskytte beitemark, men rein kunne komme over grensa østra og beite ned området. På det meste passet Anders 150 rein. Av annen drift på gården, ble det i tida fram mot 1960-tallet ble det vanligvis holdt 1 hest, 2 kyr og 12 sauer. Husdyrholdet i Hellemobotn opphørte i løpet av 1960-tallet, og Anders Mikkelsen flyttet til Drag i 1967. Etter hans bortgang i 1993 er det i dag hans arvinger som er eiere av skjøtet på gnr. 53, bnr. 1 i Hellemofjorden.

HELLEMOBOTNELVEN NORDRE

• Gnr. 53 Bnr. 2 med 0,07 mark i skyld

Bnr. 2 Hellemobotnelven nordre ble skilt ut fra bnr. 1 den 15. mai 1913. J. Dahl i Kristiana ble den gang eier av eiendommen for 800,- kr. Formålet med oppkjøpet av elva, var kraftproduksjon og mulig industriutbygging. Siden 1999 har Nils-Kåre og Eilif Dahls arvinger, Tone Kvittinge og Liv, Truls og Kjell Rogstad vært eiere av eiendommen i Hellemobotn.

Andre bruksdelinger

Bnr. 3 Urheim ble skilt ut fra bnr. 1 den 10. november 1943. Anders Mikkelsen Urheim overtok skjøtet på eiendommen den 20. mai 1949 for 2000,- kr. I 1944 ble bnr. 4 Milljord skilt ut fra bnr. 3 med 0, 24 mark i skyld. Siden Anders Urheims bortgang i 1958, ble kona Karen Urheim eier av eiendommen. Siden 1964 har Kaja Andersen, Martha Nystø, Mikal Urheim, Ivar Urheim og Inga Karlsen vært eiere av det 0,27 mark store bnr. 3 i Hellemobotn.

Bnr. 4 Milljord ble skilt ut fra bnr. 3 i 1944. Eier ved skylddelinga var Peder Mikkelsen. Pr. 2009 er det hans arvinger som står oppført som eiere av det 0,24 mark store bruket under gnr. 53 Hellemobotn.

Siden 1981 har det blitt foretatt 9 mindre skylddelinger for frigjøring av fritidstomter i Hellemobotn.

Sluttnoter

1 Rygh, Oluf (1905): Norske Gaardnavne – Nordlands Amt.

2 Urheim, M. A. P. Kelok (1995): Partsforklaring for høyesteret: side 47

3 Ibid.: s. 54

4 Ibid.: s. 48

5 Ibid.: s. 46

6 Ibid.: s. 46

7 Ibid.: s. 48

8 Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms (1976): Tysfjord-feltet – bruksopplysninger m. v.

Hellmoboten (Hamarøy gnr. 253) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen