Heroldene

Heroldene gjorde tradisjonelt tjeneste som seremonimestere og utropere ved særlig landsviktige begivenheter og høytideligheter. Eksempelvis ble Stortingets åpning proklamert av ridende herolder i staselige middelalderlige drakter. På selve åpningsdagen deltok de sammen med riksherolden i Stortingsprosesjonen. I sin mest overdådige form sto denne ordningen ved lag helt frem til 1870–årene, for i 1906 å bortfalle helt. Heroldvesenet har røtter tilbake i europeisk middelalder og fantes også i Norge i unionstiden.

Heroldenes utnevnelse

Det forelå fra først av ingen skriftlige regler for utnevnelse av de alminnelige herolder. Inntil 1845 var det vanlig å utnevne to herolder blant Statssekretariatets kopister, og det var statssekretæren som ga de spesielle ordre, skaffet hester og militær eskorte samt anviste honoraret på 10 spd for hver proklamasjon. En søknad fra heroldene Pettersen og Bang i 1824 om nye drakter og forhøyelse av honoraret, førte ikke frem i første omgang. Det skulle gå hele 20 år før Statssekretariatet fant det betimelig å gjenoppta spørsmålet. På bakgrunn av ønsket om å oppvurdere heroldfunksjonen ble reglene for utnevnelse, draktanskaffelse og militær eskorte nå endelig formalisert. Kongelig resolusjon av 10. januar 1845 bestemte blant annet at heroldene, som enten måtte være byråsjefer eller fullmektiger, skulle utnevnes av Justisdepartementet hver gang det var behov for dem.

Riksheroldens utnevnelse

Den 4. september 1818, tre dager før kroningen i Trondhjem, besluttet kong Carl Johan i ekstra ordenskapitel å opprette en kasse for de kongelige ordener i Norge. I resolusjonen ble det, i forbindelse med de embetsforretninger som kom til å finne sted ved de kongelige ordener, slått fast at det sammen med en skattmester og underkansler skulle utnevnes ”en Rigs-Herold for Kongeriget Norge”. Tilleggsbestemmelser som ble gitt 23. november samme år, bestemte videre at riksherolden, når denne befant seg i Stockholm, skulle innfinne seg ved alle ordenskapitler, prosesjoner og forsamlinger. Da den første norske ridderorden, St. Olavs orden, ble opprettet 21. august 1847, skulle riksherolden fungere også som ordensherold. I § 4 het det blant annet at ”Ordenens Embedsmænd ere: …samt fire Ordens Officianter, nemlig: en Ordens-Herold, der tillige er Rigs-Herold …”. Riksherolden ble altså utnevnt og avskjediget i ordenskapitel, bare unntaksvis ble Justisdepartementet underrettet om hvem som ble betrodd stillingen.

Heroldenes oppgaver

Heroldene gjorde tjeneste etter spesiell ordre fra Justisdepartementet – ved Stortingsprosesjonene også etter anmodning fra hoffsjefen. Deres delaktighet ved proklamasjoner eller prosesjoner var begrenset til landsviktige begivenheter, men for utøvelsen av funksjonen ble det aldri gitt skrevne instrukser. Det var heller nedfelt praksis og sedvane som var retningsgivende for deres arbeid. Fast proklamerte heroldene åpningen av Høyesteretts 1. sesjon hver 2. uke i januar, likeså åpningen av Stortinget hvor de også deltok i prosesjonen. Middelalderlige tradisjoner holdt de i hevd ved å kunngjøre kongelige personers fødsel og død – og ikke minst ved både kunngjørelsen av tronbestigelser og deltakelsen i kroningshøytideligheter.

Heroldenes forskjellige proklamasjoner foregikk fra hesteryggen – ridende rundt i Christianias gater og ved oppstilling på de forskjellige plassene. Tekstene som ble lest opp ved prinsfødsler eller dødsfall i kongefamilien var normalt lange og snirklete, mens formularene ved Stortingets åpning var korte. Deres militære eskorte besto fra først av en underoffiser og 12 mann. På foranledning av Justisdepartementets økende forståelse for en sterkere markering og av de verdige og høytidelige former som heroldvesenet representerte, ble antallet forøket ved den kongelige resolusjon av 10. januar 1845. Justisdepartementet ble her bemyndiget til å forlange avgitt av Armékommandoen, både hester til heroldene og en eskorte som besto av 24 ridende jegere under kommando av en løytnant.

Kildene kan berette om proklamasjoner da kong Oscar I’s tre eldste barn ble født – Carl, Gustav og Oscar, derimot ikke ved Eugenies og Augustas fødsler. Videre ved Carl XV’s sønn Carl, Oscar II’s sønner Gustav, Oscar Carl og Eugens fødsler. Den 12. juli 1859 bekjentgjorde heroldene kong Oscar I’s død – den 21. september 1872 Carl XV’s død. Samme året proklamerte de Oscar II’s tronbestigelse, likesom de hadde gjort det ved tronbestigelsen til Carl XV i 1859. Trolig deltok de også ved kroningsseremonien i Trondhjem, hvor det foruten riksherolden var beskikket fire underherolder i 1960 og seks i 1875. Bare ved én anledning utenom de sedvanlige forretningene ble heroldene tilkalt: De bisto ved prosesjonen da grunnstenen til Stortingsbygningen ble lagt 10. oktober 1861.

Riksheroldens oppgaver

Som heroldene var også riksherolden uten instruks for sine gjøremål. Utover det generelle påbudet om å innfinne seg ved alle ordenskapitlets prosesjoner og forsamlinger, ble retningslinjene også her normalt fastlagt gjennom sedvanen. De deltok for eksempel bare sporadisk ved proklamasjonen av Stortingets åpning og slutning – men så godt som alltid i forbindelse med prosesjonen ved åpningen. Ellers proklamerte de sammen med de ordinære herolder kongelige personers fødsel og død, var til stede ved sørgehøytideligheter i Stockholm og deltok ved kroningshøytideligheter.

Opphør av funksjonene

I 1869 ytret Stortingets protokollkomité at utgiftene til proklamasjon av Høyesteretts åpning burde spares. Begrunnelsen var at kunngjøringen av så vel dennes som Stortingets åpning og slutning foregikk i en særlig foreldet form. Saken ledet ikke til noen videre debatt i Stortinget, men ble forelagt Høyesterett. Denne uttalte at den ikke så noen avgjørende grunn til å beholde en seremoni av tvilsom betydning, når det forelå begrunnede ønsker om avvikling. I statsråd 17. desember 1869 ble det endelig bestemt at proklamasjonen skulle opphøre.

Mer usikkerhet var knyttet til spørsmålet om opphevelse av proklamasjonen av Stortingets åpning og slutning. I denne forbindelse ble heroldene Aall og Jenssen meddelt ”… og at Herolder for Eftertiden sandsynligvis heller ikke ville blive benyttede til at publicere Stortingets Aabning, hvorom – saavel som om Heroldtjeneste i anden Anledning fremtidigen vil blive benyttet – endelig Bestemmelse for øvrig endnu ikke tagen”.

Det ble ikke tatt noen offisiell avgjørelse – likevel ble det ikke foretatt proklamasjoner senere. Den seremonien som imidlertid hoffsjefen foresto inne i Stortingslokalet, fortsatte derimot med deltakelse av to herolder. I 1906 bortfalt også denne ordningen, i det Stortinget bemyndiget Stortingspresidenten til sammen med regjeringens sjef å fastsette hvorledes seremonien skulle være. Stortingspresidenten uttalte seg ved den anledning lite presist om den gamle ordningen: ”Jeg tør antage, at en saadan ordning vil være stemmende med baade med, hva der ved enkelte leiligheder før har været udtalt, og hva der visstnok ogsaa nu er den almindelige opfatning om hvordan denne sag bær ordnes.” I forbindelse med kong Haakons tronbestigelse i 1905, ble det reist spørsmål om det fantes hjemmel for å la proklamasjonen av denne høytidelighet bortfalle. Justisdepartementet kom da frem til at det ikke var nødvendig å fatte noen uttrykkelig bestemmelse. En kunne bare unnlate å tilsi heroldene.

Honorar

På forespørsel fra kammerherre Monrad i 1850 om godtgjørelse for å ha forrettet som riksherold i 8 år, svarte Justisdepartementet at stillingen var å regne for en ærespost som ikke førte utgifter for det offentlige. I så måte stilte riksheroldposten på lik linje med andre ordensembetsmenn med rett til å bære ordensinsignier. Riksherolden kunne imidlertid få returnert utgifter til hold av ridende jegere ved proklamasjoner.

De alminnelige herolder sto i en annen stilling. Honoraret til kopistene Pettersen og Bang i 1824 var 10 spd for hver gang de forrettet. Ved kongelig resolusjon av 23. juni 1845 ble beløpet forhøyet til 15 spd - og utbetalingene skulle som tidligere betraktes som en tilfeldig utgiftspost under Høyesterett og Stortinget. Først i 1858 fikk heroldene også gjennomslag for sitt krav om særskilt godtgjørelse for deltakelse i Stortingsprosesjonene, hvilket sto ved makt frem til 1882. Som i Sverige ble honorarordningen og uniformsgodtgjørelsen nå borte, med den begrunnelse at heroldfunksjonene burde sammenlignes med hoffunksjonene og anses som en ærespost. Det er for øvrig interessant å merke seg hva Justisdepartementet hadde tenkt å gjøre i tilfelle byråsjefer eller fullmektiger var uvillige til å fungere uten godtgjørelse: ”Skulle de nuværende Herolder være uvillige og heller ikke andre Fuldmæktige være villige til uden Løn at fungere som herolder, burde det formentlig bestemmes Uniform for Herolderne, hvilket kunne blive den Almindelige Fuldmægtig-Uniform. Herved ble det Adgang til for fremtiden ogsaa at beskikke Kopister til Herolder. Disse kunde vel ogsaa som Regel være yngre Mænd”.

Herolddraktene

Det tok 20 år å anskaffe de to herolddraktene som i følge resolusjonen av 17. februar 1824 skulle bekostes av det offentlige, til tross for at en beskrivelse av draktene forelå på et tidlig tidspunkt. Forsinkelsen må en si skyldtes byråkratisk sendrektighet hos de sentrale myndigheter. I mellomtiden tilveiebrakte de utvalgte kopister selv de nødvendige drakter og ridetøy. Det var en oppgave som alltid viste seg vanskelig, især lånet av kapper, da slike ikke var så alminnelige, og da en ikke gjerne fikk dem utlånt til ridebruk. Hvordan heroldenes kostymer fra denne perioden så ut vet vi lite om, bortsett fra at de skulle ha ”lange blaae Klædeskapper og trekantede Hatte”. Ønsket om en mer passende drakt som ridetøy – ridetøyet gjaldt også for riksherolden – ble endelig oppfylt i den omtalte resolusjon av 10. januar 1845. For statskassens regning ble Justisdepartementet nå bemyndiget til å anskaffe utstyret.

Heroldkappen skulle ifølge resolusjonen være av rød fløyel, kantet med den gullgalon, på brystet den norske løve og på ryggen en krone, begge deler brodert i gull. Jakker og benklær skulle være i blått, støvlene høye med bronserte sporer og hatten rund med strutsefjær – henholdsvis to røde, en hvit og en blå – gullgalon samt den norske nasjonalkokarde. Videre måtte halskraven være av flor eller musselin og hanskene hvite med stive skjermer. Som verdighetstegn skulle bæres heroldstav med rød fløyel og krone av forgylt bronse.

Kostymene og rideutstyret ble innkjøpt i Stockholm i februar 1845 for 870 svenske riksbankdaler. Inkludert i summen, som var høyere enn de 400 spd Justisdepartementet hadde stipulert med, var blant annet utgifter til to siselerte og forgylte sverd samt betaling for tegninger til broderi på våpenskjoldene. Disse tegningene var levert av R. Salmson (kanskje Rebecca Salmson (1797 – 1861), svensk tegner, maler og broderer. Hun tilhørte en slekt av hoffgravører og medaljekunstnere). Draktene og rideutstyret forble, inntil bare små forandringer og ved utskiftning av utslitte deler, de samme frem til 1873. I 1867 ble for eksempel en trøye og to par benklær tatt i bruk fra riksherolddrakten. Ved kongelig resolusjon av 16. juni 1870 ble det imidlertid bestemt en ny og forenklet drakt for heroldene. Bakgrunnen var den forestående kroning av kong Oscar II i Trondhjem, de gamle draktene var ikke lenger moderne nok. De ble derfor solgt av kroningskommisjonen for et beløp av 35 spd 64 s, mens prisen for de to nye akselskjerf som ble innkjøpt var 93 spd 10 s.

Heroldenes nye drakt skulle for ettertiden være den drakt som var anordnet for deres embetsstilling, kun med tillegg av en distinksjon som betegnet deres egenskap som herolder. Distinksjonen skulle være et akselskjerf av rød fløyel, kantet på oversiden med en gulltresse og på nedsiden og enden med gullfrynser. På skjerfets forside var det norske riksvåpen brodert i gull, på baksiden fantes en gylden krone. Det ble videre forutsatt i foredraget som lå til grunn for resolusjonen at heroldene skulle bære stav. Den uniformsgodtgjørelse som resolusjonen tilsto heroldene falt offisielt bort ved skrivelse av 21. desember 1882.

Riksheroldens drakt

Bestemmelser om riksheroldens drakt ble gitt i ordenskapitel 23. november 1818. Her het det at riksherolden selv skulle bekoste den foreskrevne drakt, dog ville Hans Majestet anskaffe en lignende fløyelskappe som den svenske riksherolden hadde. Drakten var således etter svensk mønster – og fantes beskrevet i en svensk forordning av 16. november 1798 (cap. 2 § 38). Det er verdt å merke seg at riksherolddrakten også var ”i samme Karakter” som de alminnelige herolddrakter fra 1845. Hva som skilte disse draktene fra hverandre var etter buntmaker Ustrups utsagn i 1872 - Ustrup oppbevarte draktene i en rekke år – at riksheroldkappen var besatt med fire gullkroner med to tommers diameter, mens heroldenes kappe kun hadde én stor krone samt en løve.

I 1867 ble det meste av den drakt som var blitt anskaffet for riksherolden i anledning av Carl Johans begravelse i 1845, og som var blitt utbedret en rekke ganger, solgt. Foranledningen var dels at riksheroldposten hadde stått ubesatt siden 1864, dels at så vel regaliekommisjonen som Finansdepartementet uttalte seg mot oppbevaring av effektene sammen med kroningsregaliene. Dessuten hadde møllen begynt å forsyne seg. Byråsjef Sem utsorterte derfor hva som ennå kunne brukes av heroldene – resten gikk trolig til teaterformål for 10 spd. For øvrig ikke oppsiktsvekkende, da en del ”Klædningstykker” etter riksherolddrakten til kammerherre Monrad også var blitt solgt til Christiania Theater i 1859 for 5 spd. Det må riktignok sies at Sem på forhånd hadde konsultert tre gullsmeder som uttalte at alt var uekte, med unntak av snoren på hatten, halsesnoren på den nyeste av de to kappene og frynsene på hanskene.

Kongelig resolusjon av 10. januar 1845 omhandlet kun riksheroldens ridetøy. Da riksheroldposten i anledning kroningen i 1873 på ny ble besatt, måtte draktspørsmålet avklares, og en ny særskilt resolusjon, som bestemte samme akselskjerf og stav som heroldene, ble avgitt 22. desember 1873.

Heroldene

Etterfølgerne til de omtalte heroldene Pettersen og Bang, begge kopister i Statssekretariatet i årene omkring 1824, kjenner en ikke til. Et sprang på mer enn 20 år fremover er nødvendig for å rekonstruere videre – for cirka 1845 figurerer den senere riksherold Holger Collett, da fullmektig i Indredepartementet, og byråsjef Jacob Vetlesen som herolder. I 1852 hører en om fullmektigene Borchgrevink og Nerdrum, som imidlertid er erstattet av fullmektigene Lundh og Vogt i 1858. Fra 1862 til 1869 er paret Sem og Bärnholdt i Kirkedepartementet herolder, så overtar byråsjef Jenssen i Indredepartementet og fullmektig Aall i Justisdepartementet. Rytterager og Timme er to aktive fullmektiger fra 1874 og helt frem til århundreskiftet – kanskje er også Rytterager en av de to siste herolder. Mot slutten av 1890 – årene fungerer fullmektig Fay for Timme, og da Fay selv i 1898 mener å ville trekke seg tilbake, foreslår han fullmektig Schlytter i Statssekretariatet som sin etterfølger. Det synes imidlertid å knytte seg praktiske problemer til utnevnelsen av en etterfølger, da bare få av de underordnede departementsfunksjonærene har uniform. Blant disse nevner Fay byråsjef Færden og fullmektig i Revisjonsdepartementet, kammerherre Rasch. Tidene hadde endret seg. Tidligere hadde det aldri vært nødvendig å avertere heroldpostene ledig, da det alltid meldte seg liebhabere enten muntlig eller skriftlig til departementet.

Riksheroldene

Den første riksherold en kjenner til var statssekretær Hagerup, antakelig utnevnt i ordenskapitel en gang like etter 1818. Etter denne knytter det seg ingen årstall til de to nestes funksjonstid, statssekretær Due og ekspedisjonssekretær P. Kierulf, mens derimot etterfølgeren riksherold og kammerherre Monrad ble utnevnt i 1847 og avskjediget i 1856. Det er i tillegg meget som tyder på at Monrad fungerte som riksherold ved flere anledninger tidligere, blant annet i 1843 og ved Carl Johans begravelse i 1845. I årene 1856 – 1864 var fullmektig Collett riksherold, deretter sto posten vakant frem til 1873 da byråsjef Sem i Armédepartementet ble utnevnt. Hans etterfølger var kammerherre Thorne, hvis funksjonstid imidlertid er ukjent. I 1898 uttalte Justisdepartementet at stillingen som riks- og ordensherold etter Thorne var besatt. Kan hende var Thorne den siste riksherold.

Sluttbemerkning

Seremonier endres over tid. De moderniseres, blir på et vis mer funksjonelle, og ikke sjelden fremstår de som reminisenser av hva de engang var. Heroldvesenet var underlagt de samme lover om foranderlighet. Lenge fremkalte de staselige middelalderske kostymer og den kostbare praktutfoldelse munterhet – og noen ganger forargelse – blant folk. Etter alt å dømme var det et synlig bevis på at proporsjonene i virkeligheten var blitt forrykket. Heroldvesenet kunne med tiden ikke unngå anakronismens stempel.

Kilder og litteratur

• Riksarkivet: Justisdepartementet, referatprotokoller, kopibøker og journaler 1824 – 1884.
• Riksarkivet: Justisdepartementet, kontor C, pk. C 62.
• Stortingsforhandlinger 1862 – 1906.
• Departementstidende 1843 – 1873.
• Chr. Brinchmann og A. Daae. Norges Storting 1814 – 1914. Kra. 1914.
• N. F. Leganger. Den kongelige norske St. Olavs orden. Kra. 1916.
• O. Delphin Amundsen. Den kongelige St. Olavs orden. Oslo 1949.

Lokalhistoriewiki-artikkelen er en gjengivelse av artikkelen ”Heroldene”, av Sigurd Rødsten, publisert i Byminner nr. 3/1986. Se også litteraturliste og noter: Stortinget og unionen med Sverige 1814 – 1905. Stortinget 2005. Nettutstilling: http://stortinget1905.no