Hjalmar Hjorth Boyesen
Hjalmar Hjorth Boyesen (født 23. september 1848 i Fredriksvern, død 4. oktober 1895 i New York City) var forfatter og litteraturforsker. Foreldrene var infanterikaptein og lærer ved sjøkrigsskolen Sarolf Fredrik Boyesen (1818–1894) og Hanna Helene, f. Tveten (1825–1859). Han ble 27. juni 1878 gift med amerikanske Elizabeth Keen.
Liv
Boyesen vokste opp i Fredriksvern, senere i Kongsberg, og fra 1854 på Systrand i Sogn. Her var det lesningen av Tegnér og Bjørnson som vekket den unge Hjalmars trang til å bli dikter. Han begynte i 1860 på Drammen latinskole, og etter examen artium avla han anneneksamen ved universitetet i 1868. Da Boyesen fortalte faren om sine litterære ambisjoner, ble han rådet til å prøve ett år i USA med dets større muligheter også for forfattere, og våren 1869 reiste han dit.
Etter å ha virket en kort tid som journalist i Fremad i Chicago, ble Boyesen lærer ved det swedenborgianske Urbana College i Ohio. Han anvendte utelukkende engelsk fra nå av for snarest å bli en integrert amerikaner, og han falt derved utenfor det norske USA. Drevet av hjemlengsel skrev Boyesen den bjørnsonske bondefortellingen Gunnar. I 1871 møtte han William Dean Howells, som var redaktør for landets ledende litterære tidsskrift. Han ble Boyesens nære venn og gode støtte. Howells introduserte ham for blant annet Longfellow og Mark Twain, og trykte fortellingen, som ble en suksess og gav den 25-åringe forfatteren et navn.
I 1873 ble Boyesen professor i tysk litteratur ved Cornell University. Innen han tiltrådte, var han noen måneder i Europa. I Paris sjarmerte Boyesen den russiske forfatteren Ivan Turgenjev. I Norge vant han Bjørnsons vennskap. Boyesen følte at Bjørnsen velsignet den gjerning han så for seg, nemlig det å gjøre Norge – med dets litteratur og dets kamp for politisk frihet – kjent for amerikanerne i skrift og tale, noe han straks tok fatt på. I 1878 giftet Boyesen seg med den vakre amerikanske sosietetsdamen Elisabeth Keen. På bryllupsreisen ble han i Paris introdusert av Turgenjev for blant annet Zola og Daudet. Han betraktet det nå som sin oppgave å gjøre at også de nye realistene ble kjent i USA. I 1880 ble han professor i germansk språk og litteratur ved Columbia University.
Han vant via sine serier av offentlige foredrag ry som en ypperlig foreleser. Boyesen var en særdeles produktiv forfatter. I løpet av 20 år utgav han 25 bøker med romaner, noveller, dikt og litteraturkritikk. I tidsskrifter kom ytterligere noveller og en lang rekke med artikler og bokanmeldelser. For å holde det nivå som Boyesen hadde giftet seg inn i og støtte faren og dennes nye familie, måtte han stadig produsere. Resultatet var at mye ble overfladisk. «Nej, skriv noget nu og da af dit fulle hjærte», var Bjørnsons råd. Boyesen traff sitt publikum, og han ble så kjent og populær at et fransk forfatterleksikon i 1891 gav ham mer plass enn hans ideal Bjørnson.
Etter Gunnar (1874) fulgte den delvis selvbiografiske romanen A Norseman's Pilgrimage (1875). Romanen Falconberg (1879) skapte bølger med sitt angrep på norske prester i Midtvesten. Deretter fulgte en diktsamling, to guttebøker samt fem novellesamlinger. Boyesens litteraturhistoriske arbeider inkluderte en bok om Goethe og Schiller, én om Ibsens verker, én om tysk og én om skandinavisk litteratur. Lite av dette var av varig verdi. Han fortjener – sammen med Ole Bull – å minnes som Norges fremste kulturambassadør i USA. I fødelandet var han nesten ukjent, og Bjørnsons forslag om å kalle ham til professor fikk ingen respons.
I USA står Boyesen – sammen med Howells – som den fremste forkjemperen for den nye litterære realismen. Han skapte begrepet «The Iron Madonna» – om leseren som ikke tålte europeisk åpenhet om visse sider av livet. Etter at Boyesen i 1885 tapte en rettssak og mistet sine illusjoner om USA, ble han selv en representant for det nye. I Literary and Social Silhouettes (1894) og romanene The Mammon of Unrighteousness (1891), The Golden Calf (1892) og Social Strugglers (1895) var Boyesen meget kritisk mot USA, og ikke minst det sistnevnte verket står seg som en representant for den tidlige realismen i amerikansk litteratur.
Han døde allerede i 1895 – utslitt etter år av overarbeid.
Per Seyersted skrev følgende om Boyesen i Norsk biografisk leksikon: «Hans lengsel etter Norge ble overveldende, og i essayet My Lost Self gir han et gripende uttrykk for det han nå forstod hans emigrasjon hadde kostet ham; midt i sin ytre suksess hadde han mistet det dypeste i sitt indre.»
Kilder
- Seyersted, Per. Hjalmar Hjorth Boyesen. Norsk biografisk leksikon.